Scenen: En hvalfangerskute fra Nantucket. Persongalleriet: Et tredvetalls sjømenn fra alle verdenshjørner. Oppgaven er enkel og grei: Det umulige. Lønn: En gulldublon spikret til en stormast, som tilfaller den som først får øye på den hvite hvalen. Et vanviddsforetagende som gjennom sin meningsløshet nettopp avler mening og mangetydigheter.

Uten tro. Nathaniel Hawthorne, Herman Melvilles venn og ulykkelige kjærlighet, skrev i et dagboknotat: «Melville, som han alltid gjør, begynte å diskutere forsynet og fremtidighet, og alt det som ligger hinsides menneskets kunnskaper, og opplyste meg om at han ’ganske så sikkert hadde bestemt seg for å bli utslettet’.» Denne samtalen refererer Melville til i en av sine notatbøker som «en god prat». Hawthorne legger til at Melville er en mann uten tro; men om han hadde hatt én, ville han ha vært en av de sanneste og mest ærverdige religiøse. Denne mannen skrev storverket Moby Dick fra februar 1850 til august 1851. Det første utkastet manglet kaptein Akab. Omtrent ett år brukte Herman Melville på å skrive de seks-syv hundre sidene, om en eldre hvalfangerkapteins hvileløse jakt på en stor hvit hval som ingen vet hvor befinner seg, eller om i det hele tatt lenger finnes.

Metafysisk grubling. Moby Dicks verden er den kristent dikotomiske. Hvalskuta Pequod ser ut til å seile gjennom et gudløst og hedensk univers, men teksten henvender seg igjen og igjen til den kristne gud – og andre guder. Det er også en sentralistisk verden; med kaptein Akab som det magnetiske sentrum, og en drabant som romanskuta styrer mot; havets tause kjempe. Ut fra dette skapes et mylder av betydninger og konnotasjoner, som samler seg i en mer og mer intens jakt på tilværelsens innerste mening og vesen. I denne forhåndsdømte jakten trer de enkelte personene frem som pådrivere for en stadig mer metafysisk grubling. Nå virker kanskje dette abstrakt, og Melville måtte også ha skjønt at et prosjekt som dette kunne komme til å vokse en del ut av proporsjoner. Han skrev Moby Dick så konkret og sanselig som noen annen roman fra denne tiden, eller vår egen. Den er bare så uendelig mye mer.

Tamburiner og misantropi. La oss se på romanen som form. Som sagt er sted og rom på klassisk vis så avgrenset at det frigis plass til digresjoner; noe som her betyr mange (men ikke lange) utlegninger og resonneringer om havet, hvalene og hvalfangst. Melville brukte erfaringene sine fra hvalfangst, og spilte dem opp mot havets tilsynelatende formløshet og dypets vandrere. Han tok seg plass og tid til å skrive om spermasetthvalens hode og hale, om skutene og hvalfangstens historie, redskapene, fra harpuner til mastetønnas tilblivelse, og så videre. Det krever konsentrasjon, men virker ikke trettende; i hvert fall ikke på denne leseren. En åpenbar grunn er språket. Melvilles stilfølelse og rekkevidde er stor; han fyller fortellingen med utbroderinger, saftige eder, utbrudd, påberopelser og profaneringer, misantropiske betraktninger, tamburiner og sang. Fortelleren Ishmael blir raskt en budbringer for Melvilles mange ærender, enten de er kunnskapsorienterte, eksistensielle eller metafysiske. Uansett er det en form som gir leseren anledning til å dykke ned i dramatisk prosa på flere måter enn via dramatisk narrasjon. Moby Dick er et auditorium, hvor handlingen bare er begrenset til en del av utdannelsen.

Blasfemisk tokt. Tidlig i romanen (etter oppspikringen av dublonen) advarer harpuneren Starbuck kapteinen mot å vie et tokt til å fange den hvite hvalen. Etter Starbucks mening er det gudsbespottelse, i og med at han setter seg i Guds sted. En annen ting er at han vil hevne seg på et dyr som riktignok ødela kapteinens fot, men som ikke kan ha noen begreper om ondskap. Det er en synd.

Men kaptein Akab er, for å si det litt forsiktig, av den sta sorten. Han er så sterk i sin bestemmelse at han fremstår som den instansen romanens tenkning vikles ut av. Og siden posisjonen hans forblir uforandret (om enn mer og mer intens) kan han også tre tilbake, og la bare noe av mørket sitt sive ut mellom tram og dør, og opplyse resten av skipet.

Han er en fengslende figur. Til å stå så stille, og gå så klønete, har Akab mange egenskaper å rutte med. Man kan se en folkeforfører i ham, av den sorten som makter å suggerere menneskemengder til de villeste handlinger. Eller, hva med en ufrivillig narr, som tross desperate forsøk på å holde hodet hevet, snubler og brekker sitt kunstige ben, vakler omkring på dekk, eller må heises om bord i en annen skute, over skrevs på en talje. Melville legger Akabs latterlige sider lavt, men de er der.

Men noe av det viktigste er at Akab gestalter Moby Dicks determinisme, og med det også et utsagn om menneskenaturen som kan avspeiles i sitatet Melville hadde som romanens hemmelige motto: «I do not baptize thee in the name of the father, but in the name of the devil.» Videre: Man kan gjenfinne en forvrengt Prometheus i Akab. Prometheus (som betyr den kloke) stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. Akab gjorde seg til gud, fyrte opp menneskene og brakte dem på avveie. En annen som bør nevnes, er Job. Også her finnes en vesentlig forskjell: Ingen av de to forstår grunnen til at de må lide, men Akabs pinsler er selvpåførte; og med det avviker Melvilles historie fra Bibelens.

Hvorfor, Akab? Akabs jakt er et opprør; mot den menneskelige fornuft, naturkreftene og den kristne moralkodeksen. Man kunne ha forstått vanviddet om hvalen hadde drept Akabs nærmeste familie, men et halvt ben? Nettopp det er poenget. Det kunstige benet er det lille, vanskelige hinderet som så mye må legges opp mot. Det krever å bli tatt hensyn til. Hull må bores på dekk, slik at Akab kan stå. Tappingen fra det holder sjømennene våkne. Elfenbensbenet er den forferdelige detaljen som minner oss om at vi ikke slipper unna tilværelsens irrasjonalitet. Melville forsterker ropet i ødemarken med denne urimeligheten.

Mye av boken består av par eller motsetningspar, som sivilisert versus vill, kaptein Akab og Moby Dick, Akab og narren Pip, Ishmael og Queequeg, Starbuck og Stubbs. Humanisten Melville bruker dikotomier til å renske romanens hode så godt han kan for Vestens imperialistiske kategoriseringer, og prøver å se menneskene i deres nakenhet, på deres egne premisser. Dette er en side av Moby Dick som ikke altfor ofte nevnes; at Melville var fremsynt i sin whitmanske omfavnelse av menneskene; høy og lav, gul, svart eller hvit, homse eller hetero: Ingen er i utgangspunktet mindre verdt enn andre.

Religiøs lengsel. Det kan altså se ut til at Pequod seiler gjennom et gudløst univers. Og hva så? Har vi ikke annet å gjøre enn å plages med spørsmålene om Guds eksistens? Melville levde for det. Plaget som han var, grublet han på de store spørsmålene, som vi i en sekularisert, vestlig virkelighet ser ut til å ha blitt immune mot. Det vi slipper, er plagene. Det vi går glipp av, er alvoret. Og kanskje evnen til å skrive en roman som denne.

Moby Dick er en henvendelse til det mulige noe i tomrommet, gjennom besvergelser. Et sted i romanen henvender Akab seg til en drept spermasett:

Besvergelsen og påkallelsen, som er grunnleggende i kristen liturgi, understreker den religiøse lengselen og det mørket Akab befinner seg i. Likevel finnes det en værensforsoning i Moby Dick, hvor motsetninger føres sammen. «Kall meg Ishmael» er et av de mest kjente romansitater noensinne. Setningen er enkel, slående og lett underliggjørende. Så ofte sitert er ikke en av romanens viktigste passasjerer. Pip, en liten, sort tamburist, blir gal etter at han svikter under en jakt. Han hopper over bord, og siden går han rundt og leter etter seg selv, i tredjeperson. Bare noen timer før Moby Dick reiser seg som en åpenbaring av havet, skjønner Akab at Pip er gal. Han utbryter: «Her, gutt, Akabs kahytt skal være Pips hjem fra nå av, så lenge Akab lever. Du rører ved mine innerste strenger, gutt, du er bundet til meg med bånd vevd av mine hjertestrenger.» Kløften glir igjen. Landskapet blir helt. Akab gjenforenes med seg selv, og faller til ro, forsont med sin meningsløse skjebne, som han deler med et tredvetalls menn.

Slitesterk. Det er mye som må utelates i en omtale som denne. Jeg kunne ha skrevet utførlig om de mesterlige stegene som Melville tar, trinn for trinn, inn mot det siste, avgjørende slaget. Møtene med andre skip, tønner som lekker i skipsbunnen, Queequegs kiste, tømmermannen og smeden som innføres mot slutten; alle disse elementene er med på å utvide romanens metaforikk og avføder assosiasjoner så det gnistrer rundt leseren.

Moby Dick er på samme tid et fragmentert og et helt romanverk; om noe i denne verden kan være helt. Moby Dick er en av de virkelig motstandsdyktige og slitesterke romanene, på tross av at den er svært tidsbunden.

Etterlengtet oversettelse. Dette er også en grunn, antar jeg, til at Bjørn Alex Herrman har sittet i årevis med nyoversettelsen, som endelig er kommet. Den første utgaven på norsk ble gitt ut i 1948, og var ved Daisy Schjelderup.

Oversetterne må ikke bare finne ut hvordan de skal forholde seg til et fremmed språk, men, som her, et språk som er over 150 år gammelt. Så vidt jeg kan se, er ikke Daisy Schjelderup, når man tenker på at oversettelsen er fra 1948, veldig gammelmodig, selv om tilløp finnes. Det er uansett lærerikt å sitte med de to utgavene foran seg. Bjørn Alex Herrman har hatt sjansen til å modernisere Moby Dick, med den risiko at Melvilles rike språk forflates. Det har ikke skjedd. Han balanserer mellom det spesifikt tidsbundne og en gjenkjennelig norsk av i dag på elegant vis. Når det gjelder Moby Dick er det avgjørende at oversetteren klarer å videreføre den vitale tonen til norsk: for denne romanens mørke skapes ikke gjennom lange passasjer med tunge stemninger og dystre tablåer. Melvilles språk heller mer mot Beethoven enn Mahler, for å si det sånn. Det kan ikke ha vært lett å få de særegne, muntlige hvalfangeridiomene til å sitte, men det har Herrman klart. Dette er en glimrende oversettelse.

En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det.

Jonny Halberg
Forfatter og bokanmelder i Morgenbladet