Det finnes inspirasjon og det finnes fruktbar imitasjon. Det finnes knabbing av materiale og det finnes formuleringer. Hvor går skillelinjene? Er det mulig å skrive godt uten å låne formuleringer og tanker, for ikke å si: Er det mulig å vite noe uten å gjøre andres tanker til sine? Filosof og essayist Michel de Montaigne var en av dem som insisterte på sin rett til litterær og filosofisk nasking, og forsvarte seg med at sannhet og fornuft er felles for alle: En sannhet tilhører ikke den som først uttaler den mer enn den som siden repeterer den.

Støtteløst. Montaignes nasking – og hans egen tematisering av den – finner sted i en litterær periode der det å «låne fjær» var et nesten universelt fenomen, og hvor grensene for den legitime og illegitime låningen ble heftig diskutert. Ulike sider av fenomenet belyses i en samling essays fra et miljø ved Universitetet i Oslo som i flere år har vært kjent som Early Modern-prosjektet. Forskningsprosjektets egentlige navn er Dislocations: Practices of Textual Transfer in the Early Modern Period. Prosjektet har aldri fått forskningsstøtte, annet enn til såkalt forprosjektering. Men seminarer er blitt avholdt, der de ypperste renessanseforskerne i Norge har vært samlet, supplert med sterke utenlandske navn.

Nå har prosjektet, som aldri ble et fullfinansiert forskningsprosjekt, avsluttet sin virksomhet med å gi ut to oppsiktsvekkende gode bøker: Thomas More's Utopia in Early Modern Europe (redaktør: Terence Cave, engelsk professor i fransk litteratur) og Borrowed Feathers, Plagiarism and the Limits of Imitation in Early Modern Europe (redaktør: postdoktor ved UiO, Hall Bjørnstad). Begge bøker er allerede godt mottatt i det internasjonale forskningsmiljøet. Førstnevnte er blitt pensum på Yale, sistnevnte skal allerede være innkjøpt til et førtitall amerikanske universitetsbibliotek.

Borrowed Feathers er en underholdende, fantastisk lærd og velskrevet antologi. Early Modern-forskningen tar for seg den europeiske litteraturen mellom 1400 og 1700, en periode som turnerte et komplekst og debattert forhold mellom plagiat og imitasjon. Essayene i boken undersøker forhistorien til det moderne begrepet plagiat. De går til en sammensatt skriftkultur der grensene mellom det egne og andres ble trukket på andre måter enn i dag. Forfatterne nærleser tekster og praksiser der ord og språk reiser, forandres, annekteres og stjeles i et Europa der folkespråkene er i ferd med å ta form. Naturaliseringen av språk og tanker er vesentlig for oppbyggingen av det nasjonale, i en europeisk skriftkultur med felles opprinnelse. Sonia Velazquez' lødige essay viser for eksempel hvordan noen forfattere ikke ser på ord som ting som kan bli eid, stjålet, arvet, men beveger seg mot å se på dem som borgere i en nasjon.

Venner deler. Kathy Edens nøkkelessay tar utgangspunkt i Montaigne, «en av 1500-tallets største tyver». Ett av Edens hovedanliggender er imidlertid å vise at for Montaigne, Francesco Petrarca og Erasmus var det stilen som var kjennetegnet for det egne, ikke filosofisk og historisk innsikt. Innsikt var felleseie, mens den personlige stilen som vitnet om «the strenght and beauty of [the] mind» var særeie. Som redaktøren skriver i sitt forord, setter essayet scenen for resten av boken ved å komplisere fortellingen som inntil nå har betegnet den tidligmoderne perioden som plagiatets opphav.

De 14 essayene er velskrevne og interessante. Alle har et forhold til en teksttradisjon der språk ses som noe bevegelig og fleksibelt. Språket er noe som deles, men som også er avhengig av den enkeltes evne til å tilpasse det til nye litterære, sosial og politiske kontekster. Essayene viser at spillmetaforer, dyremetaforer og fordøyelsesmetaforer ble brukt for å betegne de ulike omgangene med språket. Hall Bjørnstad leser for eksempel tennismetaforene hos Pascal og Montaigne – et usedvanlig forfriskende perspektiv på deres respektive mest berømte verk. Teksten serverer en rekke interessante og kuriøse fakta om tennis (eller jeu de paume, som forløperen for dagens tennis ble kalt), som for eksempel at Louis X døde etter en tenniskamp, at Charles VIII døde på vei til tenniskamp, at Louis XIV skal ha vært en utmerket spiller. Etter en rekke spennende nærlesninger konkluderer han: Montaigne spiller for å holde ballen i bevegelse, mens Pascal spiller for å vinne. Den ene engasjert i en aldri hvilende samtale med tradisjonen han imiterer og annekterer fra, den andre opptatt av å gjøre den til sin.

Levende offentlighet. Flere av essayene reflekterer den sterke viljen til å skape en opplyst offentlighet i det tidligmoderne Europa. Det vi i dag ville kalt plagiat, inngikk i virkeligheten i et komplekst system for formidling av ulike typer tekster, fra Martin Luthers bibeloversettelse til populærvitenskapelige verk om kroppen, medisin, sjeldne dyr, kvinners helse, kosmologi og retorikk. Andrea Carlinos essay demonstrerer gjennom underholdende og oppklarende eksempler Michel Foucaults poeng om at visse typer kunnskap er allemannseie så snart de blir gjort tilgjengelige.

Slik aviser og nettsider videreformidler medisinsk forskning i dag, uten kreditering av de aktuelle forskerne, var 1500-tallets imago contrafacta en realistisk representasjon av noe kunstneren hadde vært vitne til: en formidlingsform som kunstnere unngikk å signere fordi det kunne svekke skinnet av objektivitet i gjengivelsen. Da Albrecht Dürer trykket den etter hvert så berømte tegningen av det første neshornet som ble vist i Vest-Europa (1515), hadde han fått tegningen tilsendt av en annen kunstner. Dette må ikke oppfattes som et eksempel på plagiat, men på at kopiering og duplisering inngikk i en formidlings- og redigeringskultur der forfatternavnet kunne stå i veien for inntrykket av objektiv sannhet.

Periodens drivende praksis var imitatio, etterligning. Målet for mange poeter var å la seg inspirere av litterært materiale, å demonstrere lærdhet ved å la kilder være tydelige, men samtidig klare å gjøre verket selvstendig. Man skulle utvise god imitasjon – ikke plagiere. Borrowed Feathers' ulike casestudier viser at overgangen er vanskelig, og at dannelse ikke alltid går hånd i hånd med høflighet.

Fjær i hatten. Dette ble aktualisert i sommer, i debatten mellom historikeren Tore Pryser og den skjønnlitterære forfatteren Kjartan Fløgstad. Det verste skal ifølge Pryser være at Fløgstad har fremstilt det slik at man får inntrykk av at han selv har foretatt den historiske forskningen som ligger til grunn for boken. Fløgstad svarer: «[I ]denne boka er kildematerialet så enormt, og er diktet såpass fritt etter, at jeg valgte å ikke føre opp kildene.» Videre spør han: «Har Pryser copyright på krigen?» Spørsmålet resonerer med Ingrid Kristine Andersens essay om Luthers anstrengelser for å holde sin bibeloversettelse ren og fri for omskrivinger: «Who holds the copyright to the Word of God?» Vi kan selvfølgelig spørre oss om Fløgstad har lest boken, latt seg inspirere av en god overskrift og i samme slengen oppnår å sammenligne seg med den sprenglærde presten. Uansett toer han sine hender og mener at dette må Pryser tåle: det er ingen som eier historiske hendelser, og det er forskjell på skjønnlitteratur og sakprosa. Ekkoet etter Montaigne er tydelig, men uten franskmannens vennlige anerkjennelse av sine kilder.

Antologier er kanskje den vanskeligste boklige sjangeren, både for redaktør og utgiver. Borrowed Feathers demonstrerer at helsetilstanden i den norske tidligmoderne-forskningen ikke kunne vært bedre hva gjelder både lærdhet, formidlings- og publiseringsevne. I tillegg viser utgivelsen at det forholdsvis nye Unipub er blitt et forlag som kan produsere godt designede bøker med utgangspunkt i et tekstmateriale som knapt kunne budt på større utfordringer, ettersom det er så fullt av fotnoter, referanser og kryssreferanser.

Hall Bjørnstad (red.)
Borrowed Feathers, Plagiarism and the Limits of Imitation in Early Modern Europe
257 sider. Unipub. 2009