Det er 7. august, dagen etter Jamaicas nasjonaldag. Morgenbladet sitter på en grønnkledd øy badet i nesten-sol, og samtaler med et par religiøse rastafarianere om Babylon og Haile Selassie. Men vi er ikke i Karibien, tvert imot. Vi er på Karlsøy, ute ved ishavet, en drøy dagsreise nord for polarsirkelen.

– Jeg feiret vel egentlig ikke den nasjonaldagen, selv om Jamaica er opprinnelsen til reggae og sånn sett et pilegrimssted, sier Vegard Leite, gitarist og vokalist i bodøbandet Manna.

Bodø, nordover. Mye tyder på at Ola Nordmann har problemer med å få til de jamaicanske rytmene. Svært mange av oss lytter til reggae, ska og dancehall. Men uforholdsmessig få spiller slik musikk. Bortsett fra i nord, og sist helg var de viktigste aktørene samlet på festival. Siden debuten Salma (2006) har publikum sakte, men sikkert fått øynene opp for Manna, det eneste plateutgivende norske bandet som lager tradisjonell reggae. Denne helgen kommer oppfølgeren Flamma.

– Hvorfor er jamaicansk musikk populært og stort i Bodø og Nord-Norge?

– Mye skyldes nok en synergieffekt, etter at vårt kollektiv har spilt reggae siden nittitallet. Det er et frø som har vokst, og selve byen har ikke bidratt så mye, sier Leites bandkollega Bjørn Harald Jervås (sang, gitar, nyabinghi).

– Det deles ikke ut feite, kommunale reggaestipend i Bodø, supplerer Leite.

På nittitallet spilte Leite og Jervås i Irie Darlings, som fikk platekontrakt i Jamaica, og spilte inn musikk med storheter som Big Youth og Sly&Robbie. Bandet fikk et par radiohits i reggaens hjemland. Dette førte til at jamaicanske produsenter reiste til Bodø for transatlantisk musisering, og interessen for reggaerelatert musikk økte i Nord-Norge. Irie Darlings, som sang på engelsk, ble oppløst i 1997. Opp av asken steg Manna.

– Hvorfor valgte dere å kutte engelsk til fordel for nordnorsk?

– Det begynte med «Lofottorsken», sier Jervås.

– Lofottorsken?

– Helt på slutten av Irie Darlings gjorde vi en reggaeversjon av «Lofottorsken». Den ga meg en pekepinn på hvor bra nordnorsk fungerte i reggae, fortsetter han.

Jah kommer. Da Manna begynte var det Jervås som insisterte på å bruke dialekt. Leite, som hadde en bunke låter på engelsk liggende, syntes i utgangspunktet det var en dårlig idé. Nå har han endret oppfatning.

– Det var utrolig stor forskjell. Det er morsommere å jobbe med tekster på din egen dialekt. Du skjønner at du når frem på en sterkere måte, at du har et helt annet våpen. Hvis det brenner i huset til naboen og du skal vekke ham, så roper du ikke ut på engelsk, sier Leite.

Metaforen er passende, for det brenner også i Mannas tekster. «Hopp opp i arken før det e for seint / Nån ska kom og bryt det sjuende segl / Rasta kommer og tar bort alt feil» synger Leite i en sang.

– Hvorfor så mange apokalyptiske bilder?

– Tida vi lever i begynner å minne mistenkelig om ting som er skrevet for veldig lenge siden. Den følelsen har selvfølgelig kommet igjen og igjen opp gjennom historien, at folk har trodd at jorda skulle gå under. Men det er en spesiell tidsalder vi lever i nå. Med all teknologien, og alt det voldsomme menneskene har gjort, sier han.

Under Mannas konsert utpå morgenkvisten natten etterpå, er det dans og ekstatisk stemning. «Jesus Selassie I han leve / leve nu» synger Jervås intenst. Og folket korer med.

Dommedag. Det er to ting som kjennetegner Manna. For det første det autentiske syttitallssoundet, som ligger tett opp til legender som The Congos og Bob Marley. For det andre de direkte tekstene.

– Mange reagerer, av og til er tekstene så direkte at det kan være plagsomt, forteller Jervås, og fortsetter:

– Folk er ikke vant til slikt, for ingen synger om sånne temaer. Men jeg savner at andre artister i Norge gjør det. Spirituelle tekster har vært forbeholdt kristne traurige heavyband.

– Hvordan blir tekstene på den nye platen?

– Det blir mer av det samme, sier Leite.

– Når dere synger «Babylon», hva mener dere?

– Sjørøverskipet. Det store sjørøverskipet som du mønstrer på, du får en billett, og du tror du kommer til det forjettede land. Mens det som egentlig skjer, er at du forblir et lite hjul i et stort maskineri, sier Jervås.

– Det handler om slavebinding og kontroll av mennesket. At verden drives som en privat enterprise, der noen ganske få har uendelig mye mer enn flertallet. Det er det rastafari roper ut mot, sier Leite.

– «Rastafari», hva refererer du til?

– Rastafari er måten vi ser verden og livet på. Vi ser på oss selv som rastafarianere. Det vi roper ut mot er urettferdighet.

I Mannas salmebøker finner vi også hymner tilegnet vegetarianisme. «Æ vil ikke ha syltelabba / Æ vil ikke ha den derrane juleribba / Æ vil ha kikerter og ris, det e det æ spis». Men Jervås vil ikke være med på at kombinasjonen nordlending og rastafarianer er uvanlig.

– Hva er så sensasjonelt med det? Det er en absurd problemstilling, som må stamme fra et vrengebilde du har av at rastafarianere ligger i hengekøya, under en palme, med en kokosnøtt i hånda.

Dancehall. Dagen etter Mannas konsert snakker vi med Jørgen Nordeng og Håvard Jensen, tidligere Tungtvann-rappere, som i høst er plateaktuelle med Joddski. Siden 2001 har de brakt dancehall og reggae til folket gjennom klubbkonseptet Raggabalder.

– Hvorfor fattet dere interesse for dancehall og jamaicansk musikk?

– Tidlig på 90-tallet, når jeg begynte å høre på hiphop, kom en bølge dancehall fra Jamaica som ble stor i USA og resten av verden. Så da snakket jeg med pappa, som var musikkjournalist og kjente Bjørn Jervås. Han fortalte Bjørn at jeg var interessert i dette, og snart fikk jeg en opptakskassett. Den inneholdt dancehall, som var det jeg ville ha. Men Bjørn snek inn et par gamle reggaelåter i tillegg, sier Nordeng.

Jørgen beskriver denne musikken som «ufortynna jamaicansk dancehall» og «mye drøyere enn den drøyeste hiphop’en».

– Både sexistisk sett, og når det kommer til pistoler og gangsterprat, opplyser Jensen.

Han legger til at både britisk og fransk hiphop er adskillig mer jamaicansk inspirert enn den norske.

– Noe av grunnen kan være at norsk hiphop, med unntak som Jayski fra A-Team, lenge var preget av hvite utøvere. Vi har ikke den karibiske befolkningen disse landene har, sier Nordeng.

– Hvorfor startet dere Raggabalder?

– Av nødvendighet, for å spre den musikken vi elsket. Det var et par bra reggaeklubber i Oslo, men ingen spilte dancehall. Vi oppdaget at det fantes plateselskap i Europa, som ga ut og spilte de største jamaicanske dancehallartistene. Da skjønte vi at det faktisk gikk an å gjøre dette selv, fortsetter han.

– Har dere grublet over at det alltid er nordlendinger som tar skrittene når det gjelder jamaicansk musikk i Norge?

– På en måte, men mye bunner nok i noen få ildsjeler, som Bjørn Jervås. Han har jo misjonert siden åttitallet, sier Nordeng.

Antireligion. Raggabalder turnerer både Nord-Norge og Øst-Europa jevnlig. De har samarbeidet med Manna siden 2001, og bidrar på begge platene.

– Er dere komfortable med å rope ut rastaretorikken fra scenen med Manna?

– Vi bruker ikke rastaretorikk. De gjør det, påpeker Jensen.

– Dere sier da «Babylon» stadig vekk?

– Babylon er systemet, makta. Tingene vi sier kan ha bibelske referanser, Jamaica er et veldig kristent land. Men jeg er antireligion. Jeg liker ikke man skal lage regler for hvordan man skal leve, det har ikke noe med meg å gjøre. Manna tror på dette og tar det alvorlig. Det synes vi er kult, det respekterer vi. Selv snakker vi om andre ting. Det handler om å slå tilbake mot dem som tråkker deg ned, sier Nordeng.

– Apropos. Hva synes dere om at norske artister som Admiral P. adopterer homofobien fra Jamaicas dancehallmiljø?

– Han er født i Zambia, for øvrig. Men vi adopterer selvfølgelig ikke de standpunktene. Her hos oss har vi relativt lite diskriminering, og vi skal ikke være med på å ta den utviklingen tilbake. Vi kan ikke stå på galeien og slåss for at alle skal få lov til å være den de er, og så ekskludere homsene, sier Nordeng og Jensen.

Glad med ska. Ronnie Dread fra Narvik, som spilte i Irie Darlings, er også på festival. Han dannet Misvær Skaforening i 1997, som fram til 2003 spilte rundt 300 konserter i Norge og særlig de nordligste fylkene. Dread stabler nå bandet Dread Man Walking på bena igjen, etter et par års pause. Han reflekterer gjerne over nordlendingens kjærlighet til Jamaica-musikk.

– Det er et spørsmål som vi ofte får, men det er vanskelig å finne svar. Det kan ha noe med lynne å gjøre, de mellommenneskelige forholdene. Å være omgitt av havet og fjorden. Det å vokse opp i Nord-Norge kan kanskje lenkes til noe av det de har slitt med på Jamaica opp gjennom årene. I tillegg har vi noe av den samme direkte, oppriktige tilnærmingen til musikk, sier han.

Dread minner om at små, kortlivede skamiljøer har eksistert iblant annet Stavanger, Bergen og Oslo. Disse mangler imidlertid den nordnorske kontinuiteten. På nittitallet bodde Dread i Bergen.

– Så fikk jeg en telefon fra Bjørn Jervås. Han hadde hørt at det bodde en nordnorsk, ekte rastamann i Bergen, som spilte perkusjon. Da jeg ble spurt om å begynne i Irie Darlings, tok det ikke mange sekundene før jeg var tilbake i nord, sier han smilende.

Pistol. Dread var med på en av turene til Jamaica.

– Jeg hadde vært der noen år tidligere, som reisende. Det var noe annet enn å komme som musiker. Blant noen av de eldre, innbarka rastafarianerne finnes det en del motforestillinger mot hvite. Omvendt rasisme, noen tror vi viderefører en slags imperialistisk greie. I tillegg er øya en transittplass for kokain på vei mot USA, og i enkelte områder i Kingston er det mye lettere for folk å slå seg frem med pistol enn gjennom utdannelse. Men utenfor hovedstaden er det bedre.

– Hva er annerledes hvis man kommer som musiker?

– Vi merket at innen musikken fantes det ikke grenser. Vi ble tatt imot som alle andre musikere ble, uansett hvor de kom fra. Og det er ingen som ser ned på deg om du er i begynnerfasen. Så lenge du er ærlig blir du sett som likeverdig.

Etter Misvær Skaforenings turer har en rekke beslektede band dukket opp. Dread nevner Ska Patrol fra Tromsø og Strand-a-felt-a-sound fra Narvik som to av de fremste.

– Skaen og reggaen står jo for positive ting, og er fin på fest. Etter konserter med Misvær Skaforening pleide folk å si at de måtte tøye ut både smilemusklene og bena. Sånt liker jo folk, avslutter han.

Brudd. Tilbake i Oslo ringer vi Odd Are Berkaak, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet ved universitetet i Kingston, og har musikk som antropologisk interessefelt. Også han har registrert nordlendingenes overrepresentasjon i norsk jamaicatradisjon.

– I en postkolonial setting kan vi si at noe jamaicansk musikk handler om marginalitet, om det å bli satt utenfor. Muligens er dette noe man kjenner seg igjen i.

Men antropologen tror den mediale utviklingen er viktigste årsak.

– De jamaicanske sjangrene er urbane musikktradisjoner. Men etter at de nye teknologiene har kommet til kulturindustrien, er sted blitt mindre viktig. Man kan utøve og dyrke hva slags musikk hvor som helst. Dette gjør at det dannes nye mønstre i sentrum-periferi-utviklingen.

I sin magisteravhandling fra 1977 skrev Berkaak at reggae ville åpne nye kommunikasjonslinjer, som bryter med mønstre som var sentrert rundt koloniale metropoler.

– De gamle nasjonale hovedstedene, som var vant til å være sentrum i produksjon av smaksdannelse, vil kanskje bli mer utfordret. Man ser det over hele verden, innen mange kulturfelt, både samtidskunst og popmusikk. Det danner seg nye sentra, som bryter med maktstrukturer som tidligere har virket begrensende på kunstnerisk kreativitet.