– Den andre er Frode Nielsen.

– Tror du helt ærlig at dommen er feil og at dette er Norges største justismord?

– Så mange viktige spor og fakta er ikke kommet til rettens kjennskap. Jeg kan ikke si annet enn at det er avsagt dom på mangelfullt grunnlag.

– Hva driver deg?

– Det som først drev meg var informasjon om at Per Paust var forgiftet. Jeg ba mine redaktører om tid til å researche. Lenge gjorde jeg det ved siden av andre arbeidsoppgaver. Det har gått over flere år. Når jeg så fikk kontakt med en som sto Paust nær, som sa at Paust selv hadde mistanke om det, og en anonym kilde i e-tjenesten, hadde jeg tre uavhengige kilder for en hypotese om radioaktiv forgiftning. Denne forgiftningen skulle gi utslag på hans gravsted. Jeg ba mine sjefer om å få gjøre målinger på graven. Det ga ikke kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas tillatelse til. Men vi fikk heller ikke rødt lys, så jeg kjørte på gult. Vi kan ikke si sikkert at han døde av radioaktiv forgiftning. Men så lenge ikke politi eller påtalemyndighet har avvist muligheten, så ligger den der.

– Kan man ikke måle dette?

– Det var dét en av kildene våre gjorde. I tillegg tipset han om at Per Paust og Anne Orderud Paust var knyttet til etterretningstjenesten.

– Hva er nytt nå?

– Det nye programmet styrker antagelsen i det første, sendt i april, om at forklaringen på drapene på Orderud gård som en familiestrid neppe er naturlig, selv om den har ligget der ubestridt.

– Er det ikke rart at et nytt vitne, Tore Taraldsen, dukker opp nå?

– Ikke når du hører forklaringen. Han gjengir Per Pausts beretning fra en båttur utenfor Risør etter attentatforsøket i 1998. Da ber Per Paust ham holde kjeft om dette. Så fikk han se Brennpunkt-programmet i april, og da stemte det Per Paust hadde fortalt ham med det som kom frem. Dagen etter tok han kontakt og fant ut at han ville bryte taushetsløftet av samvittighetsgrunner.

– Hvor troverdig er Taraldsen?

– Så troverdig man kan bli. Vi har latt andre høre ham. De finner ham troverdig.

– Dere mener det finnes materiale rundt saken i etterretningstjenestens arkiver.

– Ja, det er ikke usannsynlig. Etterretningstjenestens krav til taushet gjør at ekteparet Paust ikke kunne fortelle politiet at de hadde taushetsplikt. Etterforskerne har ikke nødvendigvis fått vite alt ekteparet Paust kunne ha fortalt.

– Hvis det var relevant materiale i etterretningen, hvorfor kom ikke det frem i rettssaken?

– Vi vet ikke hva etterretningen sitter på. Men vi vet at EOS-utvalget (kontrollorgan for etterretningstjenesten) har funnet grunn til å se på saken.

– Forsvarerne forsøkte også å følge Balkan-sporet. Dette er ikke en ny tanke?

– Det ble dvelt lite ved Balkan-sporet. Det var gårdstvisten og Per Orderuds eventuelle motiv som lå til grunn, også for prosedyren i saken. De funnene vi kommer over nå kom ikke frem.

– Selv om noen jobber for etterretningen, er det vel ingen som dreper dem? Hvorfor skulle jugoslaver ønske ekteparet Paust av dage?

– Vi vet ikke hva de holdt på med. Vi har fått små glimt inn i det arbeidet. Per Pausts tvillingbror forteller om kontakter med serbisk mafia. De var åpenbart knyttet opp mot virksomhet som innebar trusler mot departementet. Tidligere forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll forteller at Anne Orderud Paust håndterte trusler. Fjærvoll, hans etterfølger Eldbjørg Løwer og statsminister Kjell Magne Bondevik var omfattet av sikkerhetsforanstaltninger for å beskytte dem mot Balkan-grupperinger. Når man tar med Taraldsens beskrivelse, så var Per Paust åpenbart redd. Vi vet ikke hvorfor. Jeg vil ikke spekulere. Det får være opp til andre å finne ut av dette.

– Hva slags etterretningsarbeid kan de ha drevet med? Som var så ille at det førte til likvidering eller forgiftning?

– Tar man inn over seg muligheten for at dette er et av Norges største justismord, og for at to statstjenestemenn er drept, står man overfor noe så overveldende at man kan bli lammet og ty til teorien om en gårdsstrid. Det er en nesten ufattelig situasjon. Det vi gjør er å legge frem vitneprov og fakta. Ditt spørsmål blir stående ubesvart.

– En kommentar på nettet lyder: «Jeg synes konspirasjonsteorier er morsomme og underholdende. Men å bruke NRK til slikt tull er misbruk av lisenspenger».

– Det er fritt å mene hva man vil.

– Føler du deg som en konspirasjonsteoretiker?

– Jeg? At NRK er en konspiratorisk bedrift som driver konspiratorisk journalistikk, mener du?

– Har du tenkt over dette?

– Hvis man ikke ønsker å være saklig, men vil drepe enhver seriøs journalistikk som nærmer seg svar på ubesvarte spørsmål, så kan man bruke den type uttrykk.

– Er dette en reaksjon man får når man graver i noe som er «for stort»?

– Du tar liv av budbæreren. Saken har så store dimensjoner at man kan forstå at noen vil tilbake til alternative forklaringer.

– Dere antyder at den avdøde Davor Smailagic er drapsmann.

– Vi viser til muligheten for at han var torpedo på Orderud gård, ja.

– Hvordan vurderer du hans rettssikkerhet, hensynet til…

– Nå er han selv blitt drept. Vi har kunnskap om andre personer i det norskjugoslaviske miljøet som ikke kom frem. Vi står overfor grupperinger som kan ta i bruk krasse virkemidler.

– Har du vurdert din egen sikkerhet?

– Først og fremst har vi tenkt på vitnenes sikkerhet. De er blitt tilgodesett med visse foranstaltninger.

– Både den antatte «drapsmannen» og han som pekte ham ut er død. Er det for lett å peke ut døde personer?

– Disse personene kunne gitt en forklaring. Vi skulle gjerne hatt dem i live.

– Hvor mange uavhengige kilder trenger dere for å sende en opplysning på tv?

– Nok.

– Hvilke opplysninger bygger på bare én kilde?

– Noen enkildeopplysninger er ikke nødvendig å få underbygget, fordi kildene har stor troverdighet. Jeg tenker på Eldbjørg Løwer, for eksempel. En del av de andre informasjonene, for eksempel om Smailagic, bygger på flere kilder.

– Hva vet du som ikke er fortalt?

– Veldig mye mer.

(Dagen etter intervjuet fikk Brennpunkt krass kritikk i VG og Dagbladet. Torsdag morgen ringte vi til Ording, leste opp lederartiklene, og ba om kommentar.)

– VG mener programmet var et «journalistisk makkverk», med «løse påstander, ufunderte og dårlig sammenhengende slutningsrekker».

– Det må VG få lov til å mene, så får andre bedømme det på sin måte.

– VG skriver videre at «programmet er åpenbart blitt til i nært samarbeid med Tore Sandberg, som arbeider på oppdrag for Per og Veronica Orderud».

– Vi har våre ulike roller, og det har vi definert klart som blekk.

– VG mener «det er grunn til å sette et tydelig spørsmålstegn ved dømmekraften til dem som er ansvarlig for Brennpunkt».

– Jeg inngår ikke i polemikk med redaktøren i et konkurrerende medium som retter seg mot min redaktør.

– Så VG og Dagbladet er konkurrerende organer som ønsker de hadde hatt denne saken?

– Den tanken er snublende nær.

– Dagbladet setter spørsmålstegn ved det nye vitnet, Taraldsen. De mener hans opplysninger var «fragmentariske, for å si det forsiktig».

– De er fragmentariske, men viktige. Han gjenga det Per Paust selv sa. Opplysningene hans sammenfaller med de vi kom med i april.

– Dagbladet skriver: «vidløftige drapsteorier settes frem med en pompøs og ubehagelig journalistisk metode».

– Det får bli skribentens oppfatning.

(Ording ringer senere og presiserer:)

– Balkanmafiasporet ble etterforsket for ti, elleve år siden, men forkastet. Man konsentrerte seg om gårdskonflikten. Det førte ikke til løsning av drapsspørsmålet og attentatforsøkene. Det er viktig å arbeide videre med dette. Vi har ikke løst saken, men kanskje gitt informasjon som gjør at man kan komme videre for å løse gåten.