– Tar du opp samtalen med denne? sier Pedro Carmona-Alvarez, peker på opptakeren min, og beskriver sin egen opptaker som et hjemmesnekret konglomerat av dyre kondensatormikrofoner koblet til en iPod. Man får aldri mange nok mikrofoner. Carmona-Alvarez er opptatt av mikrofoner fordi han er musiker, og fordi hukommelse, ved siden av ord, er «noe av det feteste han vet», fordi han er nesten manisk opptatt av å huske, samle, ta vare på.

Han har skrevet en 741 sider lang roman om formelt og uformelt dokumenterte bestialske historier fra 1970-tallets Chile og Argentina, og om rockemusikere. Den handler om overgrep på ulike nivå. Men det blir hele tiden bare snakket rundt overgrepene og overgriperne.

Resymé. La oss være direkte, og sette scenen. Café Opera, juli 2009. Selv Bergen er varmt i dag. Pedro er så vidt svett. Han har nylig flyttet til Sandviken fra Strandgata, og er ikke vant til å beregne tiden inn til sentrum. Dessuten bærer han to kilo papir. Det er andrekorrekturen på Rust. Romanen med stor R. Det protestantiske Norge elsker store romaner, bøkene som tar ti tusen arbeidstimer, og svette og tårer, og som beviser at forfatteren har evnen til å holde trådene sammen i lang tid og over et stort område.

Pedro Carmona-Alvarez har klart det. Han har reist langt på mange måter: ble født i Serena, Chile i 1972, og flyktet til Argentina og siden til Kolbotn da han var elleve år. Han startet band med kompisene, men flyttet til Bergen for å gå på skrivekunstakademiet i 1997. Sidan har han blitt der, gitt ut en smal formalroman, tre diktsamlinger og ti plater med Sister Sonny og Moon Pedro and The New Farm Street Orchestra.

Carmona-Alvarez har jobbet på Rust i fire år, og har altså gjort den parallelt med essaysamlingen Hjemmelekser, fire utgivelser av antologien Signaler og to plateutgivelser.

– Bor det en protestant i ditt katolske hjerte også?

– I mitt katolske hjerte bor det en bitte liten dame som heter Alejandra, som bor i hjertet på en fugl, og hver morgen kommer hun ut og sier «Nei!», sier han.

Romanforfatter, ja vel. Poesien er alltid hjertet nærmest. Men mer om form senere. Først litt mer om innhold og tema i Rust. Historien har flere paralleller med livet til forfatteren. Biografien hans har alltid vært uløselig knyttet til forfatterskapet. Carmona-Alvarez var barn i Chile mens Pinochet styrte landet.

– Vi ungene skjønte ikke at noe var galt med styret. Vi lekte oss jo bare, og det styret der var det eneste vi kjente til. Men så flyktet vi til Argentina, og faren min gjenfortalte historier om henrettelse, folk som dør, folk som lever. Da skjønte jeg mer, sier han.

Begår drap. Rust begynner med fortellingen om Passolini som kommer fra Chile til Norge som barn. Passolini heter egentlig ikke Passolini, men låner navnet sitt fra dikteren og filmskaperen Pier Paolo Pasolini. Også Rusts Passolini er et multitalent, og blir frontfigur i et band. De andre i bandet forteller historien om Passolini. Han blir fortalt, gjenfortalt og mytologisert av de andre i bandet.

I andre del er Passolini i Latin-Amerika, hvor han blant annet begår drap sammen med en bande på åtte. Vi møter også foreldrene til en av ungdommene fra den første delen av romanen. Her rulles en historie fra Santiago fra 1951 til 1973 opp. I tredje del er vi Uruguay, før «Beretninger fra celleplan syv» følger. Denne har en mer opphakket, polyfon form. Siste del er et brev fra gamlekjæresten til Passolini, Pilar. Fortellinger, gjenfortellinger, drama, kjærlighet, drap, hevn og arv, altså.

Dokumentasjon. Carmona-Alvarez var elleve år da han kom til Kolbotn. Ifølge lærerinnen hans var han ekstremt lærenem, og holdt et foredrag om Chile for klassen etter at det hadde gått et halvt år. På norsk.

Det er ikke ulikt Tomaz, som dukker opp i fjerde del av boken. Han er en ung eksilchilener som ender opp i Uppsala. Romankarakteren vil bare være barn, ung, vil leke seg med de nye vennene sine i det nye, spennende landet Sverige.

– Tomaz ser moren sin bli hentet for å henrettes. Men det eneste han klarer å huske, er at han samme dag blir kysset for første gang. Og sine tenners gnissel. Det har med tomrommene å gjøre, sier Carmona-Alvarez, når han forteller om denne Tomaz som ikke vil være til stede i foreldrenes sorg, og opponerer mot foreldrene når de vil dra ham med på møter i foreninger for eksilchilenere. Tomaz hater sinnet, bitterheten og den nesten messende gjenfortellingen av de grusomme historiene.

– Jeg har vært interessert i satellittene rundt de store hendelsene. Den latinamerikanske bestialiteten kommer frem gjennom disse satellittene av hjemkomst, nostalgi og eksil. Det blir hele tiden bare fortalt rundt de drøye, grove historiene, sier han, og mener blant annet mordene som Passolini og hans bande utfører i andre delen av boken.

– Det de folkene her gjør er en form for personlig vendetta. De oppsporer militærleger, dommere og torturister som ikke ble dømt, kidnapper dem og henretter dem. Jeg lar disse få begrunne valgene og handlingene sine, og prøve å finne noen teoretiske ståsteder som hevn kan forklares ut fra, sier Carmona-Alvarez, som har bodd både i Argentina og Chile i perioder under romanarbeidet.

Forfatteren studerte menneskerettighetsrapporter om tortur og terror under arbeidet. Dokumenter, torturkommisjoner og dommer er sentralt i Rust.

– Mange av disse dokumentene har vært ubehagelige å være i, men nødvendige. Det har vært en seig masse. Og det er de samme historiene om og om igjen, sier han.

Rust har indirekte referanser til Marcel Proust fordi det handler om hukommelse og gjenfortelling. Her er også sitater og andre direkte referanser til Proust.

Iscenesettelse. Carmona-Alvarez' virke er fullt av kryssreferanser. Biter av tekst får ulik mening når de settes i ulike sammenhenger. Det siste kapitlet i Hjemmelekser heter «Bored, She makes frogs», og kommer igjen i Rust. Platen Bandit Lab Album kom ut samtidig som diktsamlingen Clown Town. Den ene av tekstene på platen går noe sånt som «No clown to be found on such short notice». Rust begynner med en mange sider lang diskografi. Kommer disse platene og låtene til å dukke opp i virkeligheten på et tidspunkt?

– Ikke umulig! Jeg synes jeg har laget noen fine titler der, sier han.

Carmona-Alvarez har spilt i band gjennom hele tyveårene. Både Passolini og Carmona-Alvarez har katolske jomfrustatuer på skrivebordet sitt.

– Spiller du på det dokumentariske stoffet?

– Nei. Det er noe av meg i alle jeg skriver om, sier Carmona-Alvarez, eller Ib Kleiser, som han kaller seg når han redigerer Signaler.

– Hvor mye handler Rust om mytologisering og iscenesettelse av identitet som stjerne?

– Å spille i band er en mytologisk øvelse, og handler om å ta definisjonsmakt over seg selv; fortelle historien om seg selv, sier Carmona-Alvarez, «Pedroprinz», som han kaller seg når han spiller i Sister Sonny. For ti år siden gikk bandet rett hjem hos denne daværende grungenostalgikeren. Med albumet Why I feel she is not to be trusted fylte Sister Sonnys tunge, smarte rock et tomrom etter Kurt Cobain.

– Rockehistorien er full av unge folk som iscenesetter seg selv. De skinner. Man eksisterer jo i bildet. Foto er å se seg selv i dype brønner, som er fortiden. Alt ved livet er orfeisk. Du snur deg, og vips så er det borte, sier han.

Mange uttrykk. – Jeg har lest mye gjennom livet, og mest musikkblader. Jeg har gitt oppmerksomhet til portretter, biografier av superstjerner, men var vel mer opptatt av å bygge myter rundt meg selv da jeg var yngre.

Et av essayene i Hjemmelekser heter «Balladen om en tynn mann», og begynner på denne måten: «Det begynte med at du leste Pedro Carmona-Alvarez' fabelaktige Bob Dylan-essay i Morgenbladet.»

– Det der har en veldig enkel forklaring. Jeg hadde lovt Morgenbladet et essay om Bob Dylan. Arbeidet med essayet utviklet seg til en arkeologisk øvelse hvor jeg forsket i min egen historie og mitt eget forhold til Dylan.

Som Dylan veksler Carmona-Alvarez mellom ulike sjangre, disipliner og former av språket og kunsten. De beste kritikkene har vært for diktsamlingene. Rust er mindre mettet av språklige høydepunkt, men inneholder grep som å utsette spenning, fragmentering og polyfoni.

– Hvilken sjanger passer dine fortellinger mest naturlig hjemme i?

– Alle sjangre er min sjanger, sier Carmona-Alvarez, som skal rett i studio etter intervjuet for å jobbe med soloalbumet.

Som Passolini og Dylan er han opptatt av å produsere mye, av å sette spor etter seg.

– Hull er en av fellesnevnerne i Rust. Pinochet etterlater seg et hull. Når Passolini holder munn og ikke underholder, så blir det stille. Når Passolini til slutt blir helt borte, forlater han de andre i bandet søkende og forvirret. De vet ikke lenger hva de skal gjøre, sier Carmona-Alvarez.

Han er også opptatt av Arthur Rimbaud, som på høyden av sin karriere snur ryggen til kunsten og omfavner virkeligheten. På det mest brutale. Rimbaud ble våpenhandler og slavehandler.

– Hvordan var kunstens kår under Pinochet?

– Kulturen dreide seg om sport. Pinochet var inspirert av det tredje riket, Mussolini, hvor alt som hadde med kunst å gjøre forsvant og ble brutt ned. Det ble lagt føringer på hvordan forfattere skulle skrive bøkene sine, sier Carmona-Alvarez, men avviser at Passolini er en subtil referanse til Mussolini. Selv om Passolini er en opinionsleder og i det hele tatt en som andre følger. Dikteren Passolini har flere funksjoner, blant annet fordi han ble drept, og etterlot seg et tomrom også han.

Fremover. Apropos tomrom: Vi trodde at vi hadde mistet Sister Sonny etter avskjedskonserten i Bergen for et par år siden. Men her kommer de gode nyhetene: bandet er gjenforent, og har hatt første møte om en ny plate.

– Innspillingen tar lang tid. De andre har fått unger. Ungene deres må jo få lov til å vokse opp, sier Carmona-Alvarez.

Rust beskriver også kontrasten mellom de nysgjerrig utforskende ungdommene som henger ut sammen for å lære av hverandre, skjerpe seg på hverandre, og bli dannet i hverandres bilder. Som i Lars Saabye Christensens Bly, følger vi dem også så vidt som voksne, satte, nesten borgerlige. Som i Saabyes Beatles er også mange av karakterene i Rust lidenskapelig opptatt av musikk. Det er sterke følelser, sex, drugs og rock 'n' roll. Går det an å lage god litteratur av det? Anders Bortne prøvde med Et bra band, Sturle Brustad med Anarchy in Åmot, og Frode Sander Øien med Speed til frokost. I Rust er bandaspektet nesten bare en teaser som tar leseren inn i det interessante, viktige stoffet.

– Hvorfor er denne boken viktig og relevant for nordmenn i dag?

– Jeg sier som Cohen: «Legg denne boken i hånden på min generasjon, så vil den bli gjenkjent.»

– Hvilke følelser har du for boken nå?

– Jeg har gjort alt jeg kan. Jeg tror den er bra. For meg handler Rust om å være ungdom og spille i band, om å pushe noen grenser, om nostalgi, bitterhet, hevn, og måten eksilchilenere forteller de samme, bestialske historiene på om og om igjen, som en slags terapeutisk øvelse, sier Carmona-Alvarez.