|
Skriv inn din e-postadresse for å motta Morgenbladets nyhetsbrev hver fredag.
Sentralbord:
Tlf: 21 00 63 00 Faks: 21 00 63 01 E-post: redaksjon@morgenbladet.no Kronikker- og debattinnlegg sendes til: debatt@morgenbladet.no kronikk@morgenbladet.no Adresse: Morgenbladet as Karl Johansgt 25 0159 Oslo Redaksjon Alle saker |
Doktoren svarer
John Cages komposisjon 4’33’’ er et stykke å bli forandret av.
Magnus Andersson disputerte 26. november med avhandlingen Elaborating Nothing — John Cage’s Aesthetics of Silence ved Norges musikkhøgskole. – Doktoravhandlingen heter Elaborating nothing: John Cage’s Aesthetics of silence. – John Cage er mest kjent for stykket 4’33’’, som bare består av stillhet. Det var skrevet midt i livet hans. Jeg ser på hvordan han anvendte stillhet som metafor for tenkningen sin allerede fra han var ung, og hvordan han utvikler en «stillhetsestetikk». – Hvorfor kom 4’33’’ akkurat i 1952? – Da hadde Cage vært interessert i stillhet i fire år. Å skrive stykket handlet om filosofisk modenhet. I 1952 hadde Robert Rauschenberg laget sine hvite lerreter, og det inspirerte ham. Pianisten David Tudor oppfordret Cage til å skrive stykket, for å spille det på en konsert i Woodstock. Zen var essensielt for Cage. Gjennom zen går han fra en virkelighetsforståelse der det handler om å forstå ting ved å sette ting sammen, til en der alle ting i virkeligheten er av grunnleggende betydning. – Det forsto jeg ikke helt. – Heller enn en vestlig forståelse, der det handler om å sette ting sammen, mener Cage at alt er av grunnleggende betydning. Hans oppgave var dermed å akseptere. Dette har direkte implikasjoner for forståelsen av 4’33’’. Cage presenterer oss jo ikke for bestemte lyder. Samtidig oppdager vi at stillheten er rik. Det er så mye lyd i den. Og vår oppgave er ikke å forstå dette, eller forstå verket, eller forstå Cages intensjon, men å erfare de lydene, akseptere Cages invitasjon og gjøre oss en erfaring vi ikke gjør til daglig. – Du spør: «Hvordan lytter man til en pause?» – Det handler om aksept, ikke forståelse. Ikke om å sette navn på hva du hører. Men om å forstå og være i den situasjonen. – Finnes det dermed gale og riktige måter å høre stykket på? Eller å spille det på? – Ja og ja. Cage mente stykket ble misforstått. Folk forstår det med «noe», i stedet for «ingenting». For Cage var «ingenting» en tilstand der alt er mulig. Dette kunne oversettes med det japanske ordet shunyata, som er en tomhetstilstand der alt er mulig. Å forstå verket med «noe» som grunn innebærer at man forveksler verket med noe annet. Dette skjer hvis jeg for eksempel «forstår» gjennom den filosofiske innsikten at «det finnes ingen stillhet, siden det alltid er lyd», eller med min irritasjon over verket, for da har jeg gått fra å erfare verket til å «forstå». – Jeg får assosiasjoner til filmen Ghost Dog, der det heter at «våre legemer får liv fra ingentings midte [[Hkursiv]the midst of nothingness]. Utsagnet ’form er tomhet’ [[Hkursiv]form is emptiness] betyr å eksistere der hvor intet er. Utsagnet ’tomhet er form’ [[Hkursiv]emptiness is form] betyr at alle ting blir forsørget, næret, av intet. Vi bør ikke oppfatte dette som to separate fenomener». – Det er samme virkelighet. Alt er mulig hvis vi forstår at «ingenting» er grunnen. I 4’33’’ er formen helt bokstavelig tom. – Har du selv hatt sterke opplevelser med 4’33’’? – Jeg hulkegråter ikke av det, men jeg ser verden annerledes etter det. God kunst gir oss nye perspektiver. Cage går et skritt lenger. Han skreller av alt, og lar oss betrakte en naken virkelighet. Vi må selv finne perspektivene. Det er et stykke å bli forandret av. Publisert 27. november 2009 |