Kunstdebatt

Alain Badiou, Fifteen theses of contemporary art

Innleggene fra Kunstakademiets side om Karl Edvin Endresens GHB-arbeid på Stenersenmuseet er virkelig ute og kjører. Arbeidet ble laget av en student. At en professor fikk i seg stoffet, og at andre uvitende kunne fått det i seg er ikke bra, det er mildt sagt ille. Men kunst overskrider på mange måter, og den er på gode dager et tegn på et samfunns tidsånd. I dette tilfellet en skyggeside vel å merke. Men når skandalen likevel er et faktum, kunne vi muligens brukt spalteplass til å diskutere fenomenet, fremfor å pepre i vei i en endeløs blame-game. Det som er gjort, er gjort. Kuratoren i dette tilfelle, Tommy Olsson, har her et credo om kunstnerens uavhengighet. Det kan vi krangle oss inn i solnedgangen om gyldigheten av, uten å berøre hva som skjer i samtidskunsten i dag. Noe som er leit.

Når professor Bergman begynner å skrive seg selv inn i verdens krigssoner lurer man virkelig på hva som skjer. Mulig Bergman burde søkt seg til et akademi i Kongo eller noe, for her i overflodssamfunnet finner han tydeligvis ikke mye mening i kunsten. Heldigvis trekker han etter hvert Satan inn som en ufrivillig comic relief: «Satan er den tøffeste opprøreren og rollemodellen for alle «tøffinger» i Skandinavia». Jøss.

Dette er ikke en drømmediskusjon for undertegnede, langt ifra. Jeg mener kunst er en overskridende virksomhet per se, og jeg føler ikke en videre sterk trang til å provosere folk i selve virket mitt. Kunst som søker provokasjon er stort sett et trist syn, som regel blir slike arbeid til utav mangel på bedre ideer. Provosert kan, og bør man bli hvor og når som helst. Kanskje det virkelig overskridende i en kald verden, er å til enhver tid forfekte skjønnheten slik man selv oppfatter den. Om noen skriker etter den provoserende kunsten, anbefaler jeg å kaste en bunke Dagbladet i trynet på dem.

Jeg ønsker å forstå min generasjon og hvordan kunst rommer så mye rart. Og jeg gidder ikke å få et globalt ansvar pålagt av noen som helst, bare fordi jeg ønsker å skape et egendefinert interesserom på mitt atelier. Det er da min, og alle kunstneres selvsagte rett. Det gjelder enhver «misantrop», eller «romantiker», eller alt i mellom. For alle kunstnere som ikke jobber seg inn i verdens nød blir hånet nå. Av folk som heller burde forsøke å forstå mer, og projisere mindre.

I stedet for å spørre seg HVA som ligger bak overskridelsens metodikk, deler av vår generasjons følelse av meningstap, raver folk i vei om alt som er galt med den unge norske kunsten, tømt for samfunnsansvar, kynisk og selvopptatt. Vel, kunsten oppstår i et faktisk miljø, som enten vi liker det eller ikke, avler kunst og mennesker som noen ganger overskrider godkjent etikk og moral. Og kunsten kan være dårlig, og den kan oppleves som kald og ansvarsløs. Men hva om dette er en endel kunstneres gyldige reaksjon på samfunnet slik det blir opplevd av en generasjon oppflaska på trivialiteter og banaliteter, iblandet verdens ondskap? Enkelte studenter, og enkelte kunstnere i Norge i dag, ønsker å kommentere disse mørke fenomenene, ved å selv gestalte mørket. Som et speil. Og ikke minst: noen tenker den kjetterske tanken at det banale er langt mørkere i sitt innerste vesen enn den onde mening.

Kynikerens estetikk kommer muligens utav en lei erkjennelse av den politiske kunstens tafatte brodd. Kunstnerens politiske engasjement effektivt blir tappet for potens i møte med institusjonen, og om kunstneren er «heldig», mediene. Når var noen sist på en utstilling og fikk sine politiske standpunkt utfordret? Forandret? Hva har den politisk orienterte kunsten gjort for verden i det siste? Hva kan kunstneren gjøre for de demonstrerende i Iran, som ikke UD kan? Hva vil folk kunstneren skal gjøre med nedbrente pikeskoler i Afghanistan? Eller sliterne på Plata? Politiske kunstnere utfordrer sjelden, de estetiserer som oftest det venstreorienterte og selvgode publikums allerede vedtatte verdensbilder. Og publikum klapper seg selvbekreftende på skuldrene og tenker at det var akkurat det vi også tenkte! Tipper Mangfoldsåret fikk utretta saker og ting rundt om kring.

Tror folk at mange norske kunstnere «ikke bryr seg» fordi de er patologiske narsissister? Kanskje noen har kommet frem til at kunsten lik så godt kan spinne sitt eget hjul, da de Andres hjul er fullt av rottekadaver med leppestift og ingen hører etter allikevel? Så kan de som bryr seg oppsøke kunsten, på kunstnerens premisser. For i kunstnerens rom skjer det fantastiske ting, poetiske, vakre. Og stygge. Overskridende noen ganger. Kunstens rom er i essens autonomt. Det er en påstand, jeg vet, men tross alt den sentrale påstanden fra det siste århundrets kunstnere. Noen ganger treffer kunsten noe essensielt, noen ganger ikke. Om den skulle være en instrumentell virksomhet, hvor kunstneren illustrerer samfunnets ønske om hvordan hjulet burde gå sin gang, så er kunsten raskt redusert til design. Hva er alt dette maset om at kunstneren, KUNSTNEREN!, må pelle seg ut av atelieret og fortelle oss alle hvor verdens skap skal stå? Vi er utdanna til å utvikle vår egen virkelighet, ikke skape andres. Så kan disse divergerende virkelighetene sakte sive ut i samfunnet som virus, eller frø. Mer kan man ikke, utav erfaring, forvente. Den uttalt politiske kunsten fungerer som regel mer som et smykke, som skryter av sin glans. Se hvor ansvarlige vi er. Vi mener ting her! Det betyr ikke at kunst ikke kan ha konstruktive politiske implikasjoner. Tvert om. Kunst er politisk.

Frode Markhus
Kunstner