«Mens tyske soldathæler klaprer i gatene utenfor, er en gruppe søkende sjeler samlet i håp om å redde tysk kultur.»
Antroposofene brukte hele andre verdenskrig på å hylle tysk åndsliv. Jens Bjørneboes krig skulle aldri bli flertallets, de gode nordmenns, krig, skriver Tore Rem. Les Morgenbladets utdrag av biografien Sin egen herre.
1940-1943: Oslo. Napoleon skal ha hevdet at for å forstå et menneske, må du vite hva som skjedde i verden da vedkommende var tjue. Det som skjedde i verden i Jens Bjørneboes tjuende år, var utbruddet av en verdenskrig. At denne krigen var med på å gjøre ham til hvem han ble, er utvilsomt. Men hans verdenskrig skulle aldri bli flertallets, de gode nordmenns, krig.

[... markerer utelatt tekst]

Så kom det store vendepunktet i den unge Vallen Bjørneboes liv. Det var i disse tider han møtte Rudolf Steiner. Rettere sagt: i første omgang ble han kjent med Karl Magnus Brodersen. De må tidligere ha støtt på hverandre i André Bjerkes omgangskrets, men det var høsten 1941 at de ble venner. Selv fylte han nå 21 år. Brodersen, kalt Kalle, var tre år eldre.

[...]

Før han selv lot seg overbevise, karakteriserte en spørrende André Bjerke Steiners lære som «en blanding av østerlandske opiumssyner og vesterlandsk kristendom, klistret sammen med en passende uklar og klebrig tysk metafysikk – og med en pikant majones av moderne vitenskapelighet som pynt på toppen av sandwichen.» Kort sagt: «denne tysk-tibetanske tankeforvirring.»

Med sikkerhet kunne Steiner hevde at mennesket for en stor del var usynlig, et åndsvesen. I samsvar med den gamle alkymistiske læren om de fire elementer – jord, vann, luft og ild – utredet Steiner en firedeling av menneskets vesen. Selv de laveste og bevisstløse organismer, plantene, hørte hjemme i mer enn den fysiske verden. De tilhørte også eterverdenen, livs- og formkreftenes rike. Beveget man seg opp til dyrene, kom en tredje dimensjon til, nemlig astralverdenen, det sjelelige planet. Mennesket har alt dette, men også mer. Som eneste skapning har det nemlig også et «jeg». Dette konstante jeg, er ånd.

Men Steiner hadde ikke bare funnet svaret på menneskets egentlighet. Han virkeliggjorde også historikerens gamle drøm om å fremstille fortiden slik det egentlig hadde forholdt seg.

Steiners historiesyn er både antroposentrisk – mennesket er midtpunkt – og teleologisk, historien er på mer eller mindre stø kurs mot et sluttpunkt. Slik er han tydelig et barn av sin tid, i sin klokkertro på historiens utvikling. Samtidig består historien av en serie katastrofer, og så igjen av jordens stadig nye inkarnasjoner. Jorden har gått under mange ganger før, og vil gjøre det igjen. Historiens foreløpige toppunkt, om det enn er formørket, ligger i den germanske kultursfære. Mer presist: skal det være håp om redning i vår tid, skal den altomgripende materialismen avføde den påkrevde åndelige reaksjonen, må menneskene se at antroposofien er løsningen.

Kanskje er troen på reinkarnasjonen antroposofiens mest sentrale premiss. Den ligger til grunn for historiesynet, menneskesynet, for forståelsen av hele den åndelige verden, så vel som av barnets og kunstnerens spesielle roller.

Fra den 1. november 1936 hadde sveitseren Conrad Englert virket som generalsekretær i Antroposofisk Selskap i Norge. Han var en lærd humanist, og en godt skolert antroposof. Englert hadde selv møtt Steiner, og sto i nær forbindelse med Steiners enke, Marie. Han var noe av en antroposofisk misjonær, med fullmakter fra Selskapets hovedkvarter Goetheanum i sveitsiske Dornach. Enkelte norske ildsjeler, som Ernst Sørensen, Per Arneberg og Thomas Arentz, hadde en stund drevet en antroposofisk studiesirkel i Oslo. I 1935 hadde denne ført frem til dannelsen av Oslo-gruppen av Antroposofisk Selskap, og med Englerts ankomst ble virksomheten styrket, og mer offentlig. Man tillyste foredrag med sveitseren, under titler som «Nutidsproblemer i verdenshistorisk lys», «Jødeproblemet», «Borgerlighedens maskerade» og «Hvad er antroposofi?»

Selve klimakset i Englerts virksomhet skulle komme under krigen – og det skulle komme i langdrag. Den 21. november 1941 begynte han sin forelesningsrekke om «Goethes liv og verk i nytt lys». Hele vinterhalvåret foreleste han i om lag halvannen time hver fredag, stort sett for et publikum på mellom 20 og 40 personer. I løpet av krigsvintrene 1941/42 og 1942/43 nådde han opp i 64 Goethe-foredrag. Da han i denne omgang anså seg ferdig med Goethe, satte Englert så de to siste krigsvintrene i gang med «Menneskets utvikling gjennom de store kulturepoker». Han holdt 65 foredrag, men kom ikke lenger enn til grekerne. Så ble han alvorlig syk.

Her er det at Vallen Bjørneboe dukker opp sammen med Kalle Brodersen og André Bjerke høsten 1941. Her møter han folk som Dan Lindholm, Leif Wærenskjold, Øistein Parmann, Christa Englert, og antakelig også Lindholms mor, forfatteren Ingeborg Møller, en kvinne som hadde møtt Rudolf Steiner allerede i 1909 og blitt opptatt i en krets som fikk dypere esoterisk undervisning av doktoren selv. Hun skal bli som en mor for Jens Bjørneboe.

Foredragene finner sted i Oscarsgate 43, i en sal Antroposofisk Selskap har leid av det nazifiserte Norsk Husmorforbund. Fremst i salen sitter en del eldre damer – eller i Bjerkes beskrivelse, «eldre damer av begge kjønn» – lenger bak en gruppe yngre mennesker, ikke alle like fortrolige med antroposofien. Blant dem den 21-årige Vallen Bjørneboe. Lokalet er dekorert med nazisymboler. Mens tyske soldathæler klaprer i gatene utenfor, er en gruppe søkende sjeler samlet i håp om å redde tysk kultur.

[...]

Englerts hovedanliggende er likevel å utbre antroposofien. For de mer naive blir dette kan hende ikke riktig åpenbart før på en markering av Steiners dåpsdag, den 27. februar 1942. Da blir det til gjengjeld klart at Goethe var antroposof før antroposofene, og at Steiner er Goethes overmann. Ellers følger Englert sin læremester i hans angrep på tidens materialisme, rasjonalisme, og en vitenskap som er gått av hengslene. Innimellom langer han ut mot forfallstendensene i samtiden – det være seg film, indianerfortellinger, detektivmagasiner, eller kryssord. Alt slikt, det som siden skal få navnet populærkultur, er tegn på at det moderne mennesket har fjernet seg fra et organisk forhold til tingene.

Her sitter de. Fredagskveld etter fredagskveld. Det er krig, men stort sett holder Englert seg unna det påtrengende dagsaktuelle – med unntak av enkelte markeringer. Som når han i et foredrag påpeker at befolkningen i Elsass (Alsace) og Lothringen (Lorraine), til tross for hva «løgnpropagandaen» sier, er «helt igjennom tysk og tilbunds germansk.» Og som når han, etter at det oppstår rykter om at Steiners verker er blitt forbudt i Tyskland, sender ut et oppklarende rundskriv. Det dreier seg om en misforståelse: «Rassenamt i Berlin har for noen år siden bekreftet Rudolf Steiners ariske avstamning.»

For øvrig forstår de sin holdning som grunnleggende upolitisk: «Det eneste man kan gjøre er å utvikle krefter til å tåle det hele, og bære det man må se i øinene.» Samtidig formidler Englert et syn på folk og rase som er tett forbundet med det som i disse tider bidrar til å føre tyskerne inn i bestialiteten. Steiner har vært sterkt påvirket av de gjengse tyske ideene om «das Volk», men han har gått noen skritt videre. Han har hevdet at folkeåndene er individuelle erkeengler, og at de virker som folkenes inspiratorer og øverste ledere. Folkeslag er også bærere av en form for kollektiv karma, deres skjebne er påvirket av folkets tidligere handlinger.

Kan hende kan Englerts betoning av den åndelige dimensjonen ved folkenes historiske oppgaver, forstås som en protest mot nazismen, men den er altså samtidig nært beslektet med dens «völkische» raseideologi. Røttene er de samme, dypt nede i tysk romantikk og idealisme. Men vi vet ikke hva Englert sa i sitt foredrag om «Jødeproblemet».

Den unge Jens Bjørneboe søker seg i en retning hvor motstandskamp knapt nok blir oppfattet som relevant, og hvor universitetsvitenskapen er en erklært fiende. Herfra skal det dannes en liten, men markant mot- eller sub-kultur vis à vis de ideer som blir dominerende i Norge i de første tiårene etter krigen.

Englerts betraktninger førte oss alltid «forbi alle nasjonale begrensninger», kunne Dan Lindholm rapportere til Selskapets hovedkvarter rett etter krigens slutt. Var dette motstandskamp, var det knapt nok slik majoriteten av samtidens nordmenn hadde definert den.

Skal man tro Jens Bjørneboe, hadde han tidlig hatt de første konfrontasjonene med dødskreftene i seg. Han hadde også vært plaget av angst og depresjoner. Hvor akutt han opplevde disse problemstillingene under sine første år i Oslo, er uvisst. Men Kalle Brodersen la siden vekt på den unge Bjørneboes åndelige søken. Man aner en mann som, til tross for sitt dandyaktige ytre, drev innbitt jakt på meningen med livet.

Hva var det ved denne nye læren som kan ha appellert til overklassegutten fra Kristiansand, en ung mann i gang med å skape seg et nytt liv?

Å være eller ikke være, så stort og enkelt kan spørsmålet ha vært. Ved sin død etterlot Jens Bjørneboe seg et artikkelmanuskript med tittelen «Metafysikk eller selvmord!», et uttrykk han hadde lånt fra Kristiania-bohemen Hans Jæger. Teksten er skrevet så sent som i 1972, og er ufullendt. Men mye tyder på at han også i krigsårene plages av depresjoner og angst. Kanskje er det opplevelsen av å være styrt av krefter utenfor hans kontroll, som nå fører ham mot antroposofien. Sikkert er det at den unge Bjørneboe søkte sine svar i metafysikken snarere enn i politikken.

Antroposofiens appell var sammensatt. Selve personen Steiner og hans prosjekt kan ha vært et utgangspunkt for beundring. Bjørneboe var ikke den første nietzscheaner som hadde meldt overgang til «overmenneskekultusen» rundt Steiner. Det har heller ikke vært noen ulempe at han her fant en tenker som var intenst opptatt av to av hans egne favoritter siden tenårene, nettopp Nietzsche, samt mannen Conrad Englert hadde viet slik oppmerksomhet, Johann Wolfgang von Goethe.

Organisert religion hadde han hatt liten befatning med hjemmefra. Og forholdet, slik det hadde utviklet seg gjennom religionstimene og sjeldne kirkebesøk, synes å ha vært entydig negativt. Rett etter krigen refererer han til de årvisse høytidsgudstjenestene i domkirken med sin «prest som messer for et julemett publikum». Da har han avskrevet denne kristendommen som et symptom på borgerlighet og materialisme. Samtidig vokste han opp i et samfunn som i langt større grad enn dagens, må kunne kalles kristent, og i en by som var særlig sterkt preget av kristne miljøer. Han kan ha følt at det nettopp var dette samfunnet som hadde støtt ham ut, som sterkest hadde fordømt den unge gutten og hans handlinger, i hjembyen så vel som i Flekkefjord. Hos Steiner fant Bjørneboe en åndelighet som ikke var tradisjonell og institusjonalisert, som ikke allerede var prøvd og avvist. Den påsto å være udogmatisk, endatil at den ikke var religion. Enhver som tok seg tid til å lære metodene, til å ta i bruk åndsvitenskapens reagensrør, kunne selv erfare de steinerske sannheter. Samtidig må bevegelsens okkulte eller esoteriske preg ha bidratt til en opplevelse av eksklusivitet. Den kunne dessuten tilby noe som så mange førstegenerasjons sekulære søkte i disse tiårene: en total forklaring. Noen fant svaret i marxismen, andre i fascismen; han fant det i antroposofien.

Her var et alternativ til alt som nå syntes å ha spilt fallitt: materialismen, rasjonalismen og massebevegelsene – samt den institusjonaliserte religionen. Her var en ny kurs for en sivilisasjon på vei mot katastrofen.

Som ung hadde Jens Bjørneboe reagert mot det autoritære i omgivelsene, så vel som det totalitære i politikken. Steiners betoning av individet og dets frihet må ha virket forlokkende. Denne friheten var basert på kjennskap til ens eget innerste indre, på ens status som åndsvesen. Hadde Bjørneboe før følt at han hadde blitt tildelt en særegen skjebne, fikk han bekreftelsen her. Før hvert nye jordeliv var jeget i evighetens venterom, kunne Steiner fortelle, mens det forberedte seg på neste inkarnasjon. Det handlet om spesielle oppgaver, om «forseglede ordre», slik også Hohlenberg hadde fremstilt Kierkegaards inntreden i tilværelsen. De mest betydningsfulle individer har en bevissthet om hvilke oppgaver de er blitt tildelt i denne tilværelsen.

Han kan ha følt seg som en av dem.

Selvsagt dreide det seg ikke bare om ideer, men også om personer. Først Kalle Brodersen, og siden andre som innbød til respekt. Norsk antroposofi hadde i 1920- og 30-årene hatt sterke representanter i folk som Olav Aukrust, Ingeborg Møller, Alf Larsen og Johannes Hohlenberg, og ideene var blitt levende formidlet i tidsskriftet Janus. Nå møter han også andre kapasiteter, som Conrad Englert, Ernst Sørensen og Dan Lindholm. Antroposofien var ikke bare et tankesystem, den var så avgjort også et fellesskap. Jens Bjørneboe var på vei til å bli en av de innvidde.

Steiner kunne tilby en tro på at verden var dypt meningsfull, på at alt var fylt med mening. Her må Bjørneboe ha ment å finne en orden han kunne anerkjenne, en beskrivelse av virkeligheten han kunne kjenne seg igjen i – om han foreløpig bare kunne skimte noe av alt det Steiner hadde sett. At han, den ulykkelige guttungen som, til tross for og på grunn av de store privilegier han var oppvokst med, hadde gjort seg til sosial paria da han var sytten, skulle klare å få orden på sitt liv, er kanskje det mest bemerkelsesverdige trekk ved hele Jens Bjørneboes livsløp.

Her kan han ha ment å finne friheten. Friheten til å unnslippe det som plaget ham, det som hadde ført ham inn i depresjon, overdreven alkoholbruk, destruktiv og selvdestruktiv atferd. I et Steinerforedrag han har maskinskrevet en gang like etter krigen, har han selv eller hun som da er blitt hans ektefelle, understreket en viktig setning: «Ved å opta antroposofien i sig kan mennesket gjøre sig til herre over det som flyter ned gjennom arvelighetslinjen.» Uten tvil har det appellert til ham. Å kunne fri seg fra kreftene han kjempet med. Å kunne unnslippe den bakgrunnen han så sterkt foraktet og fryktet. Jens Bjørneboe må ha ment at han hadde funnet et sted hvor han kunne bli seg selv, hvor han kunne finne sitt egentlige jeg. Og slik få kontroll.

«Antroposofien suget han opp som et trekkpapir, som bien søker honning», noterte Kalle Brodersen siden. I november 1942 noterte André Bjerke i sin dagbok at han selv hadde en ambisjon om å frigjøre seg fra Brodersens innflytelse. «Wallen har han allerede klart å gjøre til et lik.»

[...]

Mens vennen fra deres eget vestkantmiljø, Gregers Gram, snart blir krigshelt og martyr, og det store flertallet av deres kunstnerkolleger slutter opp om motstandsbevegelsens paroler, velger Bjerke, Bjørneboe og Brodersen å stille seg utenfor politikken. Som om det å skulle gå inn i motstandskampen, ville hemme deres individualitet. Et glimt av deres virkelighetsforståelse får man fra teoriene Kalle Brodersen sommeren 1942 forfekter angående Hitler. Han lurer på om Føreren har mediumistiske egenskaper. Kan det være slik at han tidvis handler i en form for transe? Er Hitler med andre ord styrt av krefter som er onde og ukjente? Konsekvensen av Brodersens resonnement er at man i mindre grad bør beskjeftige seg med å forstå nasjonalsosialismen. I virkeligheten handler det om en åndelig realitet bak disse historiske apparisjonene. Hitler er kan hende ikke «føreren», men «den førte».

Brodersens spekulasjoner er i tråd med Rudolf Steiners perspektiver under den første verdenskrigen. Når en ny verdenskrig har begynt, må antroposofene nøye ha studert doktorens syn på den forrige verdenskatastrofen, for å finne svar for sin egen krisetid. Og Steiner hadde oppfattet de ytre begivenhetene som symptomer på det som skjedde i en virkeligere virkelighet, i den oversanselige verden. Det som «skal skje, skjer», hevdet han om krigen. Den sanne historien er skjult. Han hevdet at engelske militære og statsledere hadde latt seg styre av «okkulte krefter», som marionetter i et større spill. Slik blir også krigen for Steiner en nødvendighet og et fremskritt i menneskehetens utvikling. «Strømmene av blod» må til for at utviklingen skal gå sin gang, og den menneskelige katastrofen representerer tross alt et nederlag for nyttefilosofien og materialismen. Mennesker som har avvist åndeligheten, må tvinges til å akseptere den, og slikt kan skje gjennom fysiske katastrofer og revolusjoner. Brodersen og hans miljø trodde rett og slett at de var opptatt av noe viktigere, av noe mer sentralt enn ytre begivenheter.

I 1941 hadde Alf Larsen, den mest kjente norske antroposofen, valgt å legge ned sitt tidsskrift Janus. Det var blitt «for mørkt til å skrive», konstaterte han. Men mørket var av åndelig art, og striden måtte føres i det indre. Også Larsen så med forakt på dem som reagerte på okkupasjonen ved å engasjere seg i ytre kamp. Kanskje kan antroposofiens apokalyptiske karakter også ha hjulpet dem til en form for stoisk ro. Materialismens tidsalder måtte få spille seg helt ut, måtte nå sitt absolutte nullpunkt, før vendingen mot en ny og spiritualistisk epoke kunne komme. Slik måtte man forstå doktorens tale. Det kan minne om en nietzscheansk tro på behovet for en fullstendig opprenskning før noe nytt kan spire frem. På at en verdensbrann vil føre til bedre jordsmonn for åndeligheten.

[...]

Jens Bjørneboe bestemmer seg for å flykte. For å begynne på nytt. Og denne gangen makter han det. Også Kalle Brodersen er innkalt, og velger å bli med sin venn. Han beskriver sin beslutning som et plutselig innfall, et eksempel på fri vilje: «Det slo meg ute i entréen fredag 9/4 kl. la oss si 11.17.» André Bjerke skal nesten ha slått følge med sine to venner, men ombestemmer seg i siste øyeblikk. Ved krigens slutt skal ombestemmelsen komme til å fortone seg som skjebnesvanger.

[...]

Stockholm 1943. Det er et ustadig liv Jens Bjørneboe lever i denne tiden. Til sammen flytter han på seg i alle fall ti ganger i løpet av de drøye to årene i Stockholm, medregnet et par ferieopphold. En stund skal han endatil ha befunnet seg på Frelsesarmeens hjem for ugifte mødre. De lengste oppholdene har han hos Winquist i Styrmannsgatan 2, i det finere strøket Östermalm, fra begynnelsen av september 1943 til slutten av mars 1944, og så hos Engqvists i Västmannagatan 61B fra 14. august 1944 og frem til avreise.

Et særegent trekk ved Bjørneboes svenske eksil er at det primært var tyskspråklig. I det antroposofiske miljøet hvor han fant tilhold, var dagligtalen tysk, og i løpet av disse to årene ble han «i grunnen tysktalende». Gradvis blir han annerledes. Han befinner seg best i mellomrommene, ikke helt nordmann, slett ikke svensk, ikke helt tysk. Han lever mellom verdener, ikke helt her, ikke helt der, utenfor og innenfor på samme tid. Situasjonen er paradoksal. Han har rømt fra et land som er okkupert av tyskerne, og har endt opp med å bli tysktalende i sitt eksil. Kanskje styrkes hans følelse av at det normale ikke er normalt, av at det tilsynelatende hjemlige egentlig er ham fremmed: I alle fall får han emigrantens doble perspektiv på tilværelsen.

[...]

Han søkte ikke sin tilhørighet blant landsmennene, og hadde liten kontakt med det norske eksilmiljøet. Innimellom må han ha støtt på kjente fra Oslo, og har sikkert også møtt noen av kunstnerne som var der, forfattere og pressefolk som Sigurd Hoel, Helge Krog, Inger Hagerup, Aksel Sandemose, Arne Skouen, Gunnar Reiss-Andersen, Axel Kielland, Paal Brekke, Torolf Elster og Rolf Stenersen, eller malere som Jacob Weidemann. Men han tilhørte ikke kretsen som pleide samles på det man gjerne kaller Theatercafeen i eksil, «spanska källaren» i Hotel Anglais, rett ved Kungliga Biblioteket i Humlegården. Han var ikke en av dem ennå. Han var ikke etablert – ikke som billedkunstner, og slett ikke som forfatter.

Brodersen kommuniserte sin klare avsky overfor den overfladiske og «middelaldrende åndselite» av berusede norske kulturradikalere. Han latterliggjorde til og med den av eksilnordmenn så bejublede oppsetningen av Ibsens Bygmester Solness, oppført på Dramatiska Teatern i regi av Fri norsk scene. Stella Dybwad var plump og ufrivillig komisk, fortolkningen vulgærfreudiansk. Slik var altså «norsk åndsliv» i et for menneskeheten så alvorlig øyeblikk. Kulturen måtte regnes for død.

I et brev til vennen Bjørn Carling, som oppholder seg i Nord-Sverige, skriver Brodersen også om et sammenstøt med Arne Skouen. De to er sterkt uenige om det Brodersen kaller «det statsdrevne åndsliv i krigens tjeneste.» Men det verste er opplevelsen av å bli overvåket av sine egne, som om de hele tiden noterer og spør seg: «Er han en god nordmann, kan vi bruke ham?»

Alt tyder på at Jens Bjørneboe delte sin nærmeste venns syn på krigen og på det norske eksilmiljøet. De tok avstand fra intrigene, sladderen og den interne maktkampen. Den svenske forfatteren Ivar Lo-Johansson, som vanket blant de norske flyktningene, skriver om mennesker i mental ubalanse, preget av skyldfølelse over å ha forlatt hjemlandet. Nordmennene tåler verken andre eller hverandre, og ikke sjelden er det slagsmål dem i mellom. «Det lot til at det bare var de som var arrestert eller deportert eller allerede skutt som ikke kunne bebreides for noe.» Ingen av miljøets sentrale skikkelser har siden villet eller maktet å skrive utførlig om hva som egentlig gikk for seg i disse årene. Men uansett angikk det Bjørneboe og Brodersen i liten grad. «Kiv og slagsmål som alltid», skriver Brodersen. De to har funnet en ny og dypere tilhørighet rundt Menneskevielsens handling, i et åndelig fellesskap som overskrider politikk og nasjonale grenser.

Krigens begivenheter er i bunn og grunn en distraksjon. Det vesentlige ligger skjult.

[...]

Krigsopplevelsen Jens Bjørneboe fikk del i gjennom fellesskapet i Västmannagatan, var radikalt annerledes enn den gjengse norske, inkludert det norske eksilmiljøets. I det antroposofiske miljøet i det nøytrale Sverige var det den tyske krigsskjebnen som var sentral, utover deres åndelige fortolkning av krigen. Det viser de «meddelelser» og «rundskriv» som sirkulerte blant medlemmene av Kristet Samfund i krigens dager.

Det handler om Tyskland. Man får nytt om lidelsene på tysk side under slaget om Stalingrad, om falne sønner av kjente antroposofer, og dessuten om tilstanden ved presteseminaret i Stuttgart. Man gis styrkende rapporter om «Antroposofien ved fronten», med beretninger om tyske offiserer som leser Steiner. Man trykker gripende brev og dikt fra tyske soldater. Som i diktet «Stimme des Gefallenen», «De falnes stemme», en karakteristisk åndeliggjøring av krigen. Diktet skildrer en soldat som faller for fiendens skudd, men som i virkeligheten hentes opp til en høyere sfære. Han maner frem lyset fra skuddvekslingene ved fronten. Det representerer englenes glans. Som skjebnens herre har han selv gitt kulen dens retning og mål, hans sjel er ren: «Med jubel jeg møtte min grav/gjennom dens dødelige stål.»

Sterkest av alt må rapportene fra deres egen Helmut Giese ha virket. Før jul 1943 har det kommet et brev fra ham. Han har fått besøke sitt hjemsted. Nesten alle mennesker tvinges nå til å la fortid være fortid. Fortiden er borte, og fremtiden synes å være skjult i mørke. En gang i 1944 konstaterer han at krigens grusomheter ikke lett lar seg fremkalle av minnet. Samme sommer får menigheten vite at den tidligere presten har hatt en kort permisjon fra fronten, og at han har benyttet den til å bygge en bunker i hagen. Den 20. november kan man så gjengi et brev fra fru Edra Giese. Fremtiden er nå så mørk at man helt og holdent må avstå fra å håpe på en avslutning. Så følger et nytt kort fra fru Giese, datert 3. februar, antakelig i 1945. Hun kan bare berette om intet nytt fra fronten siden den voldsomme russiske offensiven. Helmut er ved Königsberg.

Når man i menighetsbladet skriver om «Antroposofien vid fronten», er det knapt nok tvil om at man befinner seg på tysk side.

[...]

Den 9. januar 1945 tar de norske polititroppene, som i størst mulig hemmelighet har blitt opptrent i Sverige, seg inn i Finnmark.

Mange i hans miljø så katastrofen som en nødvendighet, som en mulighet til en omvurdering av alle verdier. Det gamle måtte bort for at en ny, åndelig epoke skulle kunne begynne. Også på et atskillig mer trivielt grunnlag, synes Jens Bjørneboe å ha hilst krigen velkommen. Til en ung venn fortalte han få år etter krigens slutt at han hadde opplevd 9. april som en lettelse. Endelig skjedde det noe.

I menighetsskrivene i Kristet Samfund finnes flere eksempler på en slik katastrofeforståelse. Høsten 1943 gjengir man den tyske kunstneren Franz Marcs Tankar om kriget, nedtegnet ved fronten under forrige verdenskrig. Marc advarte mot falsk «demokratisme», mot å skylde på politikere og regjeringssjefer. Ondets rot lå hos det enkelte individ, i menneskets tanker. Nå måtte man la seg lutre, ofre seg, stole på at ens åndelige jeg ikke kan dø. I januar 1944 trykte man også et Engqvist-foredrag om Sveriges åndelige situasjon. Man fratas enkelte ting i en krigssituasjon, begynte presten. Men man blir også gitt noe. Tenk for eksempel på mørkleggingen av de store byene i de okkuperte land. Slik kan man igjen få øye på stjernehimmelen. Krigen gir mennesket nye muligheter til å komme i kontakt med noe som er i slekt med stjernene, nemlig det åndelige.

Når menneskeheten nå engang har forkastet «spiritualiseringens process», blir den gitt nye muligheter gjennom «yttre tvång.»

Som alle der hjemme har også de diskutert hva som skal komme etterpå. Allerede i sin Filosofiske dagbok fra sommeren 1941, hadde Kalle Brodersen kommet med et hjertesukk: «Det må skje noe med menneskene etter katastrofen. Noe godt.» Brodersen sier seg villig til å tjene «en virkelig europeisk ånd», men «Norge, demokratiet, friheten?!» Det kan aldri bli tilfredsstillende. Et år etter ankomsten til Sverige, avfeier han de ytre begivenhetene som «døde prosesser». Det gjelder å ane hva som «egentlig skjer».

Under Parmanns opphold blant de norske polititroppene, får han et brev som dokumenterer denne lille kretsens holdninger til krigen. Parmann har rapportert om et barskt liv i militærleiren oppe i Dalarna, og hans venner er blitt rystet og oppbrakt, kan Brodersen fortelle. «'Det er forferdelig,' sier Vallen, 'De ju förskräcklig,' sier Karl.» Og den tyskfødte Magda har lagt til at dette jo er akkurat som i Tyskland. Så fortsetter Brodersen:

Man kan ikke bebreide gode tyskere at de ikke protesterte mot Hitler, legger Brodersen til. Slikt blir for enkelt. Den virkelige kampen foregår i vårt indre. Der finnes all «tidens gru, all dens råhet, kulde, dumhet.» Seirer man først der, kan det bli begynnelsen på en mer virkelig seier.

Slik lyder deres versjon av kvietismen, deres tilbaketrekning fra en særdeles påtrengende ytre virkelighet. De ønsker å beseire de mørke kreftene i eget indre. De vil vise åndelig mot.

Miljøet Bjørneboe befant seg i, opererte med andre holdninger og fortellinger enn de som har fått plass i norsk krigshistorie. Mye hadde de felles med antroposofene hjemme, og på vesentlig vis bidro dette til å forme deres syn på etterkrigstidens Norge.

Et av Jens Bjørneboes brev til Lisel fra denne tiden akkompagneres av en helsides illustrasjon. Den forestiller engelen Lisel – om hun enn kalles Giotto og «kjæreste løvemann» – omgitt av flyvende eurytmister, av små, antroposofiske kjeruber. En av de flyvende er «engelens spesielle elskede». Seg selv har Bjørneboe tegnet som den inkarnerte ondskap, en mørk kunstner plaget av sine demoner. Det synes å handle om fristelser, om sanselighet, selv om en av de omkringstående djevlene visstnok er en tidligere malersjel. Men det i denne sammenheng mest påfallende, er at Bjørneboe har tegnet «den onde bjørnekameraten» med et hakekors på jakkeslaget. I flere av brevene fra denne perioden avslutter han også med nazihilsenen «heil og sæl!»

Det kan være vanskelig å forstå at han overfor en som selv har måttet flykte fra nazistenes regime, skulle relativisere denne systematiske ondskapen ved selv å assosiere seg med den. Men ingen kilder antyder at han på noe vis sympatiserte med nazismen. Og hva med hans påståtte jødiskhet? Samtidig befinner han seg i et miljø preget av ambivalens, hvor mange også føler en troskap mot Tyskland, uavhengig av regimets art. Utvilsomt reagerer de på hva de oppfatter som andres karikering av det nye Tyskland. For dem er tysk kultur fremdeles et nødvern.

Nazismen er ond, og Bjørneboe har selv ondskapen i seg. Hitler i oss selv. Så enkelt kan det ha vært. Men tegningen har også karakter av intim betroelse, av allusjon, av et språk bare de to forstår.

[...]

Når Jens Bjørneboe kommer tilbake fra Stockholm, er det til et familierederi uten skip. Storebror Ole Andreas har alt vendt hjem som skadd krigshelt, og i Kristiansand fortsetter han sin ventetid for å overta firmaet. Og hva med «Skipperen», som yngstesønnen siden skal kalle sin mor? Maja er Maja. Hva gjelder krigen, velger hun tausheten.

De kan ha vært plaget av skyld over det som har skjedd. Selv har Jens Bjørneboe sikkert også tenkt på at han på sin Svalbard- og Finnmarkstur sensommeren 1940, hadde vært med «Torridal». Samtidig blir dette forliset redningen for firmaets og familiens økonomi, og indirekte også for hans egen. I september får Maja en krigsforsikringssum på hele 1 235 513 kroner og 12 øre. Med aksjekapitalen og andre passiva kan firmaet Ingvald Bjørneboes Rederi A/S begynne etterkrigstiden med nærmere 1,7 millioner kroner i pluss. I 1947 er de endatil så heldige at de får gjort et rimelig kjøp fra Nortraship, organisasjonen som administrerte den norske handelsflåten utenfor de tyskkontrollerte områdene under krigen. Det moderne 5 900-tonns dieselmotorskipet får navnet «Rio Dale».

Når Bjørneboe klarte å leve som kunstner i årene som fulgte, var det i stor grad på grunn av Maja. Økonomisk har krigen fått en lykkelig utgang, også for ham.

Han skal stadig vende tilbake til det faktum at den første verdenskrigens katastrofe skapte farens rikdom. Men dette svært lignende paradokset, atskillig nærmere i tid, nevner han aldri. Etter yngstesønnens død skal Maja Bjørneboe påstå at hun ga ham faste økonomiske bidrag inntil hans 53. år. Påstanden har støtte i andre kilder.

[...]

Alle de markante antroposofene synes å ha hatt en ambivalent eller kritisk holdning til rettsoppgjøret etter krigen. De sto utenfor. De hadde aldri riktig klart å bli gode nordmenn under krigen, og de maktet det heller ikke nå. Alt tidlig i krigen, erklærer Alf Larsen at han vil «denne verdens fall». Han ønsker krigen velkommen ut fra noe som minner om en nietzscheansk drøm om opprenskning, en spenglersk idé om et kommende Ragnarokk eller en steinersk forestilling om en verdensbrann. Larsen vil begynne på nytt, og håper at en ny åndelig epoke vil stige opp av krigens askehauger, som en Fugl Fønix. Han forakter dem som engasjerer seg på det ytre plan, enten de er nazister eller jøssinger. «Jeg står utenfor dette, jeg er av en annen verden», skriver han til en venn i november 1940. Mange av dem synes å ha delt slike tanker, ut fra deres særegne åndelige fortolkning av tilværelsen, deres tyskvendthet og deres apokalyptiske og sterkt fremtidsrettede forestillinger. Men antakelig er Larsen den i det antroposofiske miljøet som inntar den mest ekstreme holdningen. Han forblir antisemitt og endatil Holocaust-fornekter til sin død.

Kritikken av rettsoppgjøret generelt og av dødsstraffen spesielt, er normen i de kretser Jens Bjørneboe nå tilhører. Her blir hans holdninger formet og befestet. Det er ikke de allierte som har vunnet krigen, mener de. Det er Staten, Samfunnet, Fellesnytten. Krigens sanne taper er individet. Et slikt syn gjør denne kretsen dårlig kvalifisert for det nye, sosialdemokratiske Norge, for gjenoppbyggingen og utviklingen av velferdsstaten. I en epoke som idéhistorisk skal karakteriseres som «kollektivismens». De føler seg fremmedgjort, både overfor den gjengse krigserfaringen, den norske selvforståelsen og det kollektive prosjektet som skal komme til å være så tett forbundet med disse. Snart retter de harde angrep mot Velferdssamfunnet og hva Aasmund Brynildsen kaller den nye «Statsreligion».

Her tillands feirer man sin «'politiske frihet'» ved å fengsle dem som har benyttet seg av sin frihet til å bli medlemmer av et parti de trodde hadde rett, påpeker Jens Bjørneboe i et brev fra denne tiden. Han refererer til «vår elskelige regjering».

Slik han siden fremstilte det, hadde han helt siden ungdommen befunnet seg lite vel med sin nasjon. Norge var en unaturlig selvopptatt «spebarnstat». Ville man forstå den norske fascinasjonen for flagg og bunader, måtte man søke hjelp i fagpsykologien. Selv om han tidvis kunne finne trøst i Ibsen, Munch og Hans Jæger, var han «rystet over hva slags folk jeg var dumpet ned i.» Hos antroposofene finner han nå et nytt fundament for denne anasjonale livsfølelsen. Dessuten må det å miste venner på feil side, og å få en fetter som blir stemplet som «unasjonal», bidra til å gjøre ham til den han nå skal bli.

Snart snakker nesten hele folket om hvordan det var «under krigen». Og det skal de fortsette med i mange tiår fremover. Men denne krigen, og denne krigsopplevelsen, har ikke vært hans. Tolv år senere skal hans egen krigserfaring finnes sitt tydeligste uttrykk, i en roman kalt Under en hårdere himmel. Men kanskje er det riktig å si at den er med i nesten alt han skriver også før den tid.

[...]

Jens Bjørneboe og hans antroposofiske meningsfeller er i gang med å bygge seg opp til å bli en markant motoffentlighet. Mot midten av det neste tiåret skal den tidligere Mot-Dagisten Odd Eidem skrive i Verdens Gang at Janusdisiplene i løpet av de ti første etterkrigsårene er blitt forvandlet fra å være «et illegalt skyggefolk i Larsens bregneskog», til å bli «den sterkeste åndsgruppe i norsk kulturliv.» Det siste synes riktig, men mer enn janusdisipler, er de englertdisipler. Sikkert er det at antroposofien nå får mange og sterke stemmer i offentligheten, og dessuten sine egne institusjoner, som nettopp Spektrum, og siden tidsskriftet Horisont. I tillegg skal de i perioder dominere riksmålsbevegelsens organer Ordet og Frisprog, og under kulturredaktør Øistein Parmann endatil de konservatives ærverdige Morgenbladet. I bakgrunnen står Parmanns referansegruppe, Brodersen, Bjerke, Bjørneboe, Sørensen og Wærenskjold. De ytrer seg også ofte og gjerne i Aftenposten og Farmand, mens Arbeiderbladet og Dagbladet er fiendens leire.

Den viktigste konklusjonen antroposofene synes å ha trukket av krigen, var ikke at nazismen var særskilt ond, eller at Holocaust var et unikt eksempel på menneskets råskap. Snarere hadde de materialistiske massebevegelsene slått feil, det være seg kommunismen, fascismen eller nazismen. Nå gjaldt det å ta avstand fra staten og dens totalitære tendenser. Men aller mest var de blitt styrket i sin tro på at svarene måtte søkes i den åndelige sfæren. Det var slik de mente å kunne redde det menneskelige fra modernitetens mangfoldige forbannelser, enten de het naturvitenskap, teknologi, rasjonalisme, materialisme eller planøkonomi.

Første bind av Tore Rems Bjørneboe-biografi utkommer 11. september på CappelenDamm.