Europaparlamentet vil etter valget først i juni fremdeles være dominert av sentrum-høyre-partier. Disse gjorde gode valg i alle de fem største EU-landene: Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania, og er jevnt over blitt fremstilt som valgets store vinnere.

I et europaparlament som reduseres i størrelse var det imidlertid bare to politiske fløyer som fikk flere mandater enn tidligere. Den ene var de europeiske grønne, generelt venstreorienterte og EU-vennlige. Den andre var partiene lengst til høyre på den politiske aksen, de fleste av dem svært EU-kritiske. I motsetning til de grønne partiene utgjør disse ingen egentlig partigruppe, det finnes lite formelt samarbeid mellom dem på europeisk nivå. Det ferskeste forsøket, alliansen Identitet, Tradisjon, Suverenitet (ITS), overrasket mange i januar 2007. Få hadde forventet at høyreekstreme partier skulle klare å danne en allianse med mer enn 20 EU-parlamentarikere, som er kravet for å bli anerkjent som politisk gruppe i Europaparlamentet. Samarbeidet strandet da også før det hadde gått et år. Motsetningene var for store. Det er de trolig fremdeles.

Nyfascister. Men de sterke valgresultatene for høyreekstreme og høyrepopulistiske partier betyr at disse partiene samlet sett får flere representanter i Europaparlamentet enn de noen gang tidligere har hatt, noen av dem fra partier som er mer eller mindre åpenbart eller åpenlyst nyfascistiske. Partiet for Stor-Romania, British National Party (BNP), bulgarske Ataka og det østerrikske Frihetspartiet fikk to mandater hver. Ungarske Jobbik, et parti drevet frem blant annet på en hatkampanje mot landets romabefolkning, fikk 15 prosent i det første europeiske valget de deltok i. Det holdt til tre mandater. Det nederlandske Frihetspartiet fikk valgt inn fire. Partiets frontfigur Geert Wilders har blant annet gjort seg bemerket med forslaget om at Koranen, som han kalte en «fascistisk bok», rett og slett burde forbys i Nederland. Slovakiske SNS fikk inn ett mandat. Og mens det separatistiske flamske partiet Vlaams Belang (Flamsk Interesse) og Le Pens parti Front National i Frankrike gjorde svake valg, fikk de likevel inn henholdsvis to og tre mandater. I tillegg kommer mer moderate (i denne sammenheng) partier som Dansk Folkeparti, finske Sannfinlenderne og britiske UK Independence Party. Sistnevnte, et beinhardt nei-til-EU-parti, ble landets nest største og fikk valgt inn hele 13 representanter til Europaparlamentet.

«Hvert parti er farget av sitt eget land og sin egen historie,» sier statsviteren Jos de Beus i et intervju med den nederlandske avisen NRC Handelsblad. «Ser man på Pim Fortuyn (den nederlandske høyrepopulisten som ble drept av en radikal dyrevernsaktivist i 2002, journ.anm.) må han plasseres i den nederlandske anti-autoritære tradisjonen. Han var en ombygd sekstiåtter. Da er det helt annerledes med Filip Dewinter og Vlaams Belang.»

Globaliseringsmotstand. Likevel er det mulig å generalisere, mener de Beus, og nevner to fellestrekk: «For det første har det med globalisering å gjøre; det er en reaksjon på innvandring, oppkjøp fra utenlandske bedrifter og allmenn usikkerhet om hvorvidt standardene for frihet og velferd kan opprettholdes. Den andre faktoren er det politiske systemet, og her begynner det med ideen om at de styrende, den politiske klassen, ikke lenger har noen bånd til velgerne.»

I nesten samtlige tilfeller kobles det siste med EU-motstand. Det østerrikske Frihetspartiet publiserte i valgkampen en tegneserie der partiets frontfigur Heinz-Christian Strache fremstilles som en muskuløs superhelt som slåss mot et EU-monster komplett med grisenese, solbriller og sigar. Her kommer folkets mann og ordner opp!

I Vest-Europa er det imidlertid først og fremst den anti-islamske bølgen ekstremhøyre rir på. Siden sist på nittitallet har britiske BNP for eksempel gått fra å snakke om innvandring generelt og jødisk innflytelse spesielt til å snakke om islam og muslimer hele tiden. At det er en bevisst strategi har partilederen Nick Griffin, en veteran på den britiske nasjonalistscenen, flere ganger gjort klart. I et møte med American Friends of the BNP i april 2001 uttalte han:

«Så, hva er det vi forsøker å gjøre med BNP nå? Vel, vi har forsøkt å forenkle budskapet vårt på noen måter og gjøre det salgbart. Så vi snakker ikke om hvit makt eller om rasekrig eller noe slikt, selv om vi vet at det er det som faktisk foregår, og vi er ikke for hvit makt, vi er for hvit overlevelse; selv det skremmer folk.»

Griffin kom med fire nøkkelord for å gjøre BNPs fascistiske budskap salgbart: frihet, sikkerhet, identitet og demokrati. Der eurokommunistene har etablert en slags oppdatert og mer salgbar kommunisme, står Griffin for en finslipt euro-fascisme: «Vi må rydde opp i hvordan vi oppfører oss, legge støvlene på hylla og ta på oss dress.»

Skrekkbildet Eurabia. Også det nederlandske Frihetspartiet forfekter ideen om at Europa er i ferd med å bli overtatt, ja, oversvømmet, av muslimer. I en tale i det nederlandske parlamentet oppsummerte partileder Geert Wilders det hele: «Islam er den trojanske hesten i Europa. Dersom vi ikke stopper islamiseringen nå vil det bare være et spørsmål om tid før vi når Eurabia og Nederabia.»

Fokuset på islam er det samme i land etter land, og kombineres ikke sjelden med neologismen Eurabia: Europa er blitt eller er i ferd med å bli en islamsk koloni. Den politiske eliten, og spesielt sosialdemokratiske og sosialliberale politikere, står i ledtog med de arabiske konspiratørene. EU-systemet er en del av komplottet.

I boken Hatet mot muslimer gir svenske Andreas Malm en analyse av fenomenet, et fenomen som i økende grad gjør seg gjeldende også i Norge. Malm trekker paralleller til tidligere tiders jødehat, og ikke minst til Sions vises protokoller, et av historiens mest kjente falsknerverk og «den kanskje fremste konspirasjonsteorien om jødisk makt». Men Eurabia-teoriene forfektes ikke bare av partier med åpenbare historiske bånd til fascismen, som franske Front National, flamske Vlaams Belang og britiske BNP. Det nederlandske Frihetspartiets røtter er i stor grad typisk konservative. Og i Norge har Fremskrittspartiet, blant annet gjennom henvisninger til påstått «snikislamisering», tatt i bruk tilsvarende ideer i en politikk som ellers kan sies å kombinere både liberalisme og sosialdemokratisk tenkning.

Broket forsamling. Om Norge var EU-medlem ville Fremskrittspartiet neppe søkt samarbeid med verken BNP eller Vlaams Belang; og de varierende ideologiske røttene er også en av flere ting som taler mot at et vidtrekkende europeisk samarbeid mellom høyrepopulistiske partier er mulig. Vlaams Belang og Frihetspartiet i Nederland samler til en viss grad støtte i de samme velgergruppene, men Geert Wilders har gjentatte ganger distansert seg fra både VB og Front National. En viss tilnærming i det siste til tross, vil et politisk samarbeid med flamlenderne trolig ha for høy politisk pris i Nederland.

Andre ulikheter gjør også et politisk samarbeid mindre realistisk. Vlaams Belang forfekter økonomisk sett en høyreorientert politikk, mens både britiske BNP og slovakiske SNS ligger et stykke til venstre på politikkens økonomiakse. Wilders er israelsvenn, mens Kriztina Morvai, en av de tre innvalgte fra ungarske Jobbik, har gjort seg bemerket ved å råde «de liberal-bolsjevikiske sionistene» til å «begynne å tenke på hvor de vil rømme og hvor de vil gjemme seg», samt ved å beskylde israelske ledere for krigsforbrytelser. Og mens Ataka-lederen Volen Siderov pleier kontakt med folk som den tidligere Ku Klux Klan-mannen og prominente antisemitten David Duke, forsøker Vlaams Belang desperat å toe sine hender; blant annet ved å fjerne bilder fra et møte mellom VB-politikere og samme Siderov fra nettsidene sine.

Økonomisk incentiv. Partienes fellesnevner – den sterke nasjonalismen – skaper også i seg selv problemer. Slovakiske SNS, rumenske PSR og ungarske Jobbik ville ha få vansker med å forenes i sin knallharde retorikk mot romafolket. Men både i Slovakia og i Romania finnes betydelige ungarsk-etniske minoriteter, og SNS og PSR er ikke bare anti-roma, de er også markant anti-ungarske.

Dermed er det eneste som virkelig taler for et formelt samarbeid de millionene euro som ligger og venter på dem som klarer å etablere en formell partigruppe i EU-parlamentet. At dét var en drivende kraft bak det mislykkede ITS-samarbeidet, hersker det liten tvil om. At et nytt samlingsforsøk skulle lykkes, er ikke utenkelig. Et langvarig samarbeid er imidlertid vanskelig å se for seg. Dette gjør at ekstremhøyre i seg selv lett vil kunne forbli noe tannløse i EU, akkurat som før. At de skulle kunne føre EUs økonomiske politikk lenger mot høyre, er også tvilsomt. Ikke bare er de ofte uenige med hverandre på området; men mange konservative og liberale politikere skyr samarbeid med ekstremhøyre som pesten. En styrket grønn gruppe, med svenske Piratpartiet på laget, vil også bidra til å skape en motvekt, selv om sosialdemokratene ble svekket.

Men kan høyrepopulistene påvirke politikken på andre måter? I boken Pluche – over de banalisering van extreemrechts skriver den tidligere belgiske utenriksministeren, liberale Karel De Gucht, om hvordan ekstreme høyrepartier også indirekte påvirker politikken. De Gucht mener at ekstremhøyre i Belgia og Nederland ikke bare har tatt parlamentsplasser fra liberale representanter, men at de også har skadet den liberale selvbevisstheten. Liberale partier har lånt retorikk og politiske standpunkter fra ekstremhøyre i en tro på at man slik kan vinne over velgere.

«Det er som å balansere på en tynn tråd – kanskje en ikke-eksisterende tråd – og det uten sikkerhetsnett,» skriver De Gucht, som mener at liberale isteden må satse på politisk mot og på fornyet selvbevissthet om de liberale idealene.

Det er her høyreekstremistenes og høyrepopulistenes valgseier for alvor kan representere en utfordring. De vil kunne skyve europeisk politikk i en mer fremmedfiendtlig retning, og de vil kunne bremse EUs utvikling kraftig ned. Slik sett er valgresultatet enda et skudd for baugen for den relativt brede alliansen som ønsker å videreføre og styrke den europeiske integrasjonsprosessen.