Rettssaken er blitt ført i et provisorisk rettslokale i Trygg-Hansahuset på Scheelegatan 21 – samme lokale som rettssaken mot fildelingsstedet Pirate bay fant sted tidlig på vårparten. På denne adressen tar man altså stilling til store spørsmål i det svenske demokratiet. Hvor åpent det åpne samfunnet skal være. Hvis interesser det skal verne.

Anna Odell havnet i medienes søkelys i januar i år, da hun simulerte en psykose og noe som kunne se ut som et selvmordsforsøk på Liljeholmsbroen i Stockholm. Hun tiltrakk seg allmennhetens oppmerksomhet gjennom å kaste sko og jakke i vannet, og mumle forvirret for seg selv. Forbipasserende stoppet for å prøve å hjelpe henne. Politi ble tilkalt. Odell ble lagt i håndjern og tvunget inn i en politibil. Hele forløpet ble dokumentert av et skjult kamera som Odell hadde installert på Liljeholmsbroen, og ved siden av å være en del av hennes videoverk «Ukjent, kvinne 2009-349701» er opptaket nå også blitt en del av bevisføringen.

Etter opptrinnet på broen blir hun ført til akuttmottaket på St. Görans psykiatriske sykehus. Her slutter videodokumentasjonen, og journal og vitneutsagn tar over. Odell blir lagt i remmer. Hun blir tvangsmedisinert. Og etter to injeksjoner stesolid sovner hun. Neste morgen røper Anna Odell for en av de ansatte at psykosen ikke var ekte, at den var del av et kunstprosjekt, hennes eksamensarbeid ved Konstfack i Stockholm. Legen reagerer med raseri, dette er dokumentert ved et lydopptak, som også har fått inngå i videoverket på Konstfackstudentenes avgangsutstilling.

Først i forbindelse med elevenes utstilling i mai fremkom det at Odell hadde rekonstruert sin egen psykose 13 år tidligere, i 1995, hvor hun faktisk hadde forsøkt å ta sitt eget liv på Liljeholmsbroen. På samme vis var hun også den gang blitt overmannet av politi, lagt i remmer og tvangsmedisinert på St. Görans sykehus. Hun fremholdt at hun med verket ville rette et kritisk søkelys mot psykiatriens lukkede rom. At hun som syk hadde følt seg krenkende behandlet, og at hun fra posisjonen som syk verken følte at hun ble hørt eller trodd. Det fremkom videre at hun hadde gjort et stort forarbeid før hun gjennomførte prosjektet. Hun hadde henvendt seg til en rekke instanser, blant annet en advokat og flere ulike representanter for det psykiske helsevesenet, for å få synspunkter og råd i forbindelse med iverksettelsen av aksjonen. Alt dette materialet inngikk nå som en del av den tredelte videoinstallasjonen.

Kritiske og fordømmende stemmer har brust i media i flere måneder. Etikkforsker Ann Heberlein skrev i Expressen at metoden var uetisk, og mente det var klanderverdig at Odell brukte sin egen frihet til å krenke andres frihet. Konstfacks ledelse var vag og splittet i sine uttalelser, men i en tidlig pressemelding ved rektor Ivar Björkman het det: «Vi undersøker nå om institusjonen dels har overholdt sitt juridiske ansvar, dels de kravene som stilles til etisk eller moralsk komplekse prosjekter i dag» og «Konstfack kommer ikke til å vise verk som er blitt til ved lovbrudd».

Overlege på St. Göran, David Eberhard, proklamerte at Odell burde klippe håret og få seg en jobb: «Hva med å anbefale en jobb på sirkus? Klovnene pleier å jobbe der.» I ettertid, når han er blitt bedt om å kommentere uttalelsen, sier han: «Utsagnet er unyansert på en måte jeg liker. Det er morsomt og åpenbart skrevet med glimt i øyet. Det viser også at jeg behandler henne som en likeverdig, ikke som syk. Egentlig er det Konstfack jeg angriper. Rektoren burde betale omkostningene av egen lomme.»

En måned etter episoden med Odell, sa Eberhard for øvrig opp sin stilling ved St. Görans sykehus, fordi, som han sa: «Det er best å gi seg når man er på toppen.»

Under rettssaken ble det psykiatriske personalet spurt hvilke ekstrakostnader Odell hadde påført dem, og de viste seg å bestå av to doser Stesolid til rundt 17 kroner stykket. Det ble ikke tilkalt noe ekstra personale, men det er blitt anført et sjablongmessig beløp på cirka 12 000 svenske kroner, som er den sum de avkrever turister og andre utenforstående som skulle få behov for akutt psykiatrisk behandling under besøk i Sverige. Det er ellers blitt hevdet at store ressurser gikk med til å ta seg av Anna Odell, mens virkelig syke personer led skade og måtte vente. Anna Odells forsvarer, advokat Claes Borgström, spurte under en av vitneforklaringene om sykehuset hadde mottatt klager fra noen av de andre pasientene. Det hadde de ikke. Anna Odell vitnet på sin side om at hun utelukkende hadde fått støtte fra andre pasienter, og som hun sier under rettsforhandlingene: «Hvis pasientene synes at dette er bra, hvorfor synes ikke psykiatrien det? Det er vel pasientene psykiatrien er til for?»

Riksförbundet för mental hälsa (RFMH) – som tilsvarer psykiatriske pasienters interesseorganisasjon i Norge, Mental helse – gikk før rettssaken ut med en pressemelding til hennes forsvar: «Når psykiatriske overleger, politikere og journalister bagatelliserer Anna Odell og avfeier prosjektet hennes, om behandlingen av mennesker med psykiske funksjonshemminger, som uansvarlig og meningsløst, bagatelliserer og avfeier de samtidig mange mennesker med psykiske problemer som kjenner seg igjen i hennes historie.»

I anledning denne saken er det mange som har villet diskutere kunstens grenser og metoder. Det har på noen måter overdøvet det Odell med sitt verk har forsøkt å rette søkelyset mot: grensene for psykiatriens makt og psykiatriens metoder. Antidepressiv medisin skrives ut i enorme mengder av leger og psykiatere, kraftig sponset av legemiddelindustrien. Det er flere enn Anna Odell som mener at det bør settes søkelys på det materialistiske menneskesynet som psykiatrien i dag praktiserer etter. Historisk er psykiatrien ikke å spøke med, i Norge ble folk lobotomert helt inn på 1970-tallet.

Man har sagt at Odells verk ikke har maktet å sette saken i fokus, men spørsmålet er om man egentlig kan legge hele ansvaret for dette på kunstverket? Kan den som selv er med på flytte psykiatriens metoder bort fra fokus, anklage kunstverket for dette? For øvrig har det nettopp oppstått debatt om metodene innen psykiatrien, både internt og offentlig. Psykiater og professor Åsa Nilsonne ved Karolinska Institutet bekreftet nylig i et radioprogram at man nå ser nærmere på rutiner ved for eksempel bruk av remmer. Verket kan ses som en hjelp for dem som vil endre det psykiske helsevesen innenfra, og det har virkelig kokt i bloggosfæren. Der har det vært mange hatske og kritiske innlegg mot Odell, men mange har også stått frem med negative erfaringer med tvang innen psykiatrien, og støtter Odell.

Før rettssaken ble det hevdet at Odell hadde spyttet, bitt og sparket helsepersonell og politifolk, noe hun selv hele tiden har tilbakevist. Etter hvert har vitnemålene denne uken moderert seg til at hun skrek og sprellet med bena. Det har også blitt hevdet at hun satte andres liv i fare, men hvis det virkelig er slik at en psykotisk person som ankommer et akuttmottak setter andre pasienters liv i fare, så er det vel psykiatrien som har et problem, parerer Anna Odell.

Så kan man lure på hvorfor nettopp hun ble anmeldt. Noen uker etter Odells aksjon var det to journalister fra DN som gjorde et stunt rettet mot allmennpraktiserende leger for å finne ut hvor lett det var å få skrevet ut penicillin. De simulerte forkjølelse, og resultatene av undersøkelsen var at ni av ti skrev ut penicillin. Dette er velkjente metoder innen wallraffende journalistikk, og journalistene ble selvfølgelig ikke anmeldt. Kanskje fordi journalistisk praksis i mye høyere grad enn kunsten er beskyttet av trykkefrihetsparagrafen. Som Odell sa under rettsforhandlingen: «Jeg tror ikke jeg hadde sittet her dersom jeg var journalist, i hvert fall ikke om jeg var en mannlig journalist.»

En kommentator har påpekt at rettssaken paradoksalt nok skjerper fokus på nettopp det Anna Odell ville belyse: rutinene innen psykiatrien, lovligheten av dem og begrunnelsen for dem. Kanskje er det derfor flere har kommet på banen til Odells forsvar den siste tiden. Noen i ytringsfrihetens navn. Noen i kunstens. Men for det meste er det blitt hevdet at verket er mislykket nettopp som kunstverk. Mange kritikere har valgt en lett paternaliserende holdning, «en student har rett til å mislykkes» og så videre, men etter hvert har også den estetiske bedømmelsen av verket blitt mer nyansert. Kulturskribent Ingrid Elam skrev i Dagens Nyheter: «Der andre ser en rå og direkte rapport, ser jeg et sofistikert videoverk, et triptykon der mønster fra eldre tiders altertavler fremtrer som en underliggende tekst.» Kunstkritiker Ulrika Stahre skriver i Aftonbladet denne uken at verket handler om makt: om relasjonen mellom en psykisk syk person og ulike representanter for Orden. Videre skriver hun at Odell gjennom å bruke sin egen kropp til å stige ned i en psykoselignende tilstand overskrider den konstruerte grensen mellom frisk og syk. Hun er både modell og kunstner i verket, smelter sammen subjektet og objektet for en handling og har inngått i en tradisjon av relasjonell kunst der undersøkelsen både gjelder det egne jeget og samfunnet rundt.

Det Odell ikke kunne ane er i hvilken grad representanter for samfunnets ulike maktinstitusjoner skulle komme i tale. Reaksjonene på det, kritikken av det – alt er blitt en del av verket. Odell har for øvrig blitt tett fulgt av en dokumentarfilmskaper under det verste medieoppstyret. Alt er innspilt til senere fremstillinger, så her ligger det an til mange nivåer av sannhet.

Det denne saken virkelig har kommet til å handle om, er definisjonsmakt. For hvem bestemmer et verks kvalitet og relevans? Og om et verk er ulovlig, fortsetter det vel like ufortrødent å være et kunstverk – bra eller dårlig, betydelig eller ubetydelig?

Anna Odell sier at hun aldri har hatt noen intensjon om å bryte loven. Tvert imot, ved å konsultere en advokat prøvde hun på forhånd å forvisse seg om at det hun aktet å gjøre ikke var straffbart. En del av tiltalen lyder på såkalt «oredligt förfarande» (uredelig adferd), og for å finne eksempel på dette har påtalemyndigheten måttet grave frem en sak fra 1950-tallet. Men det er ikke bare påtalemyndigheten som har tørket støv av gammel jusslektyre. Odells forsvarer har påberopt begrepet «social adekvans» fra en gammel bok i strafferett. Det skal kunne tillempes på strafferettslige handlinger som har et prisverdig motiv. Han prosederer med andre ord på at hensikten helliger middelet.

Mens Anna Odell står versus Norra Stockholms psykiatri og risikerer bøter eller en vilkårlig dom, har Konstfack og skolens prefekt Olof Glemme toet sine hender: «Konstfack kommer ikke til å betale noen bøter.» I et intervju med Svenska Dagbladet kommer Konstfacks sjef for forskningsadministrasjon og eksterne relasjoner, Eric De Groat, med et hjertesukk: «Vårt varemerke er trukket så dypt ned i skitten at det kommer til å ta lang tid før store selskap vil samarbeide med oss igjen.» Interesser står mot interesser. Kunst mot kapital. Skole mot elev. Kritiker mot kritiker. Pasient mot psykiatri. Kunst mot juss.

Ett er sikkert, saken – eller verket – aktualiserer en rekke spørsmål om grensedragninger, ytterst sosialt relevante. Lovmessigheten av «Ukjent, kvinne 2009-349701» er ennå uavklart. Flere instanser – og flere tidsepoker – skal si sitt om dette verkets endelige status. Dom i Stockholm tingsrett faller på mandag.