Hege Storhaugs siste bok – Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge – er hennes tredje på tre år. Siden årtusenskiftet har hun vært en utrettelig debattaktivist med innvandring og kulturkollisjoner som spesiale. Hun har vært kleggen man ikke blir kvitt. Forfatterens utholdenhet er beundringsverdig. Det samme gjelder hennes mot til å hevde oppfatninger som i sin tur er blitt fordømt av alle rettenkende nordmenn og alle rettroende muslimer. Konsensusboblen i dette landet er som en proppet flaske fylt av rette meninger. Det norske godhetsregimet er så overbevist om sin egen ulastelighet at ethvert meningsavvik straks utlegges som tegn på moralsk svikt. Nettopp derfor er det av og til nødvendig å knuse glass.

Nasjonal godhet. Storhaugs kritiske blikk på norsk innvandringspolitikk har i perioder representert den eneste aktive bruken av ytringsfriheten på den betrengte arenaen. Slik har hun utvidet feltet for hva det er mulig å si og mene i den norske offentligheten – også for alle oss andre. Det skal hun ha honnør for. Den nasjonale godhetskonkurransen gir nemlig tynne og tarvelige intellektuelle gevinster. Når galleriet av antatt kvalifiserte personer blir så begrenset som i innvandringsdebatten, opptrer aktørene på scenen med eierskapsambisjoner. Storhaug er sannelig ikke alene om å betrakte sitt tema med en viss eiermine.

Et endeløst leserinnlegg. Nå hevder Storhaug altså at den norske offentligheten er blitt «rundlurt» av fortielse, desinformasjon, bedrag og manipulasjoner i forbindelse med sentrale innvandringsspørmål. Hun sparer verken på kruttet eller beleggene. Rundlurt er strengt tatt ikke en bok, men et endeløst leserinnlegg. Utgangspunktet for bokens første kapittel er et hovedoppslag i A-magasinet i 2007 hvor islamisten al-Qaradawi ble portrettert som en ufarlig tante. Forfatteren gir skremmende og underholdende eksempler på hans rådgivervirksomhet og hans krigerske pep talks.

Så følger i neste kapittel Storhaugs eget innvandrerregnskap, som ikke overraskende viser at innvandringen koster penger, uansett hva Kristin Halvorsen måtte påstå. Men ingen har vel noen gang ment at innvandringen bare er et spørsmål om penger? Deretter blir vi minnet om de mange innvandrerbarna som forsvinner ut av landet, blant annet for å bli gjenstand for tvangsekteskap og omskjæring i foreldrenes hjemland.

Tung bevisbyrde. Storhaugs stil er direkte og konkret. Ikke sjelden gir hun inntrykk av at hun alltid vet beskjed der andres kunnskaper ikke strekker til. Bare sjelden kan hun sannsynliggjøre at hun har bedre grunnlag for sine opplysninger enn de som gjør andre funn. Svært ofte må de slående eksemplene bære en bevisbyrde som de ikke har rygg til å bære. Ett tydelig eksempel kan straks omsettes til en universell sannhet i Storhaugs resonnement. Hun springer uanstrengt fra del til helhet.

Mangler teori. Det er godt at innvandrerdebatten ikke bare dreier seg om hva man synes, og hva man mener. Men eksemplene og tallfestingene i boken kan lett bli for nærsynte. Det blir noe oppjaget over en tekst som nekter seg selv et teorinivå hvor man kan søke sammenhenger og overordnede perspektiver. Storhaug vil diskutere med nakne kjensgjerninger som våpen. Men det lar seg ikke gjøre. Kjensgjerninger blir først argumenter når de settes inn i en normativ ramme, når faktaopplysningene gir tyngde og konkresjon til begreper eller erklæringer om hva som er rett og galt. Den som ikke vil diskutere normer, vil bare forutsette dem stilltiende.

Jøder og muslimer. Noe heldigere er Storhaug når hun kommenterer den tankeløse bruken av analogien mellom muslimer i våre dager og jøder i mellomkrigstiden. Skal man få et slikt regnestykke til å gå opp, forutsetter det at man ikke vet noe håndfast om noen av delene. Påstanden om at muslimene er Europas nye jøder, er mildest talt temmelig upresis. Bildet av «den evige muslim» som en ny versjon av «den evige jøde» i Klassekampen (14. mars 2009) ble nok tegnet som et argument mot diskriminering av fremmede – altså i beste mening – men er blitt stående som eksempel på antijødiske affekter. At tegningen så brukes for å renvaske grupper som i sine egne hjemland driver fascistoid, antisemittisk propaganda i stort omfang og gjennom alle medier, gjør ikke saken bedre. Verken nazistenes ekteskapslover, arbeidslivsregler, konfiskering av eiendom, Krystallnatten eller holocaust er noe muslimene i dagens Europa behøver å frykte. Analogien er derfor mer enn haltende. Høyres Per-Kristian Foss gikk i den samme fellen med begge bena. Så Klassekampen står ikke alene. Storhaug slår med rette hardt ned på begge.

Logikk og følelser. Midtveis i boken kommer Storhaug til kjønnslemlestelsen av muslimske jenter i Afrika og Asia – et felt hvor hennes korstog vel må sies å ha opplevd et tilbakeslag. Det er nå sterkt avvikende meninger blant ekspertene om hvor mange jenter saken gjelder. Og Storhaug er åpenbart på retrett når det gjelder volumet. Opprinnelig opererte hun med et svimlende antall barn. Nå er det en håndfull. Selvsagt har hun rett i at ett eksempel er ett for mye. Men her er det vanskelig å følge logikken i hennes følelsesmessige engasjement. Det virker nesten som om Storhaug vil ha så mange lemlestelser som mulig, og at hun derfor er ute av stand til å glede seg over at overgrepene kanskje ikke er så omfattende som hun trodde tidligere. Slik kan man bli fanget i sin egen snare.

Blodtørstige sitater. I siste kapittel drøfter hun en oppsamling av innvendinger som er rettet mot hennes tidligere utspill. Her er det mye forstand i enkelte støt, men også en del vrøvl. Påstanden om at «det finnes ett jødisk folk» er mer enn merkelig. Snakker hun om genetikk, om kjensgjerninger, om ideologien eller om trossetninger? Tenker hun på dem som fulgte Moses, på dem som ble fordrevet av Titus, eller på dem som okkuperer Gaza? Det er en gjennomgående svakhet ved Storhaugs tekster at hun ikke bryr seg om tvilsomme ytringers status og nivå. Forskjellen mellom historisk nærhet og avstand finnes heller ikke i hennes analyserepertoar. Derfor kan hun skremme seg selv og sine lesere med blodtørstige sitater av kjente muslimer – i dag eller for tusen år siden. Men hva har de egentlig ment? Dreier det seg om affektutbrudd, hjertesukk, strategiske planer, et bevisst politisk forsett eller om rene stinkbomber? Hvem taler ut fra en maktposisjon, og hvem skriker ut fra maktesløshet? Storhaug tar alt like alvorlig, for på den måten blir effektene mest opprivende.

Avsløringer. Konspirasjonsteorien som ligger i bokens tittel, forutsetter at det som skjer i våre dager, er et ledd i en langsiktig strategi fra dypet av en fremmed religion. Mon det. Katastrofevarsler har ofte noe skuffende ved seg. Verken fugleinfluensaen eller svineinfluensaen greide å leve opp til forventningene. Slik vil det ventelig også gå med Storhaugs konspirasjonsscenario. Før eller senere vil hun bittert måtte innrømme at katastrofen uteble.

Om Storhaug kan få vanskeligheter med å beholde oppmerksomheten om sine avsløringer eller sympatien for sine hjertesaker, vil hun få kraftig hjelp av de norske motstandernes dumhet. Steinar Lems bekymrede uttalelser på dødsleiet i vår kan beroliges med saklige argumenter. Men for noen er ikke saklige argumenter tilstrekkelig. Dagbladets Marte Michelet måtte henge hakekors på den døende som en siste hilsen. Hennes ondskapsfulle og groteske feillesninger av Lems siste kronikk i Dagbladet 16. april 2009 var dypt forstemmende.

Hvis Michelets utgytelser skal være «rette» meninger, synes det å legitimere ethvert alternativ til venstresidens og det sosialdemokratiske godhetsregimets vanntette selvrettferdighet – som Michelet representerer. Her må vi gi Storhaug rett. Hennes ytterliggående korstog får gratis noe heroisk ved seg i lys av motstandernes tarvelige triks. Storhaugs bok dreier seg nemlig ikke først og fremst om islam og innvandring. Det er Norge og betingelsene for en fornuftig politisk samtale om viktige saker i vår lille andedam, som er bokens egentlige tema. De avsløringer hun har bevirket på dette feltet, er minst like oppsiktsvekkende som avsløringene hennes fra Afrika og Asia.

Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie og Morgenbladets hovedanmelder av sakprosa