«Langt borte finnes ikke mer,» sa tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg da Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) denne uken feiret sine første femti år. Det er ingen overdrivelse: Terrorisme, Afghanistan, klima, svineinfluensa – verden kommer inn over dørstokken hver dag.

I en slik tid er det illevarslende når NRK radio tar bort utenriksstoffet fra sin «prime time» mellom halv åtte og halv ni om morgenen. Må det ikke ha prioritet for en lisensfinansiert allmennkringkaster å sende utenriksnyheter på den tiden da flest lytter til radio? Avisene har et økonomisk påskudd for å prioritere ned korrespondentnett og utenriksstoff, uten at det gjør saken noe særlig bedre.

Da er det i det minste godt vi har kompetente forskningsmiljøer som Nupi, de jevngamle Fridtjof Nansens institutt og Fredsforskningsinstituttet (Prio), samt det eldre Chr. Michelsens institutt i Bergen.

Nupi har fra starten hatt kunnskapsformidling som en hovedoppgave. Her har instituttet gjort en viktig innsats, ikke minst blant unge. Vi er mange som i skoleårene fikk vår utenrikspolitiske interesse tent av Nupis hefte «Hvor hender det?», som kom ut første gang i 1972.

Nupi har også en sjefsposisjon som forskningssenter, men det skyldes mest en problematisk side: Instituttets altfor nære forhold til makten. Nupis første direktør og styreleder var begge Ap-folk. Slik har det fortsatt. På 1980- og 90-tallet var Johan Jørgen Holst tidvis Nupi-direktør, tidvis Ap-statsråd, og han er ikke noe særtilfelle.

At en og annen borgerlig figur også har vært innom, endrer lite, for i utenriks- og sikkerhetspolitikken har konsensusen rådd – fra Ap og mot høyre. Nupi har sjelden vært stedet for kritisk forskning rettet mot rådende tanker, og heller ikke stedet for å tenke ut alternative.

Også ved dagens direktør, Jan Egeland, hefter spørsmålstegn. Et eksempel så vi da Nupi nylig arrangerte et seminar med en tidligere pakistansk statsråd. En i salen spurte hva hun mente om at Norge har finansiert koranskoler i Swat-dalen i Pakistan, skoler som nå er stengt fordi myndighetene mener de var treningssentre for Taliban. Før Syeda Abida Hussain rakk å svare, grep Egeland ordet: «UD gir penger til koranskolene i Pakistan for å gjøre dem mindre ekstreme.»

Innslaget ble vist på TV 2, og fulgt opp av samfunnsredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende, som i en kommentar mener at Egeland snart må velge: Vil han være forskningsdirektør eller politiker?

Egeland var i en årrekke statssekretær (Ap) i Utenriksdepartementet og involvert i flere fredsprosesser. Senere har han blant annet vært nødhjelpskoordinator i FN. Siden han ble Nupi-direktør i 2007, har flere spurt: Hvordan kan Nupi-ansatte forske kritisk på en politikk deres sjef har vært sentral i å utforme? Det gjelder ikke minst bistandspolitikken og Norges rolle i fredsprosesser. Og hvordan kan de med frimodighet forske på FN, som Norge legger så stor vekt på, når sjefen inntil nylig var sentral aktør der?

Nå som 50-årsfeiringen er vel unnagjort, kan Jan Egeland svare. Gjerne med kvasse forskningsprosjekter, snarere enn verbale forsikringer.
FMR