Forskningsbygningen på Montebello i Oslo er ny og lekker, laboratoriene er romslige, rene og har vakker utsikt over Oslofjorden. I lukkede rom studerer fremadstormende stipendiater kreftceller i håndlagede mikroskoper fra tyske Zeiss. Her ligger Senter for kreftbiomedisin (CCB). Det oser av velstand.

– Vi har nok penger til å forske på høyt nivå og til å kjøpe inn dyrt utstyr, bekrefter senterdirektør Harald Stenmark. CCB ble grunnlagt da det fikk status som Senter for fremragende forskning (SFF) hos Norges forskningsråd for to år siden. Forskere fra flere institusjoner ble samlet i senteret, nå er de til sammen 100 fra 14 land.

CCB driver med både grunnforskning i cellebiologi og med anvendt forskning i samarbeid med leger som behandler kreftpasienter. Kreft er det samme som ukontrollert cellevekst, forklarer Stenmark. Hans forskere studerer hvordan cellevekst starter, og hvordan den kan stoppes. Senterets forsøksdyr er bananfluer, altså de små krypene som dukker opp ingenstedsfra for å sverme over druer som har ligget et døgn for lenge i fruktskålen. Bananfluene lever av fruktsaft og bor i et kjøleskap i senterets sjette etasje.

– Vi bruker fluene til å studere kreftutvikling i levende organismer, sier Stenmark. Da er altså krypene godt for noe, siden målet med CCBs forskning er å helbrede kreft og å bedre livskvaliteten for kreftsyke. Senteret er attraktivt for utenlandske forskere, de ansatte blir hyppig invitert til konferanser verden rundt, og publiseringstakten er høy. CCB ser ut til å lykkes med å være blant de beste.

– SFF-statusen gjør det mulig å samhandle innen flere disipliner og å satse stort, sier Stenmark.

Vinnerne. CCB er blant vinnerne i fordelingen av norske forskningsmidler, ifølge Egil Kallerud, seniorforsker ved NifuStep, stiftelsen der de ansatte forsker på norsk forskning og høyere utdannelse. Skal vi tro dem som roper høyest i mediene, er det smalhans i forskningen, særlig innen grunnforskningen.

– Grunnforskningen er ikke i krise, sier Kallerud, og tilføyer:

– Forskningen totalt sett og grunnforskningen spesielt har hatt en svært god realvekst i flere år. Veksten har vært fem prosent årlig for grunnforskningen i årene 1997 til 2007, og 4,2 prosent vekst for all forskning og utvikling i samme periode.

– Hvorfor da krisestemning?

– Fordi det har foregått store strukturelle endringer. Pengene sirkuleres på en annen måte nå enn i 2000. Noen har svært gode tider, andre lider. Vi må kartlegge bedre hvem som kommer ut i pluss og minus, sier Kallerud.

Han nøler likevel ikke med å peke på en gruppe som klart kommer ut i pluss: Forskningsrådets 21 SFFer og 14 Sentre for fremragende innovasjon (SFI). De første av disse sentrene kom i 2003, de får status og millionstøtte i ti år av gangen, med evaluering etter fem år. I CCBs tilfelle utgjør støtten 11,5 millioner kroner årlig av et budsjett på rundt 100 millioner.

– Dette er en utypisk elitesatsing til Norge å være. Det bygges opp stor aktivitet og sterke miljøer, som utkonkurrerer andre i kampen om forskningsmidler på grunn av faglig tyngde. Den som har, skal gis mer, sier Kallerud.
Taperne. Det rammer noen andre. Særlig forskerne på universitetene, hvor de på vegne av oss alle har plikt til å forske i slikt man ikke kjenner nytteverdien av før det er utforsket.

– Alt er kjemi, se bare på denne mobilen, sier instituttleder Svein Stølen på Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Han holder entusiastisk frem telefonen idet vi passerer et periodisk system formet som en stor settekassehylle, der grunnstoffene er stilt ut i små glass med lokk på.

– Ikke alle stoffene er her, noen er jo radioaktive og andre kan reagere kraftig hvis de kommer i kontakt med vann, forteller Stølen.

Også fra Kjemibygget er det utsikt til Oslofjorden, men korridorene er mørke og laboratoriene er luksusfrie soner.

– Vi sultefôrer forskerne våre på grunn av budsjettunderskudd og trangere økonomi, sier Stølen, som på kontoret sitt har traktet kaffe til Morgenbladets utsendte og til kollegaen Einar Sagstuen fra Fysisk institutt. I korte trekk sammenfatter de tingenes tilstand slik:

Etter at Kvalitetsreformen ble innført i 2003, får universitetenes institutter mer penger fra Kunnskapsdepartementet (KD) jo flere studenter de har. Studenttallet i realfagene har gått ned, og med dem bevilgningene, mens driftsutgiftene er de samme eller har økt.

– På grunnkurs i uorganisk kjemi var det i 1991 130 studenter, i høst cirka 30, sier Stølen. I fjor gikk instituttet hans med 17 millioner kroner i underskudd, akkumulert over flere år. Siden 2004 har lønnskostnadene ved instituttet vært høyere enn beløpene det er tildelt fra universitetets basisbevilgning. For å dekke opp underskuddet er det blitt smalhans for instituttets 37 forskere i fast stilling.

Stipendiater. Så har KD de siste årene øremerket penger til stadig flere stipendiatstillinger. Fra og med i år betaler departementet 800 000 kroner til hver stilling.

– Men hver stipendiat koster oss 250 000 kroner mer enn summen vi får fra KD. De pengene må tas fra driftsbudsjettet, sier Sagstuen.

Fysikk har 16 slike stipendiater, mens kjemi har 19. Enda flere stipendiater er betalt av Forskningsrådet, som opererer med samme sats som KD. Disse stillingene må også fullfinansieres fra driftsbudsjettet.

– Men uten stipendiatene ville forskningsaktiviteten vår ha ligget brakk. Vi kan ikke si nei til dem, sier Sagstuen.

De to instituttlederne insisterer på å få med at flere av de ansatte og studentene holder til i moderne lokaler og at det er sterke forskningsmiljøer både på fysikk og kjemi som høster heder og store prosjektmidler både i Norge og i utlandet. Men når forskerne belønnes med prosjektpenger fra Forskningsrådet, får instituttene et nytt problem:

– Våre eksterne prosjekter blir ikke fullfinansiert, og vi må dekke opp differensen med egne midler. Jo mer midler forskningsminister Tora Aasland øser ut, jo mer taper vi, sier Sagstuen.

SFF mot universiteter. Stølen og Sagstuen er sterkt for SFFer, selv om de har langt romsligere budsjetter enn universitetsinstituttene. Deres institutter samarbeider med slike sentre, og Stølen mener universitetet har mye å lære.

– De tenker i større fellesskap og jobber i grupper. Det er positivt, ikke minst for studenter, sier kjemiprofessoren.

Tidligere samme dag sier Stenmark, lederen for SFF-senteret på Montebello:

– Jeg vet de gjør mye bra forskning på kjemisk institutt, det er vanskelig å forstå at de skal ha så stram økonomi.

Stenmark innrømmer å ha vært skeptisk til eliteordningen før han selv ble SFF-leder, fordi han fryktet at det betød mer penger til dem som allerede hadde fra før.

– Spissing av noen miljøer betyr at andre får mindre. Denne politikken må ikke trekkes for langt. Også de beste miljøene rammes dersom universitetene utarmes, vi rekrutterer de fleste av våre folk derfra, sier Stenmark.
Fremtiden. I 2013 er 10 år gått for 13 av de 21 fremragende forskningssentrene. Forskningsrådets direktør Arvid Hallén varslet allerede i juni i år at det ikke er noen selvfølge at dagens SFFer får fornyet status. Stenmark er imot et prinsipp om at de nåværende SFFene skal legges ned for at man, i god sosialdemokratisk tradisjon, skal gi andre forskningsmiljøer mulighet til å bli like gode.

– Det er et offentlig ansvar at de beste forskningsmiljøene får nok midler til å fortsette når de først er bygget opp, i stedet for at de skal forvitre, sier Stenmark.

Kallerud ved NifuStep sier at ordningen med SFFer ble satt i gang da Høyres Kristin Clemet var forsknings- og undervisningsminister. Da ble langsiktige virkninger av en slik elitepolitikk oversett.

– Når SFF-perioden er over, er det meningen at sentrene skal tilbake til institutter på universitetene og andre institusjoner. Spørsmålet er om de har midler til å holde liv i dem. Dette blir en konflikt, sier Kallerud.

Han peker på at det ikke er vanlig i andre land å kombinere forskning og undervisning i så sterk grad som i Norge, hvor altså størrelsen på offentlig støtte til forskning på universitetene er veldig avhengig av antall studenter som søker på – og fullfører – studier i de ulike fagene.

– Resultatet er at svært mye forskningsmidler går til fag der det er behov for undervisningsstillinger, siden universitetsansatte skal gjøre halvparten av hver. Får vi da de forskerne vi trenger? spør Kallerud.

For lite realfag. Nei, mener Anders Hanneborg, direktør for vitenskapsdivisjonen i Forskningsrådet. Han viser til en graf fra NifuStep, publisert på side 31 i Aaslands stortingsmelding «Klima for forskning» fra april i år, som viser at bevilgningene til forskning innen samfunnsfag og humaniora har økt med over 200 prosent i årene 1987 til 2007. Medisinsk forskning er også en bransje i kraftig vekst. Mens bevilgningene til forskning innen matematikk og naturvitenskapene har økt med cirka 50 prosent.

– I samme periode har ulike regjeringer erklært at realfag og teknologifag er deres prioriterte forskningsområder. Men disse områdene har vokst minst, sier Hanneborg.

Studentenes preferanser er hovedårsaken til at politikernes prioriteringer ikke får praktiske konsekvenser, mener Hanneborg. Rundt 50 prosent av offentlige forskningsmidler går rett til universiteter og høyskoler, og disse pengene utgjør rundt 80 prosent av institusjonenes budsjetter. Dermed er det begrenset hva Forskningsrådet kan gjøre for å styre forskningen dit politikerne vil.

For mange forskere? Hvor bærer dette hen? Politikerne får ikke de kjemikerne, matematikerne og teknologene de på vegne av samfunnet vil ha. Norge får underernærte realister og en overflod av samfunnsvitere, mens en forskerelite sitter i romslige senterbygg med topp moderne utstyr uten bekymring for hverken lave studenttall eller budsjettunderskudd.

– Min tese er at vi i Norge har flere forskere enn samfunnet er villig til å betale for. Arbeidsbetingelsene for mange av landets forskere er for dårlige, særlig på universiteter og høyskoler. Vi ser en dramatisk rekrutteringssvikt på enkelte områder innen naturvitenskap og teknologi, sier Hanneborg.

Selv om vi får flere samfunnsvitere og humanister enn politikerne vil ha, har de ikke noe å skamme seg over, mener Kallerud.
– Teknologiske endringer er også sosiale endringer. Like fullt kan det være mange humanister som utdanner seg til ledighet, og vi må ha en bred diskusjon om hvorvidt samfunnet utnytter høyere utdannelse optimalt, sier Kallerud.

Diskusjonen blir påtrengende. KD regner med 100 000 flere studenter i 2020 enn i dag. Hvis dagens finansieringsordning opprettholdes, får studentene stadig større innflytelse på hva slags forskning som får mest penger.

Mer vekst. Politisk rådgiver i KD, Kyrre Lekve, erkjenner at det er en fare for at dagens finansieringsordning går ut over forskning samfunnet har bruk for.

– Det at en såpass stor andel av finansieringen er knyttet til produksjon av studiepoeng, kan åpenbart føre med seg en slik problemstilling. Men det utgjør ikke hele rammebevilgningen til universitetene, de kan foreta selvstendige tildelinger, sier Lekve.

KD foretar også det han kaller «strategiske bevilgninger», som å øremerke stipendiatstillinger til realfag.

– Det er spesielt UiO og delvis Universitetet i Bergen som klager over at disse stillingene koster mer enn bevilgningen, hevder Lekve.

– Hva synes du om at gapet ser ut til å øke mellom dem som får mye og dem som får mindre i norsk forskning?

– Vi ser paradokset i at det blir mer penger til forskning, mens handlingsrommet ikke øker tilsvarende. De som føler seg presset, er forskere på universiteter og høyskoler, som er avhengige av rammebevilgningen. Det er grunnen til at vi har opprettet et handlingsromutvalg, som skal kartlegge mekanismene, sier Lekve.

– Er Norge tjent med større avstand mellom spiss og bredde?

– Jeg går ikke god for den beskrivelsen. Bredden er godt ivaretatt, forskningen er styrket de siste årene, og veksten må fortsette, sier Kyrre Lekve.