Kulturkamp i akademia
For samfunnsvitere som jobber med kunnskapsproduksjon, er det hyggelig at Marit Slotnæs i seriens annen del spissformulerer at «ingenting nytt settes i gang [av staten] uten at det bestilles en vitenskapelig utredning først. Samfunnsforskningen får samme rolle i statsforvaltningen som psykiateren i rettssalen». Det hun kunne ha lagt til, er at omleggingen i forskningsfinansiering over det siste tiåret gjør at forskere er avhengige av å levere denne type produkter. Forskernes styrkede rolle som politiske premissleverandører går sammen med en oppsmuldring av forskningen selv. Statens omfavnelse er potensielt dødelig.

Det var også hyggelig å lese Håkon Gundersens åpning av serien, der han tar for seg kjønnsforskning. Det som ikke var hyggelig, var å lese de to reaksjonene fra miljøet selv, ved lederne for landets to sentre for kjønnsforskning (25. september). I stedet for å ønske debatten velkommen og gripe sjansen til å stille egne forskningsprosjekter til skue, er det kringvern som gjelder. At Harriet Bjerrum Nielsen er sur og antidialogisk er ingen overraskelse, det har hun vært i 40 år. Men at Ellen Mortensen, en av våre fremste forskere internasjonalt, går så til de grader i vranglås, er overraskende og skuffende.

Mortensen har gjort akkurat det jeg mener en kritisk samfunnsforsker skal gjøre. Hun har bidratt med tunge teoretiske innlegg i den internasjonale debatten og fylt rollen som engasjert intellektuell ved å skrive kunnskapsformidlende og humørfylte essays for vår lokale offentlighet (jeg husker med særlig glede en innføring i lesbetyper som kom for et par år siden). Denne gangen gjør hun en del basale feil. For det første er det ikke riktig at Gundersens artikkel ikke fyller «normale krav til research», slik Mortensen hevder. For feltet er her avisene, og metodereglene er journalistiske. Da er det akkurat som det skal være at journalisten besøker et forskningsmiljø, intervjuer et knippe forskjellig situerte mennesker, leser litt her og der og bruker sine egne livserfaringer (det feminister når det gjelder egen praksis feirer som «memory work»). Her dreier det seg selvsagt ikke om forskning, men om research, men så er det da heller ikke Mortensens og min diskurs som gjelder her. Og hva mener Mortensen med å forsøke å avskilte en sosiolog med mastergrad (som jeg for øvrig hører om for første gang) som en «halvstudert røver»? Dette er ikke akkurat noen invitasjon til våre studenter om å komme frem i ordskiftet.

Det er en lite oppbyggelig hersketeknikk at et menneske som undertegner et innlegg med «professor», aktiverer hierarkier på denne måten. Det er også en selvforminskende ting å gjøre å velge seg fiender som ikke har samme overblikk som en selv (slikt bør man eventuelt overlate til sine egne studenter). Det er selvfølgelig viktig å situere deltagere i enhver diskusjon, men det rokker ikke ved det 800 år gamle prinsippet i vestlig vitenskapelig tradisjon at det som er sant, er sant uavhengig av hvem som sier det. Derfor er det også lite konstruktivt at Mortensen formaterer hele sitt innlegg omkring det relevante, men neppe totalforklarende, faktum at journalist Gundersen er mann. En faktor Mortensen for eksempel ikke tar hensyn til, er at Gundersens reportasjer i Morgenbladet siden hans redaktørtid gjennomgående har hatt den samme, harselerende grunntonen, uavhengig av tema.

Jeg synes det er en god idé å opprette sentre for spesifikke forskningsfelt. Faren er at slike sentre trekker seg inn i seg selv, bare refererer til egenprodusert forskning og mistror all annen, avviser åpen diskusjon om egen forskning, bruker lett gjennomskuelige hersketeknikker for å slippe å forholde seg til offentlig debatt. For meg ga ikke Gundersens reportasje noe signal om at det var slik det sto til. Etter svarinnleggene stiller saken seg annerledes.

Iver B. Neumann
Professor, forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi)