Lørdag 4. februar 2006 i Syrias hovedstad Damaskus ble Norges og Danmarks ambassader omringet av en rasende folkemengde. Demonstrantene protesterte mot at aviser i de to landene hadde publisert karikaturer av profeten Muhammed. Norges ambassade ble stormet, plyndret og nedbrent uten at syrisk politi stanset demonstrantene.

Diplomaten Kari Eken Wollebæk, hennes ektemann Dag Wollebæk og deres tre år gamle datter bodde i en leilighet i det norske ambassadebygget, og var tilfeldigvis ute da angrepet skjedde.

– Jeg er ganske sikker på at om vi hadde vært hjemme, hadde vi ikke overlevd. Bygget var helt omringet, og aggresjonsnivået var svært høyt, sier Dag Wollebæk i et intervju med Morgenbladet.

Knust harddisk. 4. september disputerer han til doktorgraden i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Mobben i Damaskus slo i stykker harddisken hvor hans halvferdige avhandling var lagret. Med penger fra blant andre Utenriksdepartementet har han likevel fullført avhandlingen om sivile organisasjoners betydning. Han takker UD for støtten, samtidig som han er sterkt kritisk til hvordan utenriksminister Jonas Gahr Støre håndterte ambassadebrannen.

– Den norske reaksjonen var fislete. Brannen fikk ingen diplomatiske konsekvenser. Mens Danmark stengte sin ambassade i to måneder, fortsatte den norske ambassaden sin virksomhet fra et hotell under til dels farlige arbeidsforhold. I november 2006 dro Støre på en forsoningstur til Syria, der han sa at dialogen hadde vært god, sier Wollebæk.

Uavhengig kritikk. Forskeren påpeker at han taler på egne, og ikke sin diplomatkones vegne. Han havnet i kryssilden, og kritiserer UD som uavhengig norsk borger.

– UD burde ha gitt tydelig beskjed om at det var uakseptabelt å angripe norske myndigheter på grunn av en lovlig ytring i Norge. I stedet kom Støre med en indirekte, krypende unnskyldning. Slik han formulerte seg, virket det som om det var Norge, og ikke Syria, som hadde noe å reparere, sier Wollebæk.

– Var det ikke en politisk riktig strategi å dempe konfliktnivået i forholdet til den muslimske verden?

– Vi kan ikke opptre så selvutslettende at vi ikke kan si ifra overfor slike overtramp bare fordi vi ikke skal støte noen, sier Wollebæk. Han mener Danmark sto klarere frem og forsvarte de liberale verdiene et demokrati er bygget på.

– Men var det ikke bedre å gå langt i retning av en unnskyldning fremfor å risikere at menneskeliv kunne gå tapt?

– Man kan redde menneskeliv ved å gi etter for trusler om vold. Men det er ikke dermed riktig, sier Wollebæk.

Myndighetenes ansvar. Wollebæks avhandling handler om det sivile samfunn i Norge. Her er ulike grupper organisert i alt fra fotballklubber til sanitetsforeninger og fagforeninger, noe som ifølge eksperten er nødvendig for et velfungerende, demokratisk samfunn. I Syria finnes det ingen slike sivile organisasjoner.

– Der er alle frivillige organisasjoner utenfor familien, moskeen eller staten forbudt. Det finnes ikke engang fotballklubber utenfor statlig kontroll, sier Wollebæk.

I et slikt samfunn er det lett for makthaverne å manipulere og hisse opp folkemengder ved hjelp av løgn. Wollebæk mener den statlige kontrollen betyr at ødeleggelsen av de norske og danske ambassadene skjedde med syriske myndigheters medvirkning.

– Det er hevet over enhver tvil at syriske myndigheter ville at dette skulle skje, sier Wollebæk.

Én politimann. Syria brukte protestaksjonene til å skaffe seg ry for å stå imot vestlig innflytelse i Midtøsten og å dempe indre sosial uro, mener Wollebæk. Myndighetene kalkulerte med at de ikke risikerte for mye med å la aksjonene gå ut over små land som Norge og Danmark. Bare en politimann voktet hver av ambassadene. Men da demonstrantene beveget seg mot Frankrikes ambassade, ble de møtt med vannkanoner og opprørspoliti.

– Syria fikk rett. Aksjonene fikk ingen politiske konsekvenser, sier Wollebæk.

– Men det hadde vel ikke hatt noen virkning om lille Norge hadde reagert sterkere?

– Det ville hatt en symbolsk effekt og en egenverdi å vise at vi ikke lar oss tråkke på, sier Wollebæk.

Effekt i Norge. Støres forsiktige reaksjon på at Syria sviktet sitt ansvar for å beskytte norsk eiendom og trolig medvirket til at den ble angrepet, bidro til å sette ytringsfriheten i fare, også i Norge, mener Wollebæk.

– Vi fikk en blasfemidebatt der blant andre biskop Laila Riksaasen Dahl uttalte at kristne har noe å lære av muslimenes hellige vrede. Ytringsfriheten er under press, og Norges holdning etter brannen i Damaskus åpnet for mer slikt press, sier Wollebæk.

Han mener Vebjørn Selbekk, redaktør i Magazinet, hvor Muhammed-tegningene ble trykket, ble stående ufortjent alene.

– Støre gikk langt i å gi Selbekk et medansvar for det som hadde skjedd, sier Wollebæk, som påpeker at han er uenig med Selbekk i de fleste saker, men har stor respekt for hans forsvar for ytringsfriheten.

Større risiko. Wollebæk mener norske myndigheter må ta inn over seg at små land er takknemlige terrormål. Aksjoner mot land som Norge koster lite og har lav risiko. Han er betenkt over at norske diplomater skal beskyttes av lokalt politi, som også kan være korrupt.

Ekteparet Wollebæk forsto at de måtte komme seg i sikkerhet da de på telefon hørte hvordan hjemmet deres ble rasert i Damaskus. På vei til hotellet Meridien ble de stående fast midt i en mengde demonstranter.

– Vi hadde en blond treåring i baksetet og diplomatskilter på bilen og følte oss ikke veldig trygge, sier Wollebæk nå. De kom seg frem til hotellet, men Wollebæk kjente seg fortsatt ikke sikker.

– Våre nærmeste venner i Syria støttet oss, men den alminnelige oppfatningen var at det var synd ambassaden gikk tapt og at vi mistet alt vi eide, men at egentlig fikk Norge som fortjent, sier Wollebæk.

Han roser Støre og UD for å ha tatt godt hånd om familien, som også har fått erstatning for tapene sine, dog ikke fra de ansvarlige, syriske myndighetene.

– Min kritikk av UD handler om politisk uenighet, og er ikke en personlig vendetta, understreker Dag Wollebæk.