Utsagnet er problematisk. Nupi ble etablert (i betydningen eng. established) av Arbeiderparti-staten på 1950-tallet, og har den altoverveiende delen av sine inntekter fra staten. I så måte er Nupi åpenbart establishment. På den annen side er så godt som alt kunnskaps- og åndsliv i Norge kjøpt og betalt av staten, hvilket vil si at dette strukturelle poenget i seg selv nok ikke gir oss noe særlig innsikt i hva som foregår ved hver enkelt forskningsinstitusjon. Nupi ble imidlertid i sin tid opprettet for å være en kanal mellom statsapparatet (spesielt UD) og akademia, og har fortsatt dette som oppgave. Det er på denne bakgrunnen rimelig å se på Nupi som noe mer establishment enn mange (men langt fra alle) andre forskningsinstitusjoner. Dette er jo ikke akkurat noen ny innsikt.

Personellmessig er Nupi ganske mangslungent. Da jeg begynte, i 1988, hadde Nupi fast ansatte forskere som var aktive i Ap, Høyre, Venstre, SV og AKP (m-l). I dag er variasjonen like stor, selv om sistnevnte parti så vidt vites ikke lenger er representert. Nupis posisjon vis-à-vis sine ansatte er enkel hva ytringer angår: ansatte kan selvfølgelig si og skrive absolutt hva de vil, men om de undertegner med institusjonstilknytning, skal meningsytringene være forskningsbaserte. Å sondre her er selvsagt et evighetsarbeid, så dette er et tema vi diskuterer internt med jevne mellomrom.

Intet av dette forteller oss imidlertid noe som helst om den kritiske gehalten i Nupis forskning og de ansattes tenkning. Dette er et separat empirisk spørsmål. I forskerdiskursen mener man med kritisk forskning gjerne det motsatte av problemløsende forskning (sondringen går tilbake til den tyske filosofen Max Horkheimer). Det bedrives svært mye kritisk forskning ved Nupi. Dette er den delen av forskningen vår vi er mest stolt av, men også den journalister er minst interessert i. Eksempler kunne være våre metodiske og teoretiske bidrag til fornyelsen av faget internasjonal politikk og vår empiriske forskning på imperier, på statsbygging og på global styring.

Dersom man med kritisk forskning mener forskning som er direkte engasjert i løpende politiske debatter, foregår det også svært mye kritisk forskning ved Nupi. For noen måneder siden vant en Nupi-forsker prisen for beste norske fagartikkel for et kritisk arbeid om finansieringsmodellen for norsk forskning. De tre årenes vårkonferanser har forsøkt å tenke nytt om norske selvbilder (for selvgratulerende), Norges alliansetilknytning (vi ville gjerne være kritiske her), BRIC-landene (norsk utenrikspolitikk er for eurosentrisk). Vår løpende forskning på Afghanistan produserer blant annet en rekke argumenter for at Norge bør avslutte sin krigføring i landet. Nupis løpende FN-forskning er svært kritisk til en rekke spesifikke sider ved FN-systemet.

Om man med kritikk derimot mener å markere uenighet med enkeltpersoner, er det mye av dette i Nupis forskningsproduksjon, men lite i den offentlige debatten. Forskningsbasert kunnskap egner seg til å forandre rammene for hva som diskuteres, men gir sjelden godt grunnlag for knyttnevepumping i luften. Like etter at USA hadde gått inn i Irak, satt jeg gjennom en 90 minutters debatt på SV-fakultetet med blant andre Sosialistisk Ungdoms Ingrid Fiskaa. Fiskaa var så opptatt av å markere avstand og avsky for krigen at hun ikke engang la merke til at jeg var mot den. Hun tok simpelthen for gitt at et dresskledd menneske som snakket i lange setninger med rolig kroppsspråk ikke kunne være kritisk til USAs krigføring. Det er selvsagt en tabbe det er lett å gjøre.

Iver B. Neumann
Forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt