Kriminalpolitikken og kriminologien kritiseres stadig av folk som vil ha mer straff. Aslak Nores bok Ekstremistan er kanskje den mest gjennomførte kritikken av denne typen i år. Boken handler mest om det flerkulturelle Norge, men i den forbindelse er lovbruddsbildet og reaksjonsapparatet viktige. Hovedpoengene annonseres implisitt som at politikken overfor ikke-etnisk norske innbyggere og kriminalpolitikken bør bli strengere. Men hva står det egentlig i boken?

Nore mener blant annet vi bør se til New York for å lære kriminalpolitikk. Norge kan helt sikkert lære både det ene og det andre av politiet i New York. Og siden forfatteren velger fotball som bilde på samfunnsmessige spørsmål, kan vi følge det opp. Det å se til NYPD for å lære noe om kriminalitetshåndtering, er like relevant som å se til Kirgisistan for å lære om fotball. Kirgisistans fotballforbund klatret 17 plasser på FIFA-rankingen ved forrige oppdatering. På samme måte har New York fått redusert antall drap med 50 prosent siden 1991. Men tallet er fortsatt fem ganger så høyt som i Norge. Deres store forbedring i drapstall handler om at de hadde et svært dårlig utgangspunkt. Akkurat som Kirgisistan i internasjonal fotball. Men fortsatt egner de seg mer som skrekkeksempler enn forbilder på hver sine områder.

Boken til Nore er skrevet i en journalistisk sjanger. Det er ikke nødvendigvis noe problem at mange av temaene er tendensiøst fremstilt, og
det er selvsagt lov å rendyrke et perspektiv, men det som ofres er igjen presisjon og klarhet. Bare for å nevne et par eksempler: Bruken av en forfatter som Robert Putnam er problematisk, og ikke minst kunne man ønske seg en aldri så liten referanse til andre forfattere som kritiserer Putnams ellers svært fruktbare innspill. Den tysk-kanadiske norgesvennen Dietlind Stolle og Bo Rothstein fra Sverige har blant annet fremmet tungtveiende kritikk av tesene om at etnisk heterogenitet fører til reduksjon i sosial kapital. På samme måte hadde det virket mer seriøst om Nore ikke hadde basert seg på én enkelt kilde i sin behandling av ofrenes rolle i straffeprosessen og kriminologien. Nores lesning av Nils Christie vitner mest av alt om hvordan Djevelen skumleste Bibelen.

Men også i forhold til sitt hovedtema er Nore tvetydig. Hovedbudskapet kan være en av følgende formuleringer:
1. «Vi må ta debatten»: Det er mange temaer og «sannheter» som på en eller annen måte er vanskelige å fremføre. Nore vil fremføre dem. Men er de viktige? Skal de lede til noe? En endring av politikken? Poenget i en slik lesning er at det er debatten som er viktig og at boken ikke har noe egentlig syn på politiske konsekvenser.
2. «Innvandringspolitikken» må bli strengere: Argumentet er at innvandrere bidrar til å svekke den sosiale kapitalen i Norge, eksemplifisert ved synkende dugnadsånd, og at de plager den etablerte befolkningen med kriminalitet. Boken er en advarsel.

Tittelen Ekstremistan antyder at det er den andre lesningen som er den korrekte. Selv om dette begrepet aldri spesifiseres, antyder det gjennom assosiasjoner at livet i Norge er i ferd med å bli verre. Eksemplene handler om grove voldshendelser og elendighet. Samtidig blir Norge også mer ekstremt i positiv retning, og da er eksempelet alle fotballtalentene blant innvandrerne. Det er vanskelig å se at disse motpolene balanserer hverandre, hva er vel et godt resultat for landslaget mot å få hjemmet sitt invadert av rasende muslimske ungdommer? Nore hevder også at han er antirasist, og på ingen måte vil endre det faktum at Norge er et flerkulturelt samfunn. Uansett er tesen at Norge blir mer ekstremt på godt og vondt, og det er det vonde som står i sentrum.

Et vesentlig problem for den andre lesningen er at argumentet ikke er tilstrekkelig underbygd. Norge er et land i verden, med internasjonale og menneskelige forpliktelser. Om man vil endre reglene for familiegjenforening, er det ikke tilstrekkelig å påpeke at innvandring har problematiske sider. Nore bruker et bilde av Farah-saken i Sofienbergparken som utgangspunkt for å gjøre leseren oppmerksom på bakgrunnen og de store linjene, fremfor å fortape seg i figuren og de små krusninger. Men så er det akkurat det han selv gjør. Med utgangspunkt i enkelte dramatiske hendelser stirrer Nore nærsynt på det ellers svært begrensede lovbruddsbildet vi har i Norge.

Kriminalitetsfeltet er et område der innvandring er problematisk. Nore tar utgangspunkt i «en fest i Oslo nord». Denne festen utarter til en rekke særdeles voldelige hendelser, der gjerningsmennene er unge innvandrere. Leseren får en teaser innledningsvis, og skjønner nok at dette bærer galt av sted, men ledes så videre til diskusjoner om kriminalitetsutviklingen før vi får avslutningen på historien. Men hvilken betydning har historien? Den voldelige episoden inntreffer fordi vi i Oslo ikke har slike tilstander som i for eksempel Baltimore, USA, sies det. I USA lever fattige og rike, og forskjellige etnisiteter, i mer isolerte sfærer; det å krysse grensen mellom områder som tilfellet i Oslo nord forekommer ikke i USAs store byer, får vi vite.

Her kan det virke som Nore prøver flere ting samtidig, blant annet å knytte dramatikk til begrepet om ekstremistan. Men disse assosiasjonene står faktisk i motsetning til det som ellers synes å være budskapet. For at hvite middelklassehjem skal slippe å få besøk av «byvankere» og innvandrergjenger, er det en forutsetning at byen er mer delt og at man holder seg innenfor sine soner. Ekstremistan er altså ikke problemet, men løsningen, om man ser isolert på dette tilfellet. Kanskje skal ikke boken leses som en advarsel likevel? Eller er dette bare en glipp i tenkningen?

Nore fortsetter med en diskusjon om kriminalitetsutviklingen. Det underliggende temaet ser ut til å være at innvandring fører til mer kriminalitet, og at vi i Norge ikke gjør nok med lovbrudd. Men øker kriminaliteten? Den registrerte mengden lovbrudd gjør ikke det, etter 2002 har den faktisk sunket. Det er et logisk problem for Nore, og hans svar i et debattmøte arrangert av Dagbladet var da at det skyldtes demografiske forhold. Antallet innbyggere i de mest kriminelt aktive aldersgruppene har gått ned, sies det i boken. Nore viser i det hele tatt sterk tiltro til demografiske forklaringer, men i dette tilfellet kreves en helt spesielt god begrunnelse. Antallet innbyggere mellom 16 og 44 år har riktignok sunket, men nedgangen begynte i 1990, og har faktisk avtatt etter millenniumsskiftet. Han burde vel da også kommentere at denne forklaringen ikke slo inn før 2002? Alternativt kan man lese det som at Nore ikke helt forstår hvilke prosesser som ligger til grunn for endringer i det registrerte lovbruddsbildet.

Vi som arbeider profesjonelt med oversikter over lovbrudd er mer forsiktige med å legge for mye i oversikter over generelle begreper om «kriminalitet». Dette ordet dekker over så mange forskjellige fenomener at det lett blir meningsløst å knytte det til enkle forklaringsvariabler. Det store gross av lovbrudd i Norges land er trafikkforseelser og vinningslovbrudd. De vanligste reaksjonsformene er forelegg og bøter. Fengslene er fulle av rusmisbrukere. Det er dette som er helhetsbildet, men forfatteren ser seg blind på mindre figurer. Hans figurer er voldtekt, vold, sedelighetslovbrudd og drap.

Jeg ønsker på ingen måte å minimere lidelsene som følger av slike hendelser. Men de utgjør en liten andel av det store antallet lovbrudd som registreres av politiet hvert år, og det er gode grunner til å anta at de ligger på et lavt nivå internasjonalt sett. Hva er det store bildet her? At det bare er innvandrere som er dømt for overfallsvoldtekter de siste årene? Eller at kun en håndfull innvandrere er dømt for slike alvorlige forbrytelser?

Når det gjelder vold, gjenspeiler ikke den registrerte økningen i anmeldelser en faktisk utvikling. Her er det etter all sannsynlighet helt andre forhold som spiller inn. På voldsområdet er det faktisk mer sannsynlig at vi er vitne til et registreringsparadoks: Kan det være slik at nedgang i forekomsten av vold også fører til at de anmeldte forholdene øker i omfang? Tenk igjen på begrepet nulltoleranse: Hva skjer i statistikken når lokale politifolk får beskjed om å anmelde alle såkalte voldshendelser om nettene i helgene? Forhold som ellers ble avsluttet med advarsler og andre uformelle løsninger fører da til anmeldelse. Noe som igjen fører til at antallet saker stiger.

For Nore kan det ligge litt trøst i at han likevel ikke er avhengig av tesen om at kriminaliteten øker, men samtidig bør dette være et kraftig varsel om at man bør sette seg litt bedre inn i sakene før man uttaler seg.
Samme uke som Ekstremistan ble lansert utga Statistisk sentralbyrå et hefte i serien Statistiske analyser. I heftet «Kriminalitet og rettsvesen» har man samlet en kunnskapsoversikt over spørsmål om kriminalitet og straff mellom to permer, inkludert en diskusjon om innvandreres betydning for kriminalitetsbildet. Her hevdes det at «innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre» er overrepresentert blant dem som mottar reaksjoner. Samtidig pekes det på en rekke andre forhold som spiller inn i dette bildet, ikke minst kan innvandrerfokuset skjule underliggende forklaringer som har med klasse og status å gjøre. Det at innvandrere oftere enn andre blir frifunnet i rettssalen, kan tyde på at de med større sannsynlighet blir gjenstand for politiets oppmerksomhet.

Men selv om innvandreres bidrag til lovbruddsbildet blir mindre om man tar hensyn til andre variabler, er det fortsatt slik at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert, spesielt i forhold til noen lovbrudd.

Heftet «Kriminalitet og rettsvesen» er den viktigste enkeltkilden til spørsmål om kriminalitetens utvikling i Norge, og dokumentet finnes på nett. Her er også andre kilder inkludert. Nore er likevel ikke kjent med innholdet. For en som skryter av å lese 10 000 sider i måneden, og – som Asle Toje formulerer det – «tar for seg» det kriminalpolitiske feltet, burde man kunne kreve noe mer.

Nore svarer ikke på spørsmål om konsekvenser. Hvis hans overdrevne bilde av innvandringskriminalitet var riktig, hva så? Er det et argument for strengere regler for familiegjenforening? Hva slags følger skulle det i så fall få at praktisk talt alle alvorlige voldsforbrytelser begås av menn? Eller skal konsekvenser bare rettes mot den delen av befolkningen som ikke er besjelet av dugnadsånden?

Det kan se ut som en styrke ved Nores bok at den kan tas til inntekt for flere syn. Men dette er kanskje likevel ikke nyanser, men helgardering. Det vi ser er en forfatter som dekker ryggen sin. Han prøver selv å fronte et kritisk blikk på innvandring, men hver gang han blir utfordret, søker han tilflukt i en av bokens andre og mindre konfronterende stemmer, som at Norge blir mer ekstremt på «godt og vondt» og at «vi må ta debatten». Denne strategien er mulig fordi boken ikke har noen gjennomført tese eller poeng.

Dette tvinger oss tilbake til den adskillig mindre farlige lesningen jeg omtalte som alternativ 1. Nores spørsmål er legitime. Så hvorfor må han bruke så mye energi på å forsikre oss om at han ikke er rasist? Det er åpenbart problematiske sider ved innvandring og store folkeforflytninger, særlig i land som i utgangspunktet har en spesielt homogen befolkning. Det er derfor både unødvendig og kontraproduktivt når Dagbladets kommentator Marte Michelet advarer mot Nores bok, blant annet med henvisninger til «å virvle opp rasisme».

Etter mitt syn er Michelet et like stort problem for det som kalles innvandringsdebatten som Nore er. Den dagen alminnelige påpekninger av at hverdagen i våre omskiftelige tider byr på friksjon med kulturelle grunntoner kan fremføres uten å bli gjort moralsk tvilsom, vil det ikke lenger være behov for bøker av typen Ekstremistan. Det vil si, forfattere med Nores prosjekt vil slippe å gardere seg mot moralsk utstøting. De kan isteden konsentrere oppmerksomheten om å fremføre tydelige argumenter og ordentlige analyser.

Nicolay B. Johansen er ph.d. i kriminologi.