– Et element var alkoholen, som var årsaken til at han sluttet ved Steinerskolen. Et annet var reaksjonene på Under en hårdere himmel, romanen om landssvikoppgjøret. Han ble da offer for et journalistisk mordforsøk, en omfattende og sammenhengende offentlig skandalisering, og ble truet på livet av en rekke såkalte gode nordmenn. Samtidig kom skilsmissen fra kona Lisel Funck, sier forfatter Kai Skagen, som har utgitt en rekke romaner og diktsamlinger, samt to bøker med Bjørneboe som tema.

Brudd. I likhet med mange andre møtte Skagen Bjørneboe gjennom essaysamlingene Norge mitt Norge og Vi som elsket Amerika. Han har også i en årrekke lest og formidlet antroposofiske ideer i den norske offentligheten. Bjørneboe arbeidet som lærer ved Steinerskolen første halvdel av femtitallet, noe som inspirerte ham til å skrive romanen Jonas (1955). Mot slutten av tiåret forlot han skolen. Hvordan forholdt han seg til antroposofien i årene etterpå?

– Bjørneboe kom mer i konflikt med miljøet i Oslo, i den grad dette var knyttet til borgerlighet og konservatisme, enn med antroposofien som sådan. Jeg tror han alltid hadde en forestilling om å ha Steiner med seg, sier Skagen.

Han mener Bjørneboe i livskrisen midt på 1950-tallet spurte seg selv hvor mye av Steiners lære han kunne stå inne for og kalle sitt, og hvor mye han måtte la falle.

– Slike spørsmål må komme opp for folk som har individualitetens evne og forbannelse. Dette skiller Bjørneboe fra en mer gjennomsnittlig antroposof som bare blir stående i den opprinnelige åpenbaringsfasen, og som identifiserer seg ukritisk med Steiner hele tiden. Da opplever man ikke den driften mot det å bli seg selv som vi finner hos Bjørneboe.

Anarkisme. Miljøet Skagen refererer til blir av idéhistoriker Jan-Erik Ebbestad Hansen, som har forsket på den norske antroposofien på 1930-, 40- og 50-tallet, omtalt som «reaksjonært» og «ikke nødvendigvis typisk for antroposofi». Det er dette miljøet Jens Bjørneboe blir en del av rundt 1941, og som Tore Rem i sin nye biografi beskriver som apolitisk og på grensen til amoralsk. Rem skriver om møter holdt i lokaler leid av den nazifiserte organisasjonen Norsk husmorforbund, om en likegyldig holdning til motstandskamp, og om en interesse for å opprettholde tysk kulturs gode navn og rykte som i okkupasjonstiden fremsto som underlig.

– Det er interessant at Rem påpeker disse tendensene. Det bekrefter at det har vært en «nøytral holdning» overfor nazismen blant enkelte antroposofer, slik det har vært hevdet. Antroposofen Alf Larsen uttalte for eksempel i 1941 at «nå er det blitt for mørkt til å skrive», men samtidig hadde han antisemittiske holdninger. Den sterke interessen for det mytiske og tysk kultur har nok bidratt vesentlig til «nøytraliteten», sier Ebbestad Hansen.

– Hva tror du er grunnen til at Bjørneboe under krigen orienterte seg mot antroposofien heller enn mot motstandskampen?

– Han har et opprørsk og anarkistisk element i seg, og hadde antagelig problemer med å følge majoriteten. Rudolf Steiner var jo delvis inspirert av den individualistiske anarkisten Max Stirner. Antroposofien var en alternativ bevegelse som sto «på siden» av samfunnet og representerte motstand mot autoriteter, stat, formyndermennesket, hele det moderne verdensbildet, sier Hansen.

Skagen mener utforskningen av dette området er noe av det mest spennende med den nye biografien.

– Det har vært et tomt felt. Bjørneboe har indirekte skrevet litt om det i Jonas, mens han i Frihetens øyeblikk beskriver perioden som «hukommelsestap». Og det høres jo interessant ut, sier han.

Frode Barkved er generalsekretær i Antroposofisk selskap i Norge, og underviser ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han mener mange antroposofer også var politisk aktive.

– Det var og er ingen motsetning mellom å interessere seg for antroposofien, og å være opptatt av den dagsaktuelle situasjonen og ha et politisk engasjement utad. Jeg kjenner ikke til historiske detaljer om hva folk mente, men jeg vet jo at de holdt til i Husmorforbundet, der det skal ha vært nazisymboler på veggene. Samtidig finnes det en rekke antroposofer som hadde sine meningers mot. Flere ble satt i konsentrasjonsleir, og kjempet mot hitlerismen i Tyskland, sier Barkved.

Kaffe og sopp. Torger Holtsmark, pensjonert professor II ved Kunsthåndverksskolen, ble interessert i antroposofiske ideer på 40-tallet. Han var tilknyttet miljøet i Oslo, og har siden den gang både undervist ved Steinerskolen og arbeidet med antroposofi på andre måter. Han sier følgende om miljøet under krigen:

– Dette var en gruppe mennesker som var inspirert av en utviklet form for tysk kultur, som selvsagt var fullstendig fremmed fra den kulturen man møtte gjennom okkupasjonsmakten. Det fantes ingen offisiell holdning for eller imot noe. Men det er ikke riktig at man var likegyldig til motstandskampen. Hvis jeg begynner å lete i mine erindringer, vil jeg finne de som var aktive, sier 86 år gamle Holtsmark.

Han understreker at interessen for Tyskland var definert av antroposofien.

– Hendelsesvis dukket det opp tyskere, eventuelt offiserer og soldater, i Oslo-gruppen. Men det skyldtes intet annet enn at man hadde en felles interesse for antroposofi.

Rett etter krigen ble Holtsmark venn med Jens Bjørneboe.

– Jeg og min kone besøkte ham og Lisel en del ganger, på en sommerhytte de hadde i Hallingdal. Han pleide å si: «Når vi har kaffe og sopp, så har vi det vi trenger».

– Drøftet dere antroposofien?

– Nei, han var jo aldri antroposof i streng forstand. Men ideene lå der som en bakgrunnshorisont. Han ringte meg en dag, da var han lærer på Steinerskolen, og hadde plutselig fått en grandios idé om at skolen burde utvides til et videregående trinn. Han ville ha meg med, og det svarte jeg jo ja til. Det var en veldig typisk måte å møte Jens på på den tiden.

Antimaterialisme. Jan-Erik Ebbestad Hansen mener debattene utover på femtitallet også er påfallende. Da går antroposofene inn i samfunnsdebattene, og kritiserer arbeiderpartistaten og gjenoppbyggingen.

– Det er da de advarer mot «diktaturet», og Jens Bjørneboes litterære behandling av andre verdenskrig skjer i form av Under en hårdere himmel. Man kan forstå kritikken av Ap-statens autoritære sosialisme og krigsoppgjøret. Men når bakteppet er en desinteressert holdning under okkupasjonsårene, ser det ikke så pent ut, sier Ebbestad Hansen.

Han sier videre at marxismen og psykoanalysen var sentrale tankestrømninger etter krigen, noe som ga en materialistisk menneskeforståelse. Antroposofien representerte et spiritualistisk alternativ.

– Hvordan forklarer du endringene hos Bjørneboe på slutten av 50-tallet?

– Rus og seksualitet er man forsiktig med i antroposofiske miljøer. Og når Bjørneboe bryter ut, kommer nok det delvis som en følge av behovet for å leve ut sin seksualitet. Han var bifil, og hans seksuelle praksis og alkoholkonsum gjorde det vanskelig å fortsette innenfor.

Nødvendig mørke. Skagen mener Bjørneboe alltid har hatt en styrke og klarhet når det gjelder å gripe sitt eget standpunkt og liv.

– Han demonstrerte det mulige og nødvendige av å være seg selv.

Dette fører nødvendigvis til endrede ideologiske og livssynsmessige føringer gjennom livet.

– I mitt møte med Bjørneboe var individualiseringen viktig. Men det finnes idémessige skyggesider i hans tenkning, som ikke har noe med antroposofi eller anarkisme å gjøre. Han hadde en fascinasjon og interesse for det onde, og mente det ikke kunne skje noe godt uten at noe vondt hadde skjedd i forkant. Det kan bare komme en virkelig sosial endring via enorme smerter og millioner av dødsfall. For å få indre vekst må man oppleve det grusomme. Dette er en romantisering av grusomhet som er mer enn betenkelig, sier Skagen.

Han har skrevet om dette selv, blant annet i teksten Råttenskapens sødme, som i oktober publiseres i essaysamlingen Den nødvendige utopi:

Skagen mener det handler om en usann kobling mellom lidelsen og kunsten.

– Det er en gammel dekadent tradisjon. Arthur Rimbaud hadde det samme synet. Han mente rusmidler, søvnløshet og galskap skulle rive ned hele den borgerlige personligheten. Så skulle den store, vise forbryteren og kunstneren stige frem. Man ser det samme i Bjørneboes Blåmann. Dette er et mørkt og destruktivt punkt, som ikke er tankemessig konsistent.

Myten. Både Skagen og Ebbestad Hansen mener den unge Bjørneboe er viktig for myten om Bjørneboe.

– I den delen av livet er det antroposofien som holder ham på plass. Han er på Steinerskolen og gjør en glimrende innsats der. Han er populær, og blir elsket av mange. Han er nok formet av denne outsiderposisjonen som antroposofien befester. Det anarkistiske elementet, med det individualistiske fokuset fra Max Stirner, som til sammen blir en slags spiritualistisk individualisme, er det sentrale etter min mening. Dette mister han aldri kontakten med, sier Ebbestad Hansen.

Skagen mener Bjørneboe er en av grunnene til at Steinerskolene ble akseptert og delvis sett opp til i den norske offentligheten. Han mener også Jonas har hatt betydning for utviklingen i norsk skole.

– Den offentlige skolen har endret seg, og tatt opp mye fra Steinerskolen. Men nå er skolen inne i en motsetningsfylt situasjon. På den ene siden har man totalt disiplinunderskudd, samtidig er det ingenting som betyr noe bortsett fra karakterene. Mange vil tilbake til kunnskapsskolen, men i realiteten har vi fått en skole hvor kunnskapen ikke står i sentrum, men bare er et middel til å oppnå karakterer. Antagelig kunne den rette forfatter skrive en ny Jonas i dag, men kritikken ville sett annerledes ut, sier han.

For Barkved gjorde beskrivelsen av de gamle lærerne i Jonas sterkt inntrykk. I motsetning til «salamanderne» hadde disse et utvidet og spirituelt syn på hva barnet og mennesket var.

– Som ungt menneske på 70-tallet var det viktig å lese Bjørneboes referanser til Goethe og en dannelsestradisjon. På 70- og 80-tallet var han en viktig figur både for sosialister, anarkister og antroposofer, sier han.

– Hva med de unge som i dag er nysgjerrige på antroposofiske ideer?

– Man hører om ham hos enkelte, mens andre studenter kommer til Rudolf Steinerhøyskolen og vet lite eller intet om Jens Bjørneboe, sier Barkved.

Hvor stor? Men hva med den unge Bjørneboes litteratur? Egil A. Wyller, professor emeritus i filosofi ved Universitetet i Oslo, var på 50-tallet nær venn av Bjørneboe. Wyller har inkludert en tekst om Jonas i sin 20 bind store Henologisk skriftserie. Teksten er fra 1956, og den unge Wyller mener her Bjørneboe bør sammenlignes med Henrik Ibsen.

– Jeg sto ham jo veldig nær, så jeg var svært entusiastisk for dette nye og spennende talentet i norsk litteratur. Nå vil jeg si at jeg overdrev, jeg gikk for langt akkurat der. Den er en solid bok som tåler tidens tann. Jeg vil tro den kommer inn blant klassikerne i norsk litteratur, når disse skal regnes opp om en hundre år. Men han når ikke helt opp til de virkelig store. Henrik Ibsen, Henrik Wergeland, Olaf Bull, Knut Hamsun, sier Wyller i dag.

Wyllers og Bjørneboes vennskap begynte tidlig på 50-tallet. Wyller bodde i Ryfylke, og kjente til Oslo og bevegelsene i norsk tankeliv gjennom litteratur og aviser.

– En dag kom jeg til å lese noe av Bjørneboe – for meg en fremmed mann. Så jeg skrev et brev til ham, begeistret. Han svarte meg, og vi gikk inn i en brevveksling. Det var det som skapte vårt vennskap. Jeg var ydmyk da jeg kom til Abildsø og banket på hans dør første gang. Det å komme fra landet og møte de store Oslo-koryfeer, var stort. Jeg vartet ham opp intellektuelt, noe han likte. Han var ikke bortskjemt med godord på den tiden, fortsetter han.

Når Morgenbladet treffer Wyller, har han med ett av de gamle brevene fra Bjørneboe.

– I dette brevet her spør han om vi ikke skal være dus. Jeg husker det var et stort øyeblikk, sier Wyller.

Han forteller også om Bjørneboes eksplosive, intellektuelle oppfarenhet.

– Han var ikke lett å ha som venn. Jeg sendte i sin tid en skrivelse til ham, der jeg sa jeg følte meg tråkket på av en universitetsdosent. Jeg var da ung og litt utenfor, og lurte på om ikke Bjørneboe kunne se litt på saken. Så skrev han en artikkel i Dagbladet, voldsom og ondsinnet, mot denne stakkars dosenten. Som da jo måtte svare at han ikke hadde hatt til hensikt å skade unge Wyller. Men Bjørneboe skrev så voldsomt. Han var en farlig mann å få som advokat og sakfører for sine ideer, sier Wyller.

Hard himmel. I 1957 utgir Bjørneboe Under en hårdere himmel. Dette utdraget er fra et brev Wyller skrev til forfatteren samme år:

Brevet førte til rystelser i forholdet mellom Wyller og Bjørneboe.

– For ham ble det for meget, å få det brevet mitt. Kort etter blandet jeg meg inn som megler i deres ekteskap. De ville begge ha meg som megler, for jeg var fortrolig med kona, Lisel, også. Det burde jeg aldri gjort. De var uenige om alt, bortsett fra en ting, nemlig at megleren var en umulig mann. Man skal være forsiktig med å megle i ekteskap.

Etter dette ble vennskapet brutt.

– Det var veldig sårt den gangen. Det var fordi han forandret seg, jeg har selv vært nokså stabil i mine ideer. Men da bruddet endelig skjedde, var det en lettelse. Etter det orket jeg ikke ta kontakt med ham, og ikke han med meg heller. Da mistet jeg også gleden ved å lese ham.

Wyller har ikke fulgt eller diskutert Bjørneboes senere forfatterskap, med ett unntak.

– På sekstitallet skrev jeg et hardt angrep på en ukjent forfatter som skrev under pseudonym. Det dreide seg om en bok og det pornografiske tilsnitt den hadde. Da jeg hørte om boken, skrev jeg umiddelbart et hardt og spontant innlegg i Aftenposten. Jeg gjorde det hovedsakelig fordi jeg, under et middagsselskap ti år tidligere, hadde lovet min venn Jens Bjørneboe å rykke ut mot den gryende pornografien.

Noen dager etter Wyllers innlegg kastet forfatteren masken. Den pornografiske romanen Wyller hadde angrepet, for å oppfylle et løfte gitt til Jens Bjørneboe, het Uten en tråd og var forfattet av Bjørneboe selv.

– Det var sterkt. Så vi har hatt et skjebnefellesskap – i vennskap og i fiendskap – kan du si.

Wyller har altså intet forhold til den Bjørneboe mange kjenner gjennom Bestialitetens historie. Han misliker den revolusjonerende Uten en tråd. Jonas leses ofte som en skolepolitisk roman, men Wyller mener den virkelige storheten skyldes det mytologiske og åndelige aspektet.

– Ikke all politikk er forkastelig, man må jo drive politikk også. Men hvis en forfatter bare er politisk, så forskusler han sin egentlige forfattergjerning, som er å holde disse åndelige vyene levende, avslutter Wyller.