Temaet for samtalene, som Semple stille og rolig hadde hatt både i Afghanistan og Pakistan over lengre tid, var hvordan og hvorvidt opprørere kunne og ville legge ned våpnene. De foreløpige resultatene av møtene var entydig positive; svært mange av de Taliban-tilknyttede lederne og soldatene antydet at de godt kunne tenke seg å skifte side dersom de fikk et troverdig tilbud.

I det afghanske valgåret 2009 er «alle», fra president Hamid Karzai til USAs president Barack Obama og de andre Nato-lederne, enige om at det bare kan bli fred og en ærerik internasjonal retrett fra Afghanistan dersom det forhandles med det meste av den væpnede opposisjonen. Nå skal, ifølge USAs spesialutsending Richard Holbrooke, alle grupperingene i Taliban som kan være villige til å avstå fra vold, få tilbud om forhandlinger for å bli integrert i et fredelig samfunnsliv.

«Alle» vil altså snarest mulig ha de samtalene man straffet Semple og hans FN-kollega Mervyn Patterson for å utføre så sent som i desember 2007. «Vi har mistet åtte år», sier Semple i dag, og ønsker lederne for den vestlige operasjonen i Afghanistan velkommen etter.

Jeg møtte Semple i Islamabad i april. Da var han i ferd med å fullføre en rapport for USIP, fredsinstituttet som den amerikanske Kongressen har opprettet. Semples poeng er at to tredjedeler av de opprørerne som norske og andre soldater slåss mot i dag, ikke hørte naturlig hjemme i en væpnet opposisjon og kan være interessert i å legge ned våpnene dersom de får et godt forhandlingstilbud.

Mange av de såkalte talibankrigerne tilhørte ulike pashtunske, bevæpnede grupper som ble angitt til vestlige eller afghanske militære av rivaliserende krigsherrer.

Mange steder i de sørlige og østlige delene av Afghanistan representerte disse uforsonlige krigsherrene det eneste permanente maktapparatet. Ifølge Semple ble en prominent lokal leder i Helmand-provinsen, Mullah Mamuk, mot slutten av 2001 feilaktig angitt som Taliban-leder. De vestlige styrkene trykket sporenstreks opp en «wanted»-plakat slik man i sin tid gjorde det i Ville Vesten. Dermed ble Mulla Mamuk tvunget til å dra av gårde med alle sine væpnede menn til Taliban, som han aldri hadde vært en del av. Hans åpningsreplikk da han viste «wanted»-plakaten til sine nye allierte var: «Det ser ut som jeg er med dere nå».

Det er et tragisk faktum at det allerede på den historiske Bonn-konferansen i 2001 ble lagt vekt på at det nye Afghanistan bare ville lykkes dersom det ble et inkluderende samfunn hvor alle politiske, etniske og religiøse avskygninger ble med. FNs politiske arbeid før, under og etter Bonn-møtet ble ledet av den algeriske veterandiplomaten Lakhdar Brahimi. På Nupis 50-årskonferanse i år sa han at man skulle forhandle med alle om å bli med i det nye afghanske demokratiet. Bare Al-Qaida og de delene av Taliban som valgte terror fremfor forhandlinger skulle bekjempes med våpen i hånd.

Utfordringene er imidlertid mange hvis man bestemmer seg for å invitere Taliban til forhandlingsbordet. For det første: Hvem skal man forhandle med? Det er krevende å identifisere de «riktige» grupperingene. For hvor går skillet mellom dem man snakker med og dem man ikke snakker med? Taliban er ingen homogen masse, og i praksis må det en rekke parallelle forhandlinger til.

For det andre: Hva skal man forhandle om? De som eventuelt skal møte Taliban må ha klart definerte mål og effektive midler dersom forhandlingene skal ha noe reelt for seg. Dessuten vil situasjonen kreve en gulrot som gjør det ideologisk og pragmatisk tiltrekkende for Taliban å delta, og en kjepp som gjør det dramatisk vanskelig for dem dersom de trekker seg fra forhandlingene.