Ett spørsmål gikk igjen i avskjedsintervjuene da jeg sluttet som FNs nødhjelpskoordinator: «Hva var det verste du var vitne til?» Å måle menneskelig lidelse er dels umulig, dels meningsløst. Likevel var det mulig å svare: Verre enn flyktning- og fangeleirene, jordskjelv og tsunami var møtene med voldtektsrammede kvinner i Øst-Kongo og Darfur og bortførte barn i Nord-Uganda, mange av de sistnevnte unge jenter brukt som sexslaver.

Selv om den seksuelle volden mot sivile er mer systematisk enn den mishandling krigsfanger gjennomgår, er disse overgrepene mot kvinner, jenter og gutter knapt bisetninger i historiebøkene, i rettsoppgjørene og i fredsavtalene. Voldtektene har vært en omfattende del av selve krigføringen i tusener av år. I Det gamle testamente nevnes det at de nedkjempede stammenes kvinner alltid ble tatt som bytte og varig tvunget til å forlyste seierherrene. Nazi-Tyskland hadde bordeller i sine konsentrasjonsleire og sto for enorme overgrep mot sivile kvinner i okkuperte land, ikke minst på Østfronten. Da den Røde Armé senere gikk seierrik inn i Tyskland, ble en stor andel av den samlede kvinnelige befolkning voldtatt. I mange landsbyer og bydeler ble alle kvinner mellom ti og 80 år voldtatt.

Like ille fór japanerne frem i Kina, serberne i Bosnia og Kosovo, regjeringssoldater mot indianere i Guatemala, amerikanere i Vietnam, pakistanske soldater i Bangladesh, hutumilits mot tutsikvinner i Rwanda, og så videre, og så videre. Likevel ble volden mot kvinner aldri noen sak av betydning i Nürnberg, eller Tokyo-rettssakene eller noen av de andre gangene seierherrene ville straffe taperne for krigsforbrytelser. I de siste 20 år har bare 18 av 300 fredsavtaler nevnt seksuell vold eller forpliktet partene til å motvirke slike overgrep mot kvinner.

Kanskje kan vi nå få en endring. Etter mange års lobbyarbeid vedtok FNs sikkerhetsråd i 2008 den omfattende resolusjonen 1820 som anerkjenner at seksuell vold er en krigsstrategi, en krigsforbrytelse og en trussel mot fred og sikkerhet som må motvirkes gjennom omfattende sikkerhetstiltak. Flere land og FN-organisasjoner, herunder norsk UD, støtter en serie tiltak som skal få situasjonen til kvinner i vår tids konflikter på den internasjonale agenda. De første internasjonale rettssakene noensinne mot krigens voldtektsmenn har funnet sted i tribunalene for Det tidligere Jugoslavia, Rwanda og Sierra Leone.

På Institutt for fredsforskning, Nupi og en serie andre institutter i inn- og utland forskes det nå på hvordan beskyttelsen av kvinner, jenter og gutter kan bli bedre. Fortsatt behandles overgrepene oftest som et humanitært problem som krever mer nødhjelp. Men som jeg så ofte så i felten, er det ikke nok å gi voldtektsofre flere ulltepper og nødrasjoner. De vil ha fysisk beskyttelse, rettferdighet, erstatning og fremtidig trygghet for seg og sine døtre.

Det innebærer at politiske, administrative og militære ledere må ansvarliggjøres på alle nivåer. I 2006 møtte jeg den kongolesiske presidenten Kabila og fortalte ham om mine møter med hundrevis av kvinner som hadde blitt fysisk og psykisk ødelagt for livet av voldtektsmennene i militsgrupper så vel som i regjeringshæren. «Jeg har ikke dommere og rettssaler til å ta et rettsoppgjør med disse anklagene,» svarte presidenten. Unnskyldningene er flere enn viljen til å handle i de fleste av landene hvor voldtekt fortsatt er en krigsstrategi. «Det tar fem minutter å sparke en general som ikke kontrollerer sine styrker og like raskt kan du bli kvitt de guvernørene som administrerer krisen uten å prøve å løse den,» svarte vi, uten at det førte til en adferdsendring.

Bare gjennom systematisk å straffe, sparke og fordømme maktmennesker som ikke griper inn overfor overgriperne og belønne dem som faktisk beskytter de svakeste i krig kan seksuell vold i krig avta. Det eneste partene i bitre konflikter synes å være enige om er at de ikke vil ha belyst fortidens overgrep. De ønsker amnesti og fortielse. «La oss glemme den vonde historien og se fremover,» blir menneskerettighetsarbeidere møtt med når de vil ha handling mot overgriperne. Slik fortsetter fortielsens sammensvergelse.