«Det er et beinhardt slit, og jeg må spørre meg selv om hvorfor jeg orker å bruke så mye tid på dette. Men alle har vel behov for litt selvpining,» uttalte den da 40-årige, optimistiske festivalsjefen Tommy Lørdahl til Aftenposten i 1993. Oslo Internasjonale Filmfestival ble arrangert for tredje gang med et ekstremt lavt budsjett, rundt 30 filmer, og i underkant av 8000 besøkende.

16 år senere er lite forandret. I spissen for årets festival står fremdeles den utrettelige Lørdahl, budsjettet er spinkelt (i underkant av to millioner), programmet består av 62 langfilmer og antallet besøkende er drøye 10 000. Mens både Trondheim og Bergen i mellomtiden har startet opp egne festivaler med langt større ressurser, tre til fire ganger så mange publikummere og over dobbelt så mange filmer, står onkelen deres i Oslo omtrent på stedet hvil.

Det er sikkert mange årsaker til det. I motsetning til Tromsø, Trondheim og Bergen (der det offentlige har gått inn med store ressurser) har Oslo kommune aldri vist interesse for arrangementet. Det skal også mye til for å bli en happening i Oslo, bare spør den årlige jazzfestivalen. Og selv om Lørdahl har en fantastisk teft for hva som skjer i filmverdenen og er ekstremt dyktig til å få mye ut av lite penger (to millioner er latterlig lite for et ti dager langt kulturarrangement), er han ikke like flink til å knytte til seg samarbeidspartnere som kunne utvidet nedslagsfeltet. Festivalen har alltid vært drevet slik festivalsjefen lever: etter hånd til munn-prinsippet. Følgelig holder arrangementet seg så vidt flytende.

Fri og frank. Om det er noe udynamisk over organiseringen, er årets program som vanlig uklanderlig. Med en hovedvekt på Amerika (kun 17 av filmene er fra Europa) har Lørdahl en friskere og mindre konvensjonell «arthouse»-filmsmak enn programmererne fra Trondheim og Tromsø. Lørdahl har ingen problemer med å programmere tullete amerikanske exploitation-filmer (Bitch Slap og Black Dynamite) sammen med seriøse dramaer fra europeiske mesterregissører (Michael Hanekes Cannes-vinner Det hvite båndet, 83-åringen Andrzej Wajdas rørende og intrikate Sweet Rush, samt Claire Denis’ ubehagelige reise til hjertet av Afrika i White Material).

Nærmest festivalsjefens hjerte ligger nok likevel asiatisk og uavhengig amerikansk film. Passende nok åpnet festivalen torsdag med det som er i ferd med å bli den største indie-sensasjonen siden Pulp Fiction: Lee Daniels’ Precious (om en svart, overvektig ung dame i Harlem) har fått panegyriske kritikker og amerikanerne til å stå i lange kinokøer.

Intime inntrykk. Det mest spennende i uavhengig amerikansk film for tiden skjer likevel under merkelappen «Mumblecore»: filmer med ekstremt lave budsjetter, som bruker bakmennenes venner og kjente som skuespillere (derav mumlingen), har en dokumentarisk realisme, og handler om unge menneskers relasjoner filmet av et kamera med mangelfull respekt for intimsoner. To av fanebærerne for denne filmretningen er representert i årets program. Joe Swanbergs Alexander the Last er et inderlig og usjenert firkantdrama, mens Andrew Bukalskis selv gjester festivalen med Beeswax: en pinlig morsom utforskning av et søskenforhold og deres nevroser.

36-årige Harmony Korine er allerede en veteran i indiemiljøet. Nå har han laget en film som kanskje mest av alt ikke er en film. Trash Humpers handler – som tittelen antyder – om en gruppe eldre mennesker som i tillegg til all mulig annen destruktiv adferd, har seksuelt samkvem med søppel. Korine har tatt opp det hele med et billig vhs-kamera, og å se filmen er litt som å titte på en tilfeldig hjemmevideo det aldri var meningen at du skulle putte i spilleren. Det er ubehagelig, forstyrrende og voldsomt fascinerende – ikke helt ulikt en kunstvideo av Paul McCarthy.
Bortsett fra Precious og Det hvite båndet er alle de nevnte filmene blant de to tredjedelene av årets program som ikke vil få ordinær kinodistribusjon i Norge. Festivalen er slik sett en enestående mulighet til å få sett dem på stort lerret. Men selvsagt finnes det også gull blant de festivalfilmene som er blitt plukket opp av norske distributører. Lone Scherfig imponerer voldsomt med den Nick Hornby-skrevne An Education: en fjellstøtt regissert oppveksthistorie om en britisk tenåringsjentes møte med alt som er gøy – og derfor ikke lov – i et konformt småborgerskap på 1960-tallet. Flere kritikere hevder at animasjonsfilmen Fantastic Mr. Fox er Wes Andersons beste film hittil i karrieren, mens designeren Tom Fords regidebut, A Single Man, vakte enorm oppsikt under filmfestivalen i Toronto tidligere i høst. Mye oppmerksomhet har også Irak-komedien Menn som stirrer på geiter fått. Det er en fabelaktig underholdende satire, helt til den dessverre ramler fra hverandre på slutten.

I 1998 svarte Lørdahl følgende på spørsmål fra VG om hvorfor han gadd å slite seg ut for en filmfestival med økonomiske rammer som krever akrobatisk innsats fra festivalens medarbeidere: «Etter vanlige økonomiske vurderinger burde festivalen vært lagt ned. Men det hadde vært gøy å kunne feire tiårsjubileum.» La oss håpe han holder ut ett år til, i hvert fall: da kan filmfanatikeren feire 20-årsjubileum for sin seiglivede festival.

Oslo Internasjonale Filmfestival varer til 29. november. kultur@morgenbladet.no