Til uken møtes barnelag fra hele verden til fotballkamp på Ekebergsletta. Norway Cup mener selv at dette bidrar til «internasjonal forbrødring mellom barn og unge». Et av flere tiltak har vært å tildele norske jente- og guttelag vennskapslag i andre land. Disse bor sammen under hele turneringen. Dette forsoner nordmenn med barn fra andre land, men man vet lite om hvorvidt dette har positive konsekvenser på tvers av de andre deltagende nasjonene.

I 1995 møtte et lag fra Palestina for første gang et lag fra Israel på en idrettsarena – på Norway Cup. Det ble tolket som en oppfølging av forhandlingene om Oslo-avtalen. Frode Kyvåg, mangeårig generalsekretær for arrangementet, kan fortelle at Yassir Arafat så på denne begivenheten som så viktig at han avbrøt fredsforhandlingene med Israel og reiste til flyplassen for å ønske det palestinske laget lykke til i Oslo. I 2003 deltok et sammensatt palestinsk-israelsk lag på Ekebergsletta. Laget «Peace Team» besto av ti israelske og elleve palestinske gutter i alderen 12-14 år.

Under fjorårets Norway Cup ble arrangementet benyttet som en anledning og arena for et diplomatisk møte mellom den amerikanske, den kinesiske og den polske ambassadøren i Norge. Den amerikanske ambassadøren Ben Whitney beskrev Norway Cup som «diplomati i sin reneste form» og hevdet at «her møtes folk fra alle deler av verden, de knytter vennskapsbånd, de lærer om hverandres kulturer og nasjoner, de tar hverandre i hendene og har det fint sammen». Uttalelsen ble støttet av de to andre ambassadørene.

Å bruke sportsarenaen til å forbedre relasjonene mellom land er ikke noe nytt, og omtales ofte som «sportsdiplomati». Det siste året har også forholdet mellom Armenia og Tyrkia nytt godt av sportens forsonende muligheter, etter at de to landenes statsledere møttes under en fotballandskamp i fjor høst. Dette startet et diplomatisk tøvær som man knapt har sett maken til i regionen. Kampen ble omtalt som noe mer enn bare en sportsbegivenhet: en mulighet til å trosse politiske og sosiale forskjeller mellom landene. Men hvor slutter sporten og hvor starter diplomatiet?

Diplomati slik man kjenner det i dag har sin bakgrunn i det europeiske adelskapet. Statene utnyttet de uformelle forbindelsene som fantes på tvers av landegrensene til å mediere mellom ulike stater og kulturer. Dette var mulig fordi adelskapet hadde en felles kultur og referanseramme, og ikke minst snakket de samme språk: fransk. Dette blir i diplomatilitteraturen omtalt som den tredje kultur.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon omtaler idrett i lignende former. Idretten danner en felles referanseramme som gjør at utøverne forstår hverandre på tvers av nasjonal kultur. Idrett blir altså hevdet å ha et universelt språk. FNs spesialrådgiver for «Idrett for utvikling og fred», Wilfried Lemke, uttrykker at «sport bygger bro mellom individer og på tvers av fellesskap, og skaper en frodig mark der man kan så frøene til utvikling og fred». Også det norske utenriksdepartementet har fremmet dette synet på idrettens forsonende rolle.

Sport fungerer som oftest som en arena for kontakt på et lavere nivå enn det storpolitiske, eller det foranlediger diplomatisk kontakt. Mens mange land mangler diplomatiske forbindelser, har man ofte uformelle forbindelser på lavere nivå. Kroneksempelet er idrettsforbundene, som har tette forbindelser til søsterorganisasjoner over hele verden.

Uten sammenligning for øvrig har forbundene mye til felles med tidlige tiders adelskap. For det første har de tette bånd til staten og representerer denne utad, mens de samtidig har en felles interesse som forener dem på tvers av landegrensene. Denne doble identiteten kan gi dem kapasitet til å mediere mellom statens innside og utside.

Sportsdiplomati fremmes ofte med en lignende argumenter som konsulatvesenet en gang ble. Ettersom sporten evner å engasjere massene, håper og tror man at sporten kan forene folk, og at fred mellom stater vil følge etter forståelse mellom folk.

En ambassade var opprinnelig en utsending fra ett hoff til et annet. Poenget var for en begrenset periode å representere sin egen hersker hos verten. Å sende en gruppe idrettsutøvere til et land man ellers ikke har kontakt med, har dette tydelige fellestrekk.

Når USA jevnlig sender sitt bryte-landslag til turneringer i Iran, representerer de USA på en lignende måte. Selv om de ikke har med seg et eksplisitt budskap til de styrende i Iran, er deres blotte nærvær en form for anerkjennelse. Det har noe å si for kontakten mellom de to landene, og det har noe å si for det internasjonale samfunn. Ambassadene hadde ikke alltid noen annen funksjon enn å anerkjenne den andre herskeren.

Den høye profileringen av idrett gjennom media de siste 30 årene har bidratt til å gjøre idrett synlig på den internasjonale politiske arena og til et attraktivt diplomatisk verktøy. Et voksende fenomen har derfor vært å bruke idrett som et diplomatisk virkemiddel ved å arrangere landskamper. Det nevnte fotballdiplomatiet mellom Tyrkia og Armenia er et godt eksempel på dette. Idrettens varemerke i internasjonale relasjoner er dens anvendelighet, lave kostnad, sterke synlighet i media og lave trusselpotensial.

Studier viser at sportsdiplomati står sterkest når det foregår uavhengig av nasjonale myndigheter. Det løsriver kontakten fra daglig politisk virksomhet, og det er derfor større sjanse for at forbindelsene overlever politiske regnværsdager. I de fleste tilfeller ivaretar nasjonale forbund slik uavhengighet, og bidrar til å holde en diplomatisk kanal åpen selv om andre stenges. Så kan man undre seg om dette er fordi sportsdiplomati anses som uvirksomt og dermed ufarlig.

At idrettsforbund kan være både arena, verktøy og symbol i forsøk på forsoning mellom stater er ingen ny sak. De har fra tid til annen spilt rollen som diplomater og initiert kontakt landene ikke ellers ville hatt. Selv om yrkesdiplomatene tar over det offisielle arbeidet så snart stevnet er over, kan man ikke utelukke idretten som en viktig kanal for nye initiativer.

Norway Cup mener selv at arrangementet muliggjør at barn kan «møtes på lik linje, de kan kommunisere og de kan følge de samme spillereglene. Idrett kan på den måten bidra til å skape tillit, respekt og økt forståelse på tvers av kulturer.» Diplomatene ser ut til å si seg enige.

Anders Hasselgård har jobbet på prosjektet «Sport og forsoning» ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), og er stipendiat ved Norges Idrettshøgskole. Einar Wigen er stipendiat ved Nupi.