– I høy grad. Jeg har skrevet en roman. Hvis du ser i bokhyllene rundt oss her, er det ingen romaner som har fotnoter.

– Angrer du noe?

– Det kunne kanskje vært behagelig å ha gjort det annerledes. Pryser har sagt at jeg kunne ha invitert ham på foredraget på Lillehammer. Men dette er et prinsipielt spørsmål. Det er viktig og nødvendig å bevare romanen som et rom der en kan drøfte forholdet mellom løgn og sannhet på en annen måte enn i andre typer prosa.

– Pryser sier: «Problemet er at han bruker mitt stoff på en måte som får mange til å tro at det er hans eget».

– Det er jo ikke Prysers stoff. Det er det mest absurde ved hans innlegg. Han snakker om «sine» personer som om tyskere og nordmenn under okkupasjonen var «hans» eiendeler. Han kaller den høytstående SS-offiseren Georg Wolff for «sin aktør». Men dette er faktastoff. Det er ikke bare Pryser som har skrevet om tysk etterretning i Norge. Jeg vet også at det er sterk irritasjon blant etterretningsfolk over måten Pryser har brukt deres materiale på, og nærmest gjort det til sin private eiendom.

– Har du vært borti lignende saker?

– Nei. Romanene mine fra Sauda har personer med trekk mange vil kjenne igjen, men jeg har alltid satt sammen ansiktet til en person med kjeften til en annen og kroppen til en tredje. Så jeg har vært forskånet for folk som mener de har vært uthengt.

– Vurderte du noen gang å ha en kilderedegjørelse?

– Vi drøftet det. Som en vits foreslo jeg å gi ut kildematerialet som et hefte ved siden av.

– Kunne du lagt ut kildene på nettet og henvist til en adresse?

– Det hadde vært en mulighet, men ikke en jeg vil bruke. Jeg vil forsvare romanen mot forsøket på å etablere en sakprosa inspirert av historiefaget som en skriftlig «overnorm». Det blir en annen tekst hvis man skal ha et noteapparat. Jeg tror styrken og rikdommen til denne boken kommer av at den oppretter et episk rom der sannheten trekker tvilen i tvil, og tvilen trekker sannheten i tvil.

– Hva skiller arbeidet ditt med Grense-Jakobselv fra å skrive en dokumentar om samme tema?

– Språklige og stilistiske ting, først og fremst. Det vellykkede er at jeg kunne bruke en førstepersons forteller som er ufattelig langt fra meg i alder, rom og oppfatninger, som kan fortelle om de verste ting på en naturlig måte. Det er en skrivemåte bare romanen åpner for.

– Pryser skrev at han fant 28 navn fra sine bøker hos deg. Integrerer du virkelige personer i teksten?

– Utallige. Teksten har en bakvegg av et hundretall virkelige personer.

– Når du bruker virkelige personer, hvor tro er du mot virkeligheten?

– Så tro som mulig. Jeg prøver å være så presis og enkel som mulig, ikke gå bak skallen på dem og finne ut hva de tenker og føler. Jeg finner så mange kilder som mulig på hva de har gjort og sagt, og lar mine fiktive personer overhøre det.

– Er det problematisk? Disse personene har etterkommere, et ettermæle ...

– Jeg har ikke hatt noen skrupler i dette tilfellet, verken teknisk eller moralsk.

– Er nålevende personer vanskeligere?

– Det er nålevende personer i boken, som daværende overvåkningssjef Hans Olav Østgaard og førstestatsadvokat Lasse Qvigstad.

– Hvor stort materiale bygger du en slik bok på?

– Hundrevis av kilder.

– Hvor viktig er din troverdighet som «historiker» når du skriver slik?

– Den autoriteten jeg måtte ha, kommer vel mer fra mitt skjønnlitterære virke, enn fra de bøkene jeg har skrevet som nærmer seg historie. Men når Georg Johannessen skrev brev til meg, skrev han alltid «til historikeren Kjartan Fløgstad», og det var jeg fornøyd med.

– Har du historikerbakgrunn?

– Jeg har mellomfag i historie, men det synes jeg var latterlig elementært. Jeg var aldri på lesesalen.

– Hvordan forholder du deg til faghistorikere?

– Pryser og andre legger frem stoff jeg har brukt med stort utbytte. Jeg leser historie med glede, selv om det varierer hvor godt de skriver.

– Hvor viktig er «sannheten» i en slik roman?

– Avgjørende. Jeg liker ikke å bli tatt i å gjøre feil. Men skrønene, løgnene, jukset og fanteriet er også del av det faktiske. En sentral del av boken skjer under et forhør på Victoria Terrasse. Forhørerne sier til fangen, en lege, at «egentlig er det ingen som søker sannheten mer helhjertet enn torturister». Men han som blir forhørt har en moralsk plikt til ikke å si sannheten, til å lyve. Da har løgnen høyere verdi enn den sannheten torturisten vil ha frem. Det er en nøkkelscene, både som fortelling og på et metaplan om hva romanen prøver å gjøre.

– Når du setter deg inn i et materiale på over hundre bøker har du en ærgjerrighet som «historiker».

– Ikke som «historiker». Historiefaget er en hjelpevitenskap for å skrive en roman, som jeg ser på som et høyere tekstnivå.

– Da er vi inne på «hjelperyttere» (som Pryser hevdet å ha blitt brukt som, journ.anm.).

– Ja. Det er ikke alle gitt å skrive slik at du ligger i teten av feltet.

– Etter rittet pleier kapteinen på laget å takke hjelperytterne sine. Har romanforfattere ansvar for å betale gjeld tilbake til dem de bygger på?

– Nei. En romanforfatter har plikt til å forsyne seg grådig av virkeligheten. Hvis han bøyer for press om å ramme inn teksten i et sakprosaunivers, så taper teksten styrke. Men når dette kom opp, nevner jeg med glede både Tore Pryser og andre.

– Hvis du nå skulle takke noen, hvem ville du hilse til?

– Ernst Klee. Michael Wildt. Fabrice D'Almeida. (Etter å ha tenkt seg om legger Fløgstad til Daniele Ganser, Rüdiger Safranski, Alf R. Jacobsen og Asbjørn Jaklin).

– Pryser skriver: «Et annet problem er at leserne ikke får mulighet til å skille mellom fakta og fiksjon».

– Det er bevisst. Det finnes muligheter til å finne ut slikt i våre dager. Du kan google. Det viktige er at man skaper et episk rom der denne tvilen finnes, og den er produktiv, både i å drive lesingen fremover, og for forståelsen av virkeligheten. Det er ingen enkle kategorier for objektivitet og fantasi.

– Hvilket «etisk ansvar» har en skjønnlitterær forfatter?

– Et ansvar for å skrive gode bøker. Det overordnede etiske ansvaret står i forhold til den typen sannhet bare fiksjonen kan skape – som er mer sofistikert og har flere nivåer enn man kan få frem i sakprosa.

– Hvis det er godt skrevet er det etisk riktig?

– Nå høres det ut som om du snakker på stilistisk nivå. Jeg snakker om «godt skrevet» som summen av fakta og fiksjon og dikt og sannhet, løgn og jug, den løgnen den torturerte prøver å holde fast på i møte med den sannheten torturisten vil ha frem.

– Du nevner et press fra det saklitterære mot det skjønnlitterære?

– Noen prøver å etablere sakprosa som en overordnet skrivemåte som både journalister, akademiske forfattere og skjønnlitterære forfattere skal bukke for. Det vil jeg stå imot. Jeg oppfordrer kolleger til å dyrke dikterkunsten, i trass mot dette. Her er en profesjonskamp der mange prøver å etablere sakprosaen som selve den moderne skriftsjangeren.

– Har kravet om dokumentasjon kommet for sterkt inn i sakprosaen etter Alnæs-saken?

– Det var en diskusjon innen historiefaget. Min bok er demonstrativt utenfor det faget. Jeg vil ikke bøye meg for reglene der. Jeg ville lage en bok som dikterer sine egne regler i forhold til virkeligheten.

– Journalistikken har en «vær varsom-plakat», sakprosainstitusjonen diskuterer å innføre det. Bør fiksjonsforfattere også diskutere yrkesetikk?

– Å starte en roman med en «vær varsom»-plakat på veggen er lite inspirerende. Det bør heller stå «vær modig», «vær djerv», «ikke gi deg».

– Anne Oterholm i Den norske Forfatterforening sier: «Jeg synes det høres rimelig ut at fiksjonsforfattere også burde vurdere kildelister».

– Det er defensivt sagt. Ser jeg på de kollegene jeg beundrer fra fortiden, tror jeg det siste de ville ha ... Dostojevskij med fotnoter, hurra! Lederen i forfatterforeningen burde forsvart retten til fiksjon på en tydeligere måte.

– Vil du vurdere kilderedegjørelse i nye utgaver av Grense-Jakobselv?

– Nei.