Takk for brev.
Jeg forstår din bekymring for fremtidens eldreomsorg. Men det er ikke hovedtema for denne brevvekslingen. Temaet er aktiv dødshjelp, et begrep du ikke ønsker å bruke. Dette er nå vel innarbeidet i den allmenne debatten, noe ikke minst innleggene her i Morgenbladet vitner om. Du vil heller bruke barmhjertighetsdrap, som i straffeloven. Aktiv dødshjelp handler om selvbestemt død, og innebærer at en syk får hjelp til å befris fra et lidelsesfullt liv. Det er to metoder for aktiv dødshjelp, legeassistert selvmord (legen skriver ut en resept på en dødelig medisin som den syke kan velge, eller ikke velge, å ta selv) og eutanasi (legen setter en injeksjon som medfører døden).

Du etterlyser mine personlige erfaringer med eldres dødsleie. Jeg har noen slike erfaringer, og med sykehjem på godt og vondt. Men dette er ikke relevant for meg. Du behøver ikke å ha opplevd tortur for å ta avstand fra det. Jeg fortviler når du tar meg til inntekt for et syn om at dårlig eldreomsorg (spesielt når eldrebølgen inntreffer) skal legitimere barmhjertighetsdrap på eldre som en del av løsningen. Du har «snakket med en rekke politikere, både i Norge og utlandet» som skal mene dette – og som er enige med meg!? Jeg har påpekt at det lindrende behandlingstilbudet kan bli mye bedre i Norge, men at det aldri – noe sted i verden – vil kunne avskaffe alle ønsker om aktiv dødshjelp. Et optimalt slikt tilbud vil imidlertid gjøre at langt færre ønsker dette.
Det er i unntakstilfellene av uutholdelig lidelse, og hvor behandlingsapparatet står maktesløst, at eutanasi er relevant. Og du er med på at disse tilfellene finnes, selv om de kan være få. Det er ikke de eldre som får innvilget eutanasi i Nederland og Belgia, det er heller yngre og middelaldrende kreftsyke, som ham du en gang hjalp. Selv om jeg forstår, og deler, din bekymring for hvordan fremtidens eldreomsorg vil bli, så kan jeg ikke være med på at de som kvalifiserer for aktiv dødshjelp i dag, ikke skal få slik hjelp, men være en slags gisler, i påvente av at eldreomsorgen finner sin løsning, eller at det palliative tilbudet en gang i fremtiden når et akseptabelt nivå.

Du holder fast ved at forskjellen mellom legeassistert selvmord og eutanasi (eller barmhjertighetsdrap, som du vil kalle det) er uvesentlig. Her er jeg langt fra enig med deg. Jeg mener legeassistert selvmord gir mindre anledning til misbruk og at det bedre ivaretar verdigheten til de utsatte mennesker dette gjelder. Bjørnar Kanlis En tale fra graven (trykket som kronikk blant annet i Aftenposten og VG, 26.03.08) tydeliggjør dette.
Kanli var en kreftsyk og døende mann som, rett forut for at han tok sitt liv, sendte et sterkt personlig innlegg i dødshjelpsdebatten til pressen. I løpet av de siste syv årene hadde han blant annet gjennomgått seks omfattende operasjoner. Hele denne tiden hadde han, til tross for store fysiske plager og lidelser, motivert seg selv til å gå videre og holde humøret oppe (!). Men så var det nok. Kanli trodde «verken på Gud eller djevler», og han var ikke redd for å dø. «Som en tyv i natten» snek han seg ned i garasjen og tok sitt liv. Dette var ikke akkurat noen verdig og fin slutt på livet, skriver han, men var i hans fortvilte situasjon den mest skånsomme løsningen. Samtidig beskriver han et scenario som står «i grell kontrast» til hans han valg:
«Jeg kunne samle mine nærmeste rundt meg, ta et varmt og fint farvel, legge meg i min seng, strekke hånden ut etter giftpillen og sovne fredfullt inn – antagelig ville jeg gjøre det med et godt smil om munnen. Jeg føler meg ganske overbevist om at også mine nærmeste ville føle det som en verdig og fin slutt på livet.»
Den amerikanske delstaten Oregons Right to Die with Dignity Act (som nå er innført i flere amerikanske stater) kunne gitt Kanli det han ønsket. Døende syke som har et klart og stabilt ønske om dette, kan her få skrevet ut resept på en dødelig dose medisin av sin lege. Pasienten vil ha medisinen tilgjengelig og bestemmer selv om hun/han vil anvende den – den dagen den døende ikke orker mer. Jeg har vanskelig for å se at en slik lovgivning skal føre til ufrivillig avlivning av gamle og svake mennesker. Det har den da heller ikke gjort.

Du er opptatt av motivene som ligger bak ønsker om «dødbringende medikamenter», og vil ikke godta de motivene som oppgis av pasientene, men vil heller tolke dem. Du skriver om «dypere motiver» som ensomhet og følelse av å være til «last og byrde». Du viser til at en undersøkelse fra Oregon skal dokumentere at mer enn femti prosent av pasientene som ba om legeassistert suicid, anga som viktigste grunn at de ikke ville være til last og byrde.

Men dette stemmer dårlig med den siste rapporten fra Oregon (2008) og de siste ti årenes erfaringer her. De grunnene som oftest ble angitt, var: 1. Tap av autonomi (95 prosent) 2. Tap av aktiviteter som gir glede (95 prosent) 3. Tap av verdighet (92 prosent) 4. Tap av kontroll over kroppsfunksjoner (62 prosent) 5. En byrde for familien (33 prosent).

Det er et beskjedent antall som benytter seg av denne muligheten. I underkant av hundre personer årlig får utskrevet resepten, og omtrent halvparten av disse velger å bruke den. Det har ikke skjedd noen vesentlig økning gjennom de ti årene loven har virket. Men det er trygghetsskapende for tusenvis av mennesker at man vet at en slik mulighet foreligger.
Med Oregon-modellen kan selvbestemmelsen opprettholdes helt til det siste. Dette mener jeg bedre ivaretar den sykes verdighet enn ved eutanasi, som i Nederland og Belgia. Her må den syke ha kommet i en tilstand av uutholdelig og hjelpeløs lidelse før hjelpen kan gis gjennom legens sprøyte. Jeg støtter fullt ut Oregons løsning, sammen med Foreningen Retten til en verdig død. Den er imidlertid utilstrekkelig for dem som er for syke til å kunne svelge medisin. Det kan virke dypt urettferdig at man i slike tilfeller ikke skal ha samme rett til befrielse fra livet, når det foreligger et klart ønske om det. Her mener jeg straffeloven bør åpne for nødhjelpsbetraktninger, slik at dette kan kjennes straffritt i det enkelte tilfellet. Disse løsningene ville til sammen dekke hva de tre fremtredende jusprofessorene, Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted, foreslo noen år tilbake.
Vi vet at leger, i Norge som i alle andre land, gir medisiner og setter sprøyter som medfører at pasienter dør. Dette gjøres med en mer eller mindre eksplisitt forventning, eller hensikt, om at døden skal inntre. Det gis liten grad av innsyn i hva som skjer, og den syke har ingen rett til å befris fra en sykdom uten håp og et liv som ikke er til å holde ut. Hva som skjer i slike situasjoner vil være preget av tilfeldigheter – om man møter en lege som lar barmhjertigheten styre, eller en som ikke tør ta sjanser.
Jeg mener alvorlig syke vil være tryggere dersom vi innfører en rettighetslov som i Oregon og et kontrollapparat som sørger for at praksis følger loven. Den økte tryggheten vil gjelde både de som ønsker å leve og de som ønsker befrielse fra livet. Kanskje også de eldre? Forstår jeg deg rett, Stein, i at du heller foretrekker en gråsone på dette området – hvor legen bestemmer hva som er best for pasienten?

Beste hilsen
Kari Vigeland

Opprinnelig publisert 14. august 2009