Som forsvarer får en rask opplæring i krimjournalistikkens verden. Alle store medier huser krimjournalister, noen ligger likevel hestehoder foran med å være først ute med saken, først med detaljer og nyanser. Jeg sårer vel ingen redaksjoner når jeg at de fremste i så måte er VG og TV 2.

Krimjournalister bruker en rekke personer som sine kilder. De snakker selvsagt daglig med det kriminelle miljøet. Selv om det er kodeks i det kriminelle miljøet ikke å tyste, er de svært godt beskyttet av kildevernet. Men for å være virkelig god krimjournalist må du snakke med mange andre: Statsansatte. Sykehusansatte. Fengselsbetjenter. Polititjenestemenn. De fleste ansatte har en lovpålagt taushetsplikt. Her ligger sakens dilemma: på den ene siden sitter du som ansatt på vitale opplysninger som samfunnet bør få vite om, men dersom du gir ut opplysningene, bryter du loven.

Vi har de siste dagene blitt gjort kjent med hvordan utlendinger dopes ned av politiet før de tvangstransporteres ut av kongeriket. Asylsøkere blir holdt nede med makt og påtvunget injisering, uten lovhjemmel. Det er ikke bare en umoralsk og uetisk handling, det er en straffbar og ulovlig handling.

Denne praksisen har vært totalt ukjent for omverdenen inntil VG 8. juli offentliggjorde interne rapporter fra Politiets utlendingsenhet fra 2006-2008 som dokumenterte at de utviste personene hadde blitt pasifisert med sterke beroligende medisiner. Flere ansatte i Politiets utlendingsenhet mente at den påståtte tvangsmedisineringen hadde funnet sted en rekke ganger. Neddopingen skal ha vært så kraftig at flere regelrett skal ha sloknet og har måttet fraktes inn på flyet.

Det virker sannsynlig at VG har fått disse opplysningene av noen internt i politiet. Og jeg mener: ære være vedkommende som har satt egen stilling i fare for å fortelle Norge om en praksis med uhjemlet neddoping.

VG kunne videre sitere anonyme ansatte i politiet som fortalte om en ukultur hvor sterke beroligende stoffer som Stesolid og Nozinan brukes for unngå vanskelige situasjoner.

Krimjournalistene gjør en samfunnsinnsats, noen ganger er de med på å avdekke ting som oppklarer kriminalitet, endog fører avsløringer til straffesaker mot dem som først avsløres i avisen og deretter tas av politiet. Men norsk presse er ikke bare hederlig.

Saken til fotballspilleren Erik Mykland er vel kjent: opplysninger om hans befatning med kokain ble lekket til pressen. Politiet fikk også søkelyset på seg fordi de ble beskyldt for å stå bak lekkasjen. Tidligere i år verserte også saken mot en politimann fra Glåmdalsdistriktet som ved 23 konkrete tilfeller skal ha brutt taushetsplikten ved å gi sensitiv informasjon til mediene. Informasjonen skal blant annet ha omfattet trafikkforseelsene til Ari Behn.

Det er altså ikke alle lekkasjer til pressen som er aktverdige og beskyttelsesverdige. Her bør enhver grue seg dersom helseregistrene samkjøres. Journalister vil kjempe om innsyn i journalene, og behovene er økende.

Men varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn. Det er en betydelig personlig belastning å varsle om kritikkverdige eller ulovlige forhold på arbeidsplassen. Erfaringen viser at virksomheter som er blitt konfrontert med ubehagelige budskap fra varslere, ofte har valgt å reagere mot varsleren istedenfor å rydde opp i problemene.

Det er viktig med varslere både i privat og i offentlig sektor. Skal det offentlige tjenestetilbudet bedres, må uheldige forhold (for eksempel forhold som er i strid med lov eller etiske normer, fare for pasienters liv og helse, dårlig arbeidsmiljø og så videre) avdekkes. Varsling er ønskelig, og må gå på bekostning av arbeidsplassens målsetting om et godt omdømme.

Som liberaler ønsker jeg som Odd Einar Dørum et samfunn hvor det er trygt å være varsler. Vi i Norge burde gå lenger i vårt rettsvern enn svenskenes «meddelarskydd», anonymitetsvern for offentlig ansatte. I dag har vi dessverre ikke engang dét i Norge!