Det snåleste ved valget sist uke var at det ikke fantes tapere, bare vinnere: Av alle vinnerne var det SV som vant mest. Uten SVs formidable mobilisering det siste døgnet i valgkampen, ville det rødgrønne regjeringsprosjektet vært historie, ifølge partileder Kristin Halvorsen. Partiet mister stadig velgere i posisjon, og må snarest tilbake i opposisjon, sies det nå. Det paradoksale forholdet mellom lav politisk oppslutning og ideologisk hegemoni er kjernen i den politiske kulturkampen som også slår inn i akademia.

Alle som har opplevd professor i idéhistorie Espen Schaanning live på Blindern, som foreleser over modernitetens oppløsning, vet at det å bli kjent med den franske filosofen Michel Foucault (1926-1984) kan være en bevissthetsutvidende erfaring som endrer synet på makt for bestandig. Den hyperaktive homsen Foucault rakk å prege en hel generasjon intellektuelle verden over, før han døde av aids, 57 år gammel. Hans bøker om fengselets, galskapens og seksualitetens historie er banebrytende mentalitetshistorie. Gjennom sin teori om diskursens orden, viste han at verden slik vi kjenner den er en kulturell konstruksjon av tanke- og talemønstre. Derfor er det ingenting som ligger fast, og ingenting som ikke kan endres. Mennesket er ikke bestemt av sine biologiske betingelser, men har ubegrenset mulighet til overskridelse. Kulturelle betingelser kan alltid være annerledes.

Foucaults begrep om «diskurs» har senere glidd inn i den intellektuelle dagligtalen og brukes ofte synonymt med diskusjon. Det er en misforståelse. En diskusjon er en brytning mellom ulike syn på et og samme fenomen. En diskurs er et språksystem som markerer grensene ikke bare for hva det går an å si, men også for hva det overhodet er mulig å tenke om et fenomen eller en gjenstand innenfor et avgrenset historisk tidsrom. Karakteristisk for de såkalte opposisjonsvitenskapene, som Foucault er gudfaren til, er en viss forakt for objektiv vitenskap. De enkelte utøverne av sporten er i stedet korsfarere for ulike saker, utstyrt med vitenskapelige rustninger. Fagmiljøene skjermer seg for kritiske spørsmål som er en forutsetning for ekte vitenskap, ved å utvikle en gnosis, det vil si en viten som bare de innvidde har tilgang til.

Hvem lærte oss at det ikke er forbryteren, men samfunnet som har skylden? Hvem sa at gjerningsmannen er det egentlige offeret? I Norge er det særlig to navn vi tenker på i forbindelse med kriminologien: Nils Christie og Thomas Mathiesen. Når Nils Christie sier noe, lytter alle. Hans populære bøker om skole og straff er med rette blitt moderne klassikere. Når Thomas Mathiesen sier det samme, skurrer det straks. Det skyldes antagelig at Christie er poet, hans skrive- og talekunst får oss til å se en gang til på fenomener vi er vant til å betrakte på en bestemt måte. Christies drøftinger er allment tilgjengelige og de fleste vil kunne gjenkjenne egne erfaringer i hans beskrivelser.

Mathiesen, derimot, er politiker, ivrig etter å gjennomføre i praksis det som Christie har fått oss til å tenke. Hans lærebok i rettssosiologi er lite annet enn en håndbok i politisk aktivisme. «Noe av det viktigste,» skriver han for eksempel på side 200, tredje avsnitt, «særlig i forbindelse med tradisjonelle rettssaker, er å vurdere om en rettssak vil føre med seg at interessene man kjemper for, blir eller kan bli underordnet en rettslig problemstilling som egentlig står utgangsinteressene fjernt.»

«Opposisjonsvitenskap» brukes om en praktisk orientert samfunnsforskning fra 1960-tallet, rettet mot avdekking og dokumentasjon av sosiale problemer: «det norske samfunns refleksjon over egne normative idealer og empiriske realiteter», skriver Rune Slagstad i boken om de nasjonale strategene. Det eneste som kan legitimere opposisjonsvitenskapene, er at de faktisk er i opposisjon på en måte som utfordrer det rådende synet. Feminismen, for eksempel, er nå innarbeidet i statsforvaltningen i en slik grad at det har gitt mening å snakke om «statsfeminisme». Forbindelsen mellom partiet SV og SV-fakultetet på Blindern personifiseres gjennom én skikkelse: Berit Ås, SVs første leder (1975-1976) og professor i sosialpsykologi med «hersketeknikker» som spesiale. Gjennom operasjonaliseringen av Ingjald Nissens funn i boken Psykopatenes diktatur, opplevde hun et stort gjennomslag. Hennes suksess som politiker og aktivist er udiskutabel. Å kalle det «vitenskap» ville imidlertid være en overdrivelse.

Opposisjonsvitenskapene er variasjoner over samme tema som feminismen, for så vidt som de tar den svakere parts parti og legger like mye vekt på medlidenhet som på rasjonalitet. Ettersom objektive kriterier er satt ut av spill, er det følelser og sentimenter som står igjen. I dette perspektivet fremstår opposisjonsvitenskapene først og fremst som statsfinansierte produsenter av rette meninger, som en skjerm mot kritisk tenkning og mot commonsensisk tilnærming til vitenskap. Ta for eksempel pavelig rådgiver og professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary. Ansettelsen av henne ville vært utenkelig bare for ti år siden. Det hun sier er ikke overskridende eller kontrært i noen rimelig forståelse av ordet. Derfor oppleves det som en åpen krigserklæring mot den hegemoniske motsigelsestradisjonen i presse og forvaltning hver gang hun åpner munnen.

De nye samfunnsvitenskapene var sentrale i utformingen av sosialpolitikken på 1950- og 1960-tallet. Det som skjedde med opposisjonsvitenskapene, var at de overtok som premissleverandører for politikken. Problemet med den tette koblingen mellom statsforvaltning og samfunnsvitenskap er at kretsløpet av begreper, informasjon og erfaringer på mange måter blir selvrefererende. Den politiske venstresidens vilje til å omforme samfunnet var konstant, samtidig som sosialdemokratiet gikk tom for ideer. Hver gang man møtte en opposisjonell tendens, absorberte man den som det siste nye.

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er for tiden det aller hotteste på den sosialdemokratiske catwalken. Det eneste problemet med lesbiske supermødre er at de kanskje er for flinke, skriver for eksempel Trude Ringheim i Dagbladet 18. september, med en fersk masteroppgave som belegg for påstanden. «Nyere forskning» viser på samme måte at barn har det bedre i barnehagene enn hjemme.

Venstresidens selvforståelse og identitet som utfordrere er så etablert at den ikke skjønner at den er blitt establishment. Resultatet er at ingen forsvarer det bestående, men at sosiale institusjoner lar seg rive med i en evig endringsprosess, der alt flyter og ingenting ligger fast. Foucaults konstruktivisme er en attraktiv frigjøringsstrategi som kan være helt nødvendig for enkeltindivider. Som gruppestrategi er den mer betenkelig. Farlig blir konstruktivismen først når det ikke finnes noe annet enn konstruksjoner, i en verden der alt er relativt og hvor alt kan forandres. Opposisjon er viktig som et korrektiv til etablert makt. Hvordan skal man opponere når det ikke lenger finnes noe fast etablert å opponere mot?

Det vi har vært vitne til i etterkrigstiden, er en overgang fra en ideologistyrt til en vitenskapsstyrt politikk der ingenting nytt settes i gang uten at det bestilles en vitenskapelig utredning først. Samfunnsforskeren får samme rolle i statsforvaltningen som psykiateren i rettssalen. Hamsun får gang på gang «varig svekkede sjelsevner» når det er politisk opportunt. På bestilling rettferdiggjør man det utfallet som flertallet ønsker seg. Opposisjonsvitenskapene er blitt politiske verktøy for makten.

Espen Schaanning kom med følgende hjertesukk i forbindelse med feiringen av den nye Bjørneboe-biografien i herværende avis: «Han var en pain in the ass i sin samtid, (…), men i dag passer han godt inn i bokhyllene i velmøblerte hjem.» Schaanning lider under den vrangforestillingen at han, som Bjørneboe, i sitt forfatterskap har vært for opposisjonell, og at det er derfor så få legger vekt på det han skriver om fengsel, forbrytelse og straff. I virkeligheten er det motsatt. Schaanning og Mathiesens opprør er så medstrøms at det ikke passer noe annet sted enn i borgerlige bokhyller. Deres forsvar for de svake og utstøtte er til de grader inkludert at den virkelige opposisjonen får et annet og hardere ansikt.