Film
Antichrist er blitt mottatt med sterkt negativ affekt: «markant buing», «fremkaller kvalme og vantro». I tillegg til brutaliteten i von Triers bilder forsterkes trolig de negative reaksjonene ved at filmen oppleves som uforståelig: «Spørsmålet er om disse løsrevne bildene utgjør en meningsfull helhet» (Aftenposten); «… little emotional logic; when the mother turns vengeful fury, it comes out of the blue» (Independent). Filmen er også blitt sterkt angrepet for sin fremstilling av kvinner som «irrasjonelle naturvesen uten kontroll over egne handlinger» (Dagbladet); «i ledtog med Antichrist… ønsker å kastrere mannen… nesten beundringsverdig forstokket forestilling om kvinner» (Aftenposten).

At filmen fremstår som vanskelig å gripe kan skyldes at den er komponert som en mytologisk fortelling snarere enn som en individuell psykologisk historie. Det mytiske bildespråket von Trier anvender kan, dersom man tar av seg de ideologiske briller anmeldere i hovedsak har sett filmen gjennom, gi innsikt i dype menneskelige drivkrefter.

Antichrist forteller om et par som mister sin lille sønn, han klatrer opp på en kommode og faller ut av vinduet i soverommet mens de elsker. Filmens (navnløse) kvinnelige hovedperson er knust, hun besvimer i begravelsen og innlegges på psykiatrisk sykehus med en fastlåst depresjon. Ektefellen, som er terapeut, setter seg fore å hjelpe uten medikamentell neddoping. Sammen drar de til en hytte i skogen kalt «Eden» for å drive terapi. Samspillet dem imellom utvikler seg imidlertid til et voldelig seksualisert mareritt som kulminerer i hennes sadistisk kastrerende angrep på ham, etterfulgt av en selvmutilerende akt. Hvordan hennes handlinger kan forstås, utgjør en av filmens gåter.

Selv har von Trier sagt at Antichrist er «det nærmeste han kommer et skrik på film». Ja, så sannelig. Scenen der vi i sakte film blir vitne til at den lille sønnen klatrer og faller er hjerteskjærende. En tragedie som kan ramme enhver. Von Triers skrik åpner imidlertid for å se tragedien ikke bare som tilfeldighetens gru, men som uttrykk for ubevisste drivkrefter i kvinnen selv. I filmens første scener fremstår hun som så absorbert i egen seksuell lyst at hun ikke enser annet. I en senere scene blir vi imidlertid i tvil om hun kanskje likevel er oppmerksom på den lille gutten som vandrer rundt i rommet. Hun var dessuten klar over at sønnen helt nylig hadde klart å åpne sengegrinden ved egen hjelp. Har hun ubevisst ønsket å skade sitt barn? Gjennom oppholdet på Eden rulles bakteppet opp.

Eden er stedet kvinnen året før tok med seg den lille sønnen for å fullføre en avhandling om bestialitet mot kvinner gjennom historien. Gradvis avdekkes det at hennes møte med kvinnehatet har aktivert arkaiske følelseslag: Den håndskrevne avhandlingen viser at kvinnens skrift gradvis har brutt sammen og blitt uleselig. Aner vi et selv som går i oppløsning og mister sine grenser? I arbeidet med avhandlingen har innlevelsen i kvinner som offer for brutalitet tydeligvis veket plassen for en identifikasjon med bøddelen. Har kvinnen gjenkjent i seg selv de onde lystene hun skildrer i sitt arbeid?

Filmen avslører at kvinnens samvær med den avdøde sønnen slett ikke bare har vært idyll. Ved obduksjonen blir det klarlagt at sønnen hadde uforklarlige misdannelser i føttene. På Eden kommer det for en dag at grunnen er at moren systematisk har satt på ham skoene galt: Retrospektive glimt viser at gutten gråter sårt når hun tar høyre sko på venstre fot, men moren ignorerer gråten hans. Det som her avsløres, kan ikke sies å være annet enn sadistisk lyst. Denne kan ikke kvinnen romme som en del av sitt selvbilde, derfor bryter selvet sammen. Er det byrden av den skylden hun bærer på for ubevisst å ha ønsket å skade sitt barn, som gjør at hun ikke kommer gjennom sorgen? Antichrist gir ingen sammenhengende psykologisk forklaring. Likevel, og kanskje nettopp derfor, blir de galt påsatte skoene stående som et symbol. Von Trier gir oss et kraftfullt sinnbilde av sadistisk aggresjon i spill mellom en mor og hennes barn. Dette er følelser vi helst ikke vil vite av.

Filmens drama utspiller seg først og fremst mellom de to ektefellene. Kjernen er to mennesker som ikke når hverandre, til tross for mannens beslutning nettopp om å hjelpe sin kone. Det eneste kontaktpunkt er en nesten desperat seksualitet som samtidig fungerer som døyving av andre følelser. I sentrum av samspillet på Eden er den såkalte terapien. Og selv om vi aner at den grusomhet som utløses hos kvinnen har sitt opphav i hennes egen bakgrunn, er den samtidig et svar nettopp på den terapien ektefellen utsetter henne for (og som han, som hennes ektefelle, selvsagt ikke er i posisjon til å bedrive): Rasjonelle korreksjoner av «gale» tankemønstre og påtrengende instruksjoner om å gjøre det «rette». Som tilskuer blir man dypt provosert av hans ulidelige, ordrike prektighet. Her er en terapeut som ikke erkjenner at ordene treffer på siden av pasientens emosjonelle virkelighet!

Mens anmeldere av filmen har fokusert på kvinnens voldelige destruktivitet har de oversett den «volden» som utøves av den mannlige bedrevitende terapeuten. Slik jeg ser det, representerer Antichrist en sviende kritikk av en kognitivt orientert form for eksponeringsterapi, som ikke når de emosjonelle lagene i individet. Og fordi hun får steiner for brød, vokser kvinnens sinne, et sinne hun imidlertid mangler kanaler for å uttrykke i en selvrepresenterende form. Når ektefelleterapeuten nærmer seg hennes forhold til sønnen på en anklagende måte, bryter aggresjonen gjennom som kastrerende ødeleggelse av mannen.

Å forklare aggresjon er en utfordring for psykologien. Gjennom Sigmund Freud formuleres seksualitet og aggresjon som dype drivkrefter i menneskesinnet. Psykoanalysen stripper derved individet for dets sivilisatoriske ferniss. Aggresjon betyr etymologisk å «gå imot». Det er en iboende kraft som kan brukes for selvhevdelse og for å markere grenser, så vel som i fiendtlighetens tjeneste. Psykoanalysen retter søkelyset mot de destruktive kreftene som finnes i oss alle. Det er kanskje den eneste teorien som innreflekterer at aggressive og sadistiske handlinger også kan være forbundet med lyst, nødvendig for å forklare for eksempel visse typer av krigshandlinger, og som derved belyser et provoserende aspekt ved menneskelivet.

I mine øyne er von Triers prosjekt i Antichrist parallelt til det psykoanalytiske, selv om det i filmen erklæres at Freud er død. Ved å la dramaet utspille seg mellom en navnløs mann og kvinne, og ved å henlegge handlingen til Eden, skaper von Trier dessuten en mytisk scene med Adam og Eva etter syndefallet. I et rått bildespråk viser han at den intenst destruktive kraften i krenkelse, hat og hevntrang mellom mann og kvinne utgjør et universelt tema.

Etter min oppfatning har filmen nok et budskap, om terapi. Den tydeliggjør at den terapeuten som skal kunne tre i reell dialog med pasienten må kunne evne å romme intense og irrasjonelle følelser. Først når terapeuten møter pasienten der hun er følelsesmessig, samtidig som hun opprettholder en observerende distanse, skapes mulighet for en åpnende samtale. Altfor ofte opplever pasienter at de møtes av korrigerende holdninger uten respekt og sans for deres subjektive opplevelsesverden. Det er von Triers store fortjeneste å billedliggjøre terapeutisk vold, forkledd som hjelp, som i sin tur avføder aggresjon og hevnlyst.

Siri Erika Gullestad Professor i klinisk psykologi, Universitetet i Oslo