Om valget sist mandag hadde endt annerledes, kunne embetsverket i Barne- og Likestillingsdepartementet fått en statsråd fra Fremskrittspartiet over seg. Kanskje ville både kjønnsforskningen og departementet blitt nedlagt. For det er mange som har fått nok nå. Nok av kjønn i endring. Nok av at en fiende ikke er en fiende, men et fiendebilde, nok av at ungene ikke skal lære, men lære å lære, nok av at samfunnet har skylda, ikke forbryteren.

Kulturradikalismen erklæres død både her og der, og i ukene som kommer vil Morgenbladet lure på om dette også gjelder for dens akademiske unnfangelser, de såkalte opposisjonsvitenskapene. Hvordan takler for eksempel kvinneforskningen, pedagogikken og kriminologien den nye motstanden mot konstruktivismen – ideen om at sosiale konvensjoner skaper virkeligheten, at man for all del ikke er født kvinne, men blir det?

Første stopp: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning: STK. Det er jo ikke naturgitt at vi skal holde oss med kjønnsforskning.

– Det man må skjønne med feminismen, er at den er vertikalt integrert her i landet. Den har sine politikere, sine forskere, sine journalister. Det er et lukket kretsløp, sier Preben Z. Møller, som selv tok sin masteroppgave i sosiologi ved senteret. Han nevner som eksempel at statsråd Anniken Huitfeldt holdt tale da mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter skulle tiltre sitt professorat i høst. Og vi nevner at den nyansatte professor Holter var Møllers veileder.

– Mener du vi bør avvikle hele stasen, spør vi, før vi går inn på senteret. Og Preben Z. Møller tenker. Han tenker lenge, faktisk.

– Sånn som STK fungerer nå, gjør det mer skade enn nytte. Men det skal ikke mye til før det kan bli en viktig og relevant forskningsinstitusjon. De som har posisjon vil snart gå av. Men problemet er at de dessverre har ansatt alle de andre.

Hormon-departement. Altså: Feminismen har sine politikere, sine forskere, sine journalister. Men vel også sitt embetsverk? Arni Hole er ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet.

– Gjennom departementet styrer vi milliarder av kroner og 20 særlover. Likestilling mellom kjønn er bare én av tingene vi jobber med. Jeg sitter med ansvar for homopolitikken. Den kalles nå LHBT-politikken, sier ekspedisjonssjefen, på amerikansk: Ell-eitsj-bi-ti-politikken. – Du vet hva det er?

– Jeg kjenner til både MILF og TEEN.

– Ell-eitsj-bi-ti bør du skjønne, forkortelsen er gangbar mynt over hele verden.

Virkningshistorie. I sommer gikk en versjon av denne debatten under vignetten Kulturkampen. Er det noe nytt under solen? Eller er det bare den predikerbare prosent brusehoder som markerer seg ved å skvette i mediene?

– Selv skulle jeg ønske at universitetene virkelig klarte å mainstreame gender-perspektivet i alle fag. At de utfordrer samfunnsvitenskapen, humaniora og jussen på kjønn, sier Arni Hole.

Jeg ringte egentlig ekspedisjonsjefen for å høre om Senter for tverrfaglig kjønnsforsknings virkningshistorie, og om myndighetene bruker instituttet i dag. Har nye lover om styrerepresentasjon, sæddonasjoner og permisjoner gått gjennom kjønnsforskningen?

– Vi bruker ikke STK så mye direkte, vi bestiller stort sett forskning gjennom Forskningsrådet. Men mange av de ansatte ved de instituttene som vi kjøper utredninger av har jo vært innom kjønnsforskningsentrene. Og nå i høst finansierte vi et professorat ved STK, for mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter, sier Hole.

– Etter debatten i mediene å dømme er på tide å ansette en fersk friskus som kunne røske litt opp? Man leer ikke på øyebrynet over en mannsforsker nå?

– Det er kjempemorsomt å få opp de to kjønnede perspektivene. Men som Espen Pirelli Benestad sier: Det er minst seks kjønn. Jeg mener vi skal ha en åpenhet for det. For som han også sier: Fosteret bader i et hav av hormoner, sier ekspedisjonsjefen.

Noen mener det er blitt for mye spissfindigheter omkring kjønn og at Norge har glemt det gamle ordet som sier at det er smartere å jobbe med naturen enn å kjempe mot den. De etterlyser en avgrensning mot naturen, de vil ha biologiske og evolusjonspsykologiske perspektiver inn.

– Dette får våre fagfolk finne ut av. Men jeg vet at den dagen jeg blir bedømt som en god forelder ut fra hvorvidt jeg har livmor eller ei, så er det helt feil. Det handler jo om hvordan vi sosialiseres og hvordan vi får brukt vårt potensiale.

Konstruktivistisk aha. – «Ikke prøv å drite ut noe som du ikke har greie på. Det er ikke noe kult, vet du,» sa kjerringa, hun hørte mannen knegge over høstens seminarprogram ved Senter for tverfaglig kjønnsforskning. 20. November. Kvinners væsker II: Om melk. Og hun har så evig rett, kjerringa.

Fingeren ligger på ringeklokken. Første dag skal vi bare se oss rundt på instituttet. Lese litt. Det står i velkomsten til nye studenter:

Dette er det første som møter studenten. Han tvinges til å gruble over hvorvidt den «heteronormative diskursen» har produsert og konstruert hans kjønn og seksualitet. Her her har vi altså allerede det konstruktivistiske aha: Man er ikke av vesen dette eller hint: norskkulturell, forbryter, hetero, homo, skoletaper eller vinner; kjønn og alt det andre er noe man blir, og gjør, og kan gjøre annerledes. Når man kommer hit og blir gjort oppmerksom på, eller minnet om, den heteronormative diskursen, så blir straks ekspedisjonssjefen med sine seks kjønn noe mindre sprø. Men dette er bare litt av alt senteret har å by på. Velkomstteksten fortsetter langs andre linjer: «Er kjønn en fordelingsnøkkel for arbeidsoppgaver, makt og penger i samfunnet? Er kjønn et sett av forventninger til det enkelte individ? Er kjønn et biologisk fenomen? En del av den personlige identiteten? En maske? En måte å gradere menneskelighet på? Eller er kjønn en metode for lettere å forstå og håndtere verden?» Så mangfoldig presenterer kjønnsforskningen seg, og man skal være ganske korka for ikke å finne noe av dette interessant.

Og når ekspedisjonssjefen snakket så innforstått om å «mainstreame til alle fag» handler det altså om tverrfagligheten ved dette som før het Senter for kvinneforskning. «Slike spørsmål er relevante for mange fag,» heter det, «men de har i liten grad preget fagenes teorier og praksis. I studiene i kvinne- og kjønnsforskning vil du lære å anvende kjønn som analytisk perspektiv i ditt fag.»

Besøket på instituttet er en sympatisk opplevelse. Men er det ikke mulig å snu seg her da, uten å komme borti noe klebrig? Seminarprogramet igjen. «Kvinners væsker II» arrangeres altså i november og handler om melk. Hva med Kvinners væsker I? Dette ble avholdt i vår og det gikk på blod. Et av foredragene het «Sosiologenes menstruasjoner». De to andre væskene programmet omtaler er ikke satt opp på noen dato ennå. Det gjelder tårer og utflod.

En bølge. Et gammelt ord fra skolegården kommer til oss. «Pikk og fitte skal sammen sitte. Til det renner eggehvite.»

– Er det Øystein Gullvåg Holter?

– Kom inn.

– Hvilke fordommer tror du aktiveres når den nyankomne studerer seminarprogrammet?

– Man kommer jo borti mye mykt her. Og du lurer kanskje på om jeg er ansatt for å arrangere tilsvarende seminar om menns væsker? Men snakk heller med kulturviterne lenger ned i gangen om dette, sier Øystein G. Holter, den nyansatte sosiolog og professor.

– Jeg er ganske old school. Mer av en strukturalist. Vi ble jaget ut av post-gjengen på 1990-tallet, postrrukturalistene, de postmoderne, de som var opptatt av diskursen og performativitet. Det var en bølge, sier Holter og legger til:

– Seminaret om melk handler vel om utforskning av kroppens symbolske betydning. En del av dette er for meg ganske irrelevant.

Han henter ser etter en bok i hyllen. Den han ga ut i 1980 og som hans tidligere student, Preben Z. Møller, tok som utgangspunkt – og snudde perspektivet i – da han skrev oppgaven Pen søker trygg, som også ble bok.

– Det jeg leverte var en kritikk av kjønnsobjektgjøringen. Og den gang var det gitt at det var kvinner som var i en offerposisjon.

– Det viser vel hvor dårlig forskningen da var?

– Nei, dette handler også om at verden har forandret seg. Intervjuene mine var fra 1979. Dengang var menn mer dominerende i sjekkeprosessen. Men det er mulig at vi burde ha viet større plass til kvinner også som aktivt handlende. Det er dette Preben Møller gjorde. Han kan ha rett i at femister har sett for lite på kvinners bidrag her, men å gi feminister skylda for at jentene velger kjønnstradisjonelt, er litt underlig, sier Holter.

Årsak og virkning. Egentlig har vi valgt å snakke med Preben Z. Møller fordi han inntar en mellomposisjon. Han forsvarer kjønnsforskningen. Eller gjør han egentlig det?

– Det er altså kvinner og ikke feministene jeg gir skylda for kvinners tradisjonelle valg. Feministene gir jeg bare skylda for å ha oversett det, sier Møller.

– Det er ikke bare den velkjente kritikken av feministforskning du målbærer, du tar mannsforskerne også. Jeg trodde Jørgen Lorentzen drev med vesentlige ting, siden det jo er gutter som henger etter og menn som slår.

– Han har lenge solgt «mannen i krise».

– Du også.

– Forskjellen er at Jørgen Lorentzens «mannen i krise» er underlagt feministiske dogmer. Han og andre har holdt på i tyve år under et dogme som sier at kun menn er årsak, kvinner er virkning. Dette er mannsforskning på en planet uten kvinner, mens jeg bryter konsekvent med feministiske dogmer og finner årsaker til den destruktive mannligheten ikke bare i mannen. I Pen søker trygg fant jeg at kvinner er med på å reprodusere den kjipe mannsrollen gjennom hvilke menn de faktisk foretrekker.

– Dette roser Holter deg for?

– Og man skulle tro kvinner og STKs ledelse ville se det positive i at kvinner gis et eksistensielt løft og sees som årsak og ikke bare retningsløse brikker i et patriarkat. Det burde ikke være kontroversielt å vise at kvinner er med å definere mannlighet i like sterk grad som menn definerer kvinner.

Det som endres bør. Trøkket mot kjønnsforskningen kunne tenkes å gi faget lavere status. Men om så er tilfelle har det ikke gitt seg utslag i at antall søkere har gått ned.

– Jeg håper jeg har bidratt til at studenter søker seg dit, at feltet kanskje har fått mer status, sier Møller.

I hyllene hvor avhandlinger og hovedoppgaver står finner vi en arkivboks merket «Kjønn i endring». Det var navnet på et forskningsprogram som gikk frem til 2002. Antropologiprofessor Tone Bleie sa da på programmets sluttkonferanse: «Den kulturfokuserte kjønnskonstruksjonstradisjonen som jeg hadde arbeidet innenfor i nærmere 20 år, synes å ha noen uunngåelige begrensninger i forhold til å kunne forklare både kjønnsforskjeller og likheter mellom kjønnene.». Og så slår hun et slag for «den fremadstormende evolusjonært orienterte forskningen, selv om denne i utgangspunktet kan framstå som antifeministisk og reaksjonær».

Det er altså ikke slik som sommerens debatt kan ha gitt inntrykk av, at kjønnsforskningen har latt som om biologien ikke finnes. Av STKs egenevaluering av årene 1996–2006 ser vi at det er avholdt 151 seminarer om feministteori, «queer-studies» og mannsforskning, men det er vitterlig også arrangert 14 seminarer om biologi og teknologi.

– Er Preben Z. Møller blant dem som vil ha inn mer biologi på STK?

– Hele poenget med kjønnsforskningen, som en akademisk videreføring av feminismen, er å være en motvekt, skape endringspotensiale. Jeg gir et betinget forsvar for det.

Forholdet mellom hvordan verden er, og hvordan den bør være er en øm tå i politisert forskning. Møller beskriver forholdet slik:

– Biologien og evolusjonistene har en tendens til hoppe fra er til bør. Men den radikale sosialkonstruktivismen har lett for å jukse empiren. De går fra bør til er. Hvis man er kjønnsradikal og vil endre, ønsker man at mest mulig skal være sosialt konstruert.

Pikenes Jens. Det finnes flust av nettsteder som består i erfaringsutvekslinger mellom unge menn som omtales som «pick-up artister», sjekkespesialister, dette er «pikenes jens'er», i alle fall håper de å bli det. Mengden tekst tyder på at deres tiurleik-tilnærming griper om seg.

– Det interessante er at de driver en kunnskapsproduksjon som er totalt utenfor alt som er akseptert i akademia. De mener å ha erfart at skikkelig kjønnskonservativ fremferd fører frem på kjønnsmarkedet og systematiserer kunnskapen om hvordan.

Kjønnsmarkedet er et felt kjønnsforskerne helst har holdt seg unna, for det som skjer på kjønnsmarkedet motsier det feministisk kjønnsforskning prøver å få frem, sier Møller.

Hjem. I lommen finner jeg brosjyren for seminarprogrammene. Dette med Kvinnners væsker I og II står under vignettten «Kjønn og biologi/medisin» og inngår i et tverrfaglig forskningsprogam, og ved hjelp av melk og amming kan man lære om ellers ubegripelige slekskapsmønstre i Afrika og gjennom blod foreleses det om bleksott og andre historiske sykdommer, forstår vi. Og dette er ikke det minste klissete. Klebrigheten må skyldes noe kjønnsforskningen gjør, og ikke noe den med nødvendighet er.