Bør vi bygge vårt samfunn med Hitler i bakhodet? Spørsmålet ble aktualisert under stiftelsesmøtet til «Stopp Datalagringsdirektivet» i lokalene til Fritt Ord i Oslo forrige uke. En sjeldent bred allianse, som omfatter representanter fra alle partier utenom Arbeiderpartiet, erklærte at personvernet bør være overordnet politiets ønske om kriminalitetsbekjempelse. Innlederne snakket om Datalagringsdirektivet som en trussel mot menneskerettighetene. Den mest alvorlige appellen ble holdt av forfatter Joakim Hammerlin, som påsto at flere norske enn danske jøder ble tatt av nazistene under krigen fordi Statistisk sentralbyrå hadde ført dem opp i sine registre.

Opposisjonen mot Datalagringsdirektivet (DLD) må forstås i lys av to metafortellinger. Den ene er spunnet rundt en orwelliansk frykt for overvåkningssamfunnet som kan understøttes av eksempler fra den kalde krigen, da mange politisk aktive på ytre venstre fløy hadde egen mappe hos politiet. Den andre historien handler om den internasjonale terrorbekjempelsen etter 11. september og innføring av stadig nye overvåknings- og kontrolltiltak i land etter land.

DLD-tilhengerne i Arbeiderpartiet kjenner seg ikke igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen. De hevder at slike innvendinger bygger på uberettiget frykt: Dette handler ikke om overvåkning, men om en svært begrenset lagring av trafikkdata som kan hjelpe politiet i jakten på kriminelle.

Selv om man tar høyde for at Arbeiderpartiet både har en overvåkningshistorie og er uvanlig flinke til å slutte rekkene, er det besynderlig at norsk politikk deler seg i to leire med så totalt ulike virkelighetsforståelser.

Hvis man skal nærme seg denne gåten systematisk må man besvare tre viktige spørsmål:

1. Hva er en rimelig beskrivelse av samfunnsutviklingen på dette feltet?

2. Hvor relevant er DLD når det gjelder trusselen om et fremtidig totalitært samfunn?

3. Hvilken nytte har vi egentlig av DLD?

1. Ny teknologi, globalisering og den internasjonale kampen mot terror har endret forutsetningene for personvernet. Vi etterlater oss elektroniske spor overalt, og vi aner knapt sporenes skjebnen. Lenge før DLD ble aktuelt, skulle du være svært naiv hvis du trodde du hadde kontroll på informasjonen om deg selv «der ute». Dessuten har globaliseringen bygget ned så mange grenser og skapt så mange nye kommunikasjonslinjer, at «der ute» i realiteten er blitt hele verden. En bestemor i Peru kan i dag bryte seg inn i din personlige datamaskin.

Informasjonsinnhentingen knyttet til kontroll- og overvåkningstiltakene i den internasjonale kampanjen mot terror kommer på toppen av alt dette. En viktig forskjell er imidlertid at denne er drevet av myndighetene. Det betyr at den er mer systematisk og målrettet, og at den i prinsippet skjer i ly av demokratiske regimer.

Det er også viktig å merke seg at både tiltakene og restriksjonene knyttet til personvern varierer fra land til land. Når forfatteren av boken Terrorindustrien, Joakim Hammerlin, sammenligner det europeiske DLD med det amerikanske «patriot act» (amerikansk antiterrorlov fra 2001 som blant annet åpner for fengsling uten siktelse, red.anm.), treffer han ikke akkurat spikeren på hodet.

Vi må ikke glemme at norske statsborgere i dag nyter godt av en svært høy grad av rettssikkerhet. Mennesker som gang på gang settes i forbindelse med alvorlige kriminelle handlinger går fri dersom det ikke er strafferettslig grunnlag for å holde på dem. Denne forsiktigheten reflekteres i de foreslåtte retningslinjene for DLD: Politiet må søke domstolene om å få innsyn. Dette verktøyet skal bare brukes til de mest alvorlige kriminalsakene.

Men det er likevel svært problematisk at DLD og flere andre tiltak i prinsippet innebærer at alle samfunnets borgere overvåkes når man bare er på jakt etter ytterst få.

2. Når det gjelder spørsmålet om DLD sett i lys av et eventuelt totalitært samfunn i fremtiden, går mine tanker til en mann jeg møtte i Beograd under Milosevic-regimets siste dager. Han var opposisjonell, og insisterte på å ikke være anonym selv om han risikerte represalier ved å gi et kritisk intervju til utenlandsk presse. Han forklarte at det var viktig å stå åpent frem. Dersom alle visste at han egentlig hadde en politisk agenda, ville det være vanskeligere for det autoritære regimet å arrestere ham for en fingert «forbrytelse».

Han kom fra et regime av den typen som motstanderne av DLD mener vi risikerer å få i fremtiden, styrt av folk som kan misbruke den overvåkningsstrukturen DLD vil etablere. Men han hadde likevel ingen illusjoner om at offisielle lover og regler – for eksempel knyttet til personvern eller overvåkning – ville gi ham rettssikkerhet.

Denne historien utgjør ikke et knusende argument mot DLD, men det finnes godt historisk belegg for å hevde at den trusselen et slikt dataregister representerer befinner seg i periferien av frihetens kamparena. I den grad jeg frykter totalitære utviklingstrekk, vil det være knyttet til tendenser i samfunnsborgeres adferd. Å tro at et autoritært regime vil la seg stoppe av et gammelt regelverk som forbyr datalagring, er minst like naivt som å tro at DLD ikke kan misbrukes.

Et autoritært regime som ønsker å begynne med datalagring vil få tilgang til lagrede data, som de ellers ikke ville fått tak i, dersom DLD innføres. Her vil de kunne avlese hvem som har vært i kontakt med hvem i en politisk kamp forut for en tenkt maktovertagelse. Aktørene vil kanskje ta forholdsregler fordi de kjenner til DLD, men et slikt scenario representerer likevel en potensiell trussel. Den er imidlertid svært liten i den store sammenhengen.

3. Motstanderne av DLD har jevnlig referert undersøkelser som viser at oppklaringsprosenten ved innføring av et register bare vil øke med under 0,01 prosent. Referansen er hentet fra en studie utført av det tyske Max-Planck-Institut, og er blant annet gjengitt i Personvernkommisjonens utredning fra 2008.

Problemet er bare at undersøkelsen omfattet all kriminalitet totalt sett. Hvis man utelukkende studerer de sakene politiet har bedt om og fått innsyn i, skyter prosentandelen i været. Denne mer presise måten å regne på ble lagt til grunn for vurderingene fra Metodekontrollutvalget. I en rapport til regjeringen tidligere i år viste beregningene at kommunikasjonskontroll med trafikkdata hadde betydning for etterforskningen i minimum 40 prosent av sakene metoden benyttes i. De konkluderte med at dette var tilfredsstillende, sett «i lys av at innhenting av slike data etter utvalgets mening utgjør et langt mindre inngrep i mistenktes og andres personvern enn kommunikasjonsavlytting».

Mer oppsiktsvekkende er omfanget av den kriminaliteten det er snakk om. Utvalget hadde regnet seg frem til at det var bedt om innsyn i datatrafikk i godt over 3000 saker i året. 40 prosent av 3000 utgjør 1200 tilfeller av alvorlig kriminalitet, ettersom man kun får innsyn dersom man etterforsker de groveste sakene.

Oppsummert kan man si at tilhengerne av DLD er svar skyldige på to punkter. De må argumentere for at hensynet til kriminalitetsbekjempelse veier tyngre enn hensynet til personvernet. Og de må sannsynliggjøre at de ikke bereder grunnen for en senere uthuling av rettsstaten.

Jeg er fortsatt ikke helt overbevist av argumentene deres, men ble overrasket da jeg oppdaget hvor mye kriminalitet som faktisk avdekkes gjennom innsyn i datatrafikk. Det er ikke vanskelig å forstå folk som godtar seks måneders indirekte overvåkning i bytte mot så viktig etterforskningsmateriale.

Det kan dessuten argumenteres for at fraværet av DLD vil være en større trussel mot personvernet enn DLD i seg selv. Dersom politiets analyse er riktig – og denne yrkesgruppen er det vel verdt å høre på i en slik sak – vil et betydelig antall kriminelle slippe fri. Ifølge justisminister Knut Storberget har datalagring vært viktig i opprullingen av saker som NOKAS-ranet, drapene i Baneheia og overgrepene begått av Lommemannen.

Hvis slike folk går fri, og opinionen får vite at fraværet av tilgang til datatrafikk vanskeliggjør politiets arbeid, kan de finne på å stemme på politikere som har langt mindre respekt for personvernet enn Arbeiderpartiet. Og det fins mye grovere verktøy enn DLD.

Så hvis jeg får kniven på strupen, sier jeg ja til Datalagringsdirektivet.