I 1999 var jeg brennfersk medievitenskapstudent ved Universitetet i Bergen. Nybakt voksen med hybel, pensumbøker og min første utgave av den nye folketeknologien: mobiltelefon! Dessuten hadde jeg en sunn skepsis til hva studielånet ville tillate av økonomiske utskeielser. Følgelig: minimal bruk av mobilen. Å ringe for å avtale kaffe med en venninne, eller for å si at jeg var forsinket, var utelukket. Avtaler var til for å holdes. Den gangen.

Tenk på det: Når laget du en presis avtale sist? Nå ser vi bort fra jobben, der kalenderen for den kontorjobbende delen av oss nå er digital og smekkfull med avtaler til en gang i 2010. Men ved hverdagslige venneavtaler, når visste du sist to dager i forveien når og hvor dere skulle møtes? 00-tallet er tiåret da det ble akseptabelt å komme for sent. For hva gjør det vel om vennene dine sitter og venter, så lenge du bare sier fra? En sms med «er fem min bak skjema, sorry!» holder lenge. Like ofte er planen mer av typen «da ringer jeg deg når jeg er i byen, så tar vi det derfra».

Papiravisene har mistet omtrent en generasjon lesere, plate- og filmbransjen sliter, dotcom-bransjen krasjet rundt år 2000 og nesten hele samfunnslivet vårt er blitt digitalisert. Hvem trodde for ti år siden at vi skulle få levere selvangivelsen på nett – eller sms? Sosiale medier har endret kommunikasjonsstrømmen fra «fra én til mange» til «fra mange til mange». Vi har gått fra å se på internett som en luksus («å, har du internett hjemme!») til noe det nesten er snobbete å unnvære («jeg var offline hele helgen, for en nytelse»). Teknologien har endret mye i samfunnet det siste tiåret, på godt og vondt.

Jeg tror likevel det er mobiltelefonen som definerer 00-tallet i Norge. Den har forandret oss, uavhengig av vår sosiale tilhørighet og nesten uavhengig av geografi. Alle har mobiltelefon. I 1999 var det ifølge Post- og teletilsynet drøyt 2,6 millioner mobilabonnementer i Norge. I 2008 var det fem og en kvart million; rett og slett flere mobilabonnementer enn folk. Selvsagt er det flere ting enn telefoner som bruker simkort, men «alle» har og bruker mobiltelefon – selv om min mor oppga forsøket på å få mormor på 86 til å skrive tekstmeldinger. Et sted går altså grensen. Mobiltrenden er internasjonal og nokså uavhengig av øvrig teknologisk utvikling: New York Times beskrev nylig hvordan jordbrukeren Laban Rutagumirwa i Uganda bruker telefonen til å formidle spredningen av sykdom på bananplanter. Han tar bilder, laster inn GPS-data og lagrer skjemaer om symptomer fra naboer som har infiserte planter. Og det uten elektrisitet eller ordinær internettforbindelse; Rutagumirwa går drøyt seks kilometer for å få ladet telefonen fra et bilbatteri.

«A bag? Oh, this is so much more than a bag,» sier Rowan Atkinson som ekspeditøren i en 00-talls-perle av en film, Love Actually. Det samme kan mobiltelefonselgerne si i dag. Mobilen er mer enn et apparat til å ringe med – det er duppeditten som holder livene våre sammen. Vi tar bilder hvor som helst og av hva som helst, av passende eller upassende situasjoner. Vi sender sms til mor, hører på podkasten vi lastet ned i går eller leser nyheter på bussen. Telefonen er fjernkontrollen til livet. Slik er den også viktig for et annet trekk ved 00-tallet: Vi har fått internett med oss i lomma. Og det er viktig, for vi er kommet på nett med hele oss, og vi er der hele tiden.

Tidlig på 00-tallet var internett en kilde til informasjon (riktignok veldig stor), noe du brukte til nettbanken og kanskje til reisebestillinger, hvis du var vågal og turte å oppgi kredittkortnummer online. Du var enten nerd, litt suspekt eller veldig, veldig ensom hvis du brukte nettet til sosialisering. Eller så var du fjortis, og det var en egen klasse man ikke tok alvorlig. Vi som brukte nettet sosialt var altså litt rare, og det skjedde i alle fall i trygghet bak et kallenavn.

Så kom Facebook. Året var 2007. Massene kom på nett – under fullt navn. Nesten over natten begynte folk flest å dele hele livet med såkalte «venner». Og det er virkelig folk flest: I skrivende stund oppgir Facebook å ha 1,9 millioner norske brukere. I år har den sterkest voksende gruppen vært kvinner over 55 år, så noe rent fjortisfenomen er det absolutt ikke. Skjønt, kom massene ut på nett? Det er riktigere å si at folk slapp internett inn i resten av livet. Nerdebegrepet «IRL» – «in real life» – som en karakteristikk på livet bortenfor nettet, har mistet betydning de siste årene. Vi lever ikke et annet liv på nett. Tvert imot er det norske folk på nett med hele seg og forteller om brudd med kjæresten, tap av foreldre og krangler med sjefen.
Kombinasjonen Facebook og mobiltelefon har også bidratt til et annet 00-tallstrekk: kunsten å iscenesette seg selv på nettet. Det ser vi best i fremveksten av ungdomsblogger som handler om klær og sko og dagens antrekk, og ved at YouTube får opplastet ti timer videoinnhold i minuttet. Det som ikke er dokumentert, kunne like godt ikke ha hendt i det hele tatt. Skillet mellom hva som er privat og offentlig viskes ut. Problematisk? Ja visst, på mange måter. Mange legger ut så mye informasjon om seg selv at ID-tyverier er blitt en ny kriminell spesialitet. Det offentlige hjelper de kriminelle ved å legge ut all verdens data. Både ungdom og voksne mobbes digitalt. Når noe negativt er publisert på nett, kommer det før eller senere frem i lyset for å forfølge deg. Du blir googlet når noen vurderer å ansette deg. Politikere driter seg ut i første møte med Twitter og kommer på forsiden av VG Nett – allting går jo så fort i våre dager. Begrepet «nettvett» er et barn av 00-tallet.

Folk frykter også dette, i alle fall i teorien. Sju av ti nettbrukere sier at de er redde for konsekvensene av å dele personlig informasjon på internett, og seks av ti mener de har mistet all kontroll med hvordan personlig informasjon blir samlet inn og brukt av kommersielle selskaper, ifølge en undersøkelse Petter Bae Brandtzæg ved Sintef har gjort. Telenor annonserer for tjenester som lar foreldre kontrollere hva ungene bruker nettet til. Nylig kurset politiet i Kristiansand byens lærere i bruk av Nettby, sånn at de skal kunne følge med ungdommene sine. For vi bekymrer oss selvsagt veldig over den oppvoksende slekt – og glemmer i farten at de er digitale innfødte med medfødt nettvett. Det er vi voksne som gjør de største tabbene. Og vi er kanskje redde, men ikke redde nok til å endre adferd. Til det er vi altfor glade i mobilene og Facebook-vennene våre.

Har teknologien forandret Norge på 00-tallet? Ja. All informasjon er tilgjengelig fra fingertuppene våre, når som helst og hvor som helst. Forbrukeren forventer at samfunnet tilpasser seg tilsvarende. Nav fikk bråk da de stengte nettsidene sine om natten. Hvis jeg vil levere meldekort klokken tre om natten, må jeg vel få lov til det? Vi er rett og slett blitt mer kravstore, og det er teknologiens fortjeneste.

Verden er forandret, dog ikke revolusjonert. Som barn var jeg sikker på at 2000-tallet ville bety miniromskip og luftputebiler, men fortsatt tar jeg bussen. Jeg sjekker i det minste Facebook underveis fra iPhonen min – og du kan banne på at jeg er et kvarter for sent ute. Ja ja, jeg har i alle fall sagt ifra.

Ingeborg Volan (f. 1979) er rådgiver i digital kommunikasjon i Sermo Consulting. Hun er tidligere journalist og har undervist i nettbasert research og nettjournalistikk ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad.