Biennalen består av én utstilling i det gamle fabrikkbygget som rommer Momentum kunsthall, og én i det smukt beliggende Galleri F 15. Kuratorene denne gang, Lina Dzuverovic og Stina Högkvist, antyder med samletittelen «Favoured Nations» en forkjælt og polstret nordisk situasjon. Resultatet er noe konturløst, men initiativet har ført til en bråte gode arbeider.

Ifølge kuratorenes presiseringer er begrepet «favoured nations» et juridisk prinsipp hentet fra internasjonale handelsavtaler. Det skal i sammenheng med kontraktskriving sørge for like vilkår for alle parter, og tenkes på en relativt vag måte overført til biennalekonteksten. I katalogen er det noen generelle vendinger rundt likeverd og rettferdig kunstnerbehandling, men det er sannelig ikke innlysende hvordan disse prinsippene ellers spiller aktivt med.

Biennaleindustrien er mangslungen og antallet kunstbiennaler i verden eser som en gjærdeig. Derfor er det et sympatisk trekk ved Momentum at den ikke er større enn den er. Stormannsgalskap er definitivt ikke å finne. Samtidig savnes en tydeligere problematisering av biennalens premisser, og en formulering av drivkraften rundt behovet og motivet for akkurat Momentum 2009.

Nordisk i verden. Det såkalt nordiske er i en viss forstand en historisk strømlinjeformet og avvæpnende konstruksjon. Massen av verker i Momentum viser hvordan den ideologiserte velferdsideen sporer av, for så å forlate skinnene. Dette alternative og mer truende frihetsprosjektet finner sted i et nærmest norrønt stemningsleie. En urform hakket inn til kjernen er gjengangere hos mange av de 31 kunstnerne, og den primitivistiske og symbolrike kunsten som har preget de siste årene fremstår nærmest som fellesnordisk.

Men dette er kun en treffende observasjon hvis utvalget av kunstnere ikke ses som representativt for de nordiske landene, men som en bevisst utvelgelse ut fra interesseretning. Disse mystiske uttrykkene kan vel oppfattes som resignerte, men synes vel så mye å uttrykke en friksjon som ikke fanges opp av det rådende begrepsapparatet. Og det er her det begynner å bli mer interessant.

Dyr. Det er en rekke sterke arbeider på Momentum. Den mytologiske understrømmen er markant hos kunstnere som Liv Bugge og Mats Adelmann, hvorav sistnevnte eksellerer i utskårne dystre ugler og tåkelagt fabelfortid hvori innvevd varulvreferanser. En innsirkling av dyr som uttrykk for en underbevisst, dels ugjennomtrengelig sannhet i naturen er påfallende hos mange her, ikke minst hos en maler som Hannaleena Heiska. Hun maner med typiske titler som «At The Heart of Winter» frem et univers som er en Fever Ray verdig, fulgt av hybride vesen som spirituelle og gåtefulle fortolkningsnøkler.

Den forlokkende visualiteten springer for øvrig ut av en tilknytning til goth- og metallscenen. En lett form for satanisme, eller i alle fall en ytterst mørk innadvendthet, ser ikke ut til å være fremmed for Roger Anderssons snekrede figurer laget av kassert tre fra ting som møbler og instrumenter. Her blir det forlorne en psykisk tung tilstand som vipper mot seriøst forfall.

Marthe Thorshaugs dramaturgisk imponerende film Legenden om Ygg forteller i kontrollerte sekvenser om en nesten troverdig historie fra et sektlignende hestemiljø. Jenter med stramme flettefrisyrer dyrker en rituell dødslek med hest, hvor rytterens æreskodeks ligger i å tvinge biler av veien. Temmelig friskt og positivt merkverdig; hestens lysende øyne i mørket i møte med frontlykter blir et ubehagelig og frapperende bilde på uforsonlig og dyrisk hevn i kjølvannet av det regjerende teknologiske domene. Trangen til underleggelse blir her primal og dirrende, ikke minst ut fra et kjønnsperspektiv

Obskøn gest. I et helt annet stemningsleie og uttrykksregister finner vi Ida Ekblads nye arbeider. Uten blygsel refererer de til modernismens stilidealer. Noen forvridde gjenstander i jern legger seg tett opp til en outrert formalisme, men behandles med humor. En direkte inngang til kunsthistorienbetegner også Are Mokkelbosts lysende collager. Han dekonstruerer illustrasjoner fra lærebøker og tryller frem noe enestående idet det illustrative eksploderer og muterer.

Det verket som kanskje blir stående som et emblem for Momentum 2009 er islandske Ásmundur Ásmundssons performance utført under åpningsfesten, som med stor skadefryd ironiserer over nyere historikk på sagaøya. Oljetønner stilt opp i en pyramide ble sprutet over med betong, og beholderne ble fylt opp som om de var dekadente champagneglass. Den smått obskøne gesten resulterte i en stivnet tetthet som materielt stammer fra Romerriket, en nasjonskonstellasjon som jo sprakk gedigent opp. Om denne referansen skal si noe om en overdrevet tro på den skandinaviske ideen skal være usagt, men denne festen sluttet i alle fall brått. Line Ulekleiv