La oss for all del ikke kalle dem for «technoens Beatles». Det ville være å underkaste seg en målestokk som det snart er på tide å utfordre. Og høsten 2009 virker i utgangspunktet som en fornuftig tid for å ta opp denne målestokken til diskusjon. Kvartetten fra Liverpool har oppsummert sin egen historie nok en gang, med Mono- og Stereo-boksene. Og etter mye om og men har altså Kraftwerk tatt fatt på oppsummeringen av sitt virke samme høst, med boksen The Catalogue, som opprinnelig skulle ut allerede i 2004 (promobokser ble sendt ut til pressen da, og er siden blitt omsatt for relativt skyhøye beløp på eBay).

Så la oss forestille oss en verden uten Kraftwerk. Det er ikke tvil om at hele sjangere hadde hatt en radikalt annerledes utvikling uten input fra Kling Klang Studio, Düsseldorf. Tenk techno, så klart, men også synthpop (endog selve bruken av synth og elektronisk perkusjon i popmusikken), og (faktisk) hiphop. Mye har vært skrevet om The Beatles' hastige flørt med Stockhausen, men det spørs om ikke Kraftwerks mange metodiske lån fra minimalister som Steve Reich (for ikke å snakke om den litt vanskeligere klassifiserbare Moondog) satte dypere spor, både i egen musikk og i det som har kommet senere. Kort sagt, det er like vanskelig å se for seg kontemporær popmusikk uten Kraftwerk som en verden uten Beatles. Hvilket av disse to (skrekk)scenariene du tror du ville vært mest komfortabel med, sier sikkert mye om deg som person, og om hvorvidt vi to kunne vært venner.

Bevisbyrde, sier du? Alt du trenger av bevis finner du i denne boksen: fem album som forandret verden, fra Autobahn (1974) til Computer World (1981). Har egentlig noe band noensinne hatt et bedre syvårsstrekk enn dette? Tross den relativt beskjedne produksjonen, rett under 200 minutter med musikk, er det så man til og med har forståelse for at bandet i samme periode avslo samarbeidsinvitasjoner fra David Bowie og Rainer Werner Fassbinder. Og nei, bonusmateriale kan du se langt etter; det skal da heller ikke eksistere uutgitte låter fra disse innspillingene, og ikke savner man det heller. Disse fem skivene er liksom mer enn nok. Men her støter vi på det første problemet ved denne katalogen. Den består av åtte album.

Techno Pop fra 1986 har fått tilbake sin opprinnelige arbeidstittel (den ble opprinnelig utgitt under navnet Electric Cafe), og er for all del en mer enn brukbar skive. Men for alle med en viss kjennskap til hva Kraftwerks disipler fra Sheffield, Bronx og Detroit (og bortenfor) på dette tidspunktet hadde vridd ut av personlige og omveltende tolkninger av bandets revolusjonerende innsikter, er det pinlig klart at dette for første gang var lyden av et Kraftwerk som prøvde å henge med i utviklingen, der de før alltid hadde ledet an.

Den underlige remiks/greatest hits-bastarden The Mix fra 1991 gjorde det enda mer pinlig klart at det var andre og yngre krefter som forvaltet arven og trakk linjene mellom fortid, samtid og fremtid, mens Kraftwerk fordypet seg i endeløse påbygninger av sitt Kling Klang-studio, sportssyklingsentusiasme og dyre lysshow. Og Tour De France Soundtracks fra 2003 er i alle sammenhenger en parentes i denne historien.

Man kan spørre seg selv om det ikke hadde vært mer fornuftig å inkludere bandets første tre album. For det første er de rett og slett bedre. Men dessuten forteller de i dag dessverre altfor utilgjengelige albumene Kraftwerk, Kraftwerk 2 og Ralf und Florian en litt annen historie. En historie som menneskeliggjør robotene, om to unge, akademiutdannede improrockere som i økende grad forstår mulighetene elektronikken byr på, i samarbeid med den legendariske produsenten Conny Plank, og gradvis får teften av noe helt eget, noe som skiller dem fra krautrockkollegene.

Samme Plank fungerte etter enkeltes mening også som en slags co-produsent for Autobahn, men ble kun kreditert som lydtekniker. Siden har det vært mange slike usikkerhetsmomenter, og en god del bitterhet, rundt kreditering av alle andre enn bandets kjerne, Ralf Hütter og Florian Schneider. I denne boksen er de også de eneste som er kreditert på de individuelle cd-omslagene, mens man må slå opp i de medfølgende heftene med bakgrunnsmateriale for i det hele tatt å finne navnene til de to andre faste medlemmene av gruppen under storhetsperioden. Og selv ikke der står det for eksempel nevnt at det er Karl Bartos som synger på «The Telephone Call» (fra Techno Pop/Electric Cafe).

Etter at Florian hoppet av i fjor er det i praksis Ralf som er Kraftwerk i 2009, med en vekslende gjeng medhjelpere på de enorme, teknisk imponerede lysshowene/konsertene han turnerer verden over med. Men alle som har hørt bootleg-opptakene fra Computer World-turneen vet at Kraftwerk en gang faktisk var et band. Et band med fire medlemmer, som leverte konserter og ikke lasershow. Det holder å sammenligne de tilgjengelige opptakene med den offisielle liveutgivelsen Minimum-Maximum (2005), fremført av Ralf og Florian med innleid hjelp, for å skjønne at Ralfs arrogante omtale av Karl Bartos og Wolfgang Flür som «innleide trommeslagere» ikke er i nærheten av sannheten engang. Det ryktes at deler av Computer World-turneen også ble spilt inn med tanke på et konsertalbum, og man kan spekulere på motivene for ikke å hente frem slike opptak akkurat nå, om de da (fortsatt) eksisterer. Det bryter kanskje for mye med selve ideen om Kraftwerk slik Hütter forvalter den.

Og med estetikken, slik de opprinnelige, utsøkte omslagene til alle albumene frem til Techno Pop her er blitt byttet ut med noen enkle ikoner som sikkert ser fine ut som en del av lysshowet til Kraftwerk/Hütter i 2009. Dette er revisjonisme på høyt plan og vel så det, som om Bagatelle plutselig hadde bestemt seg for å servere all maten sin i takeaway-bokser fra Deli de Luca, eller som om Vinterpalasset plutselig hadde bestemt seg for å ramme inn hele samlingen sin i hendige og moderne Ikea-rammer. Faktisk er det dessverre enda verre enn dette.

Det er nemlig ikke bare innpakningen som er blitt oppdatert, albumene er også blitt lydmessig oppdatert. Med en altfor grundig, «perfeksjonistisk» digital remastring, som har fjernet all knitring, alle ujevnheter – og en sørgelig stor del av selve verkenes personlighet. Roboter skal vel ikke ha noen personlighet. Men la nå Hütter leke seg med robotene sine, med lasershowet og med ideen Kraftwerk. Musikken er viktigere. Faktisk for viktig til at han burde få lov til å forvalte den delen av arven, på en slik måte som han gjør det her.

Et lite tankekors i så måte er det å se tilbake på de siste tredve årenes mest innflytelsesrike popsingle, Afrika Bambaataas «Planet Rock». På grunn av sitt uautoriserte lån fra Trans Europe Express, kunne denne aldri blitt utgitt dersom Kraftwerk på dette tidspunktet hadde hatt fullstendig kontroll over sitt eget materiale, og opphavsrettslovgivningen hadde vært klarere med hensyn til sampling. Det er faktisk noe så sjeldent som et kronargument mot kunstneres rett til kontroll over egne verk. I likhet med denne boksen. Nok er nok, det er på tide å ta Kraftwerk tilbake.
Martin Bjørnersen er dj og musikkanmelder i Morgenbladet.