Grepet har på rekordtid rukket å bli en klisjé, men la gå: For et par uker siden spurte jeg min «krets» i de sosiale mediene om det – sett bort fra privatsfæren – har skjedd noe positivt i tiåret som straks avsluttes. Det kom en jevn strøm av «ingenting», «nada» og «nix». Første positive forslag var Malakoff Rockfestival, og like etter foreslo en annen at «det har vel blitt bedre i noen land i Latin-Amerika?». Etter en ny strøm med «absolutt ingenting» og «jeg savner også 90-tallet», kom en mindre dyster sjel opp med «Barack Obama?». Ja, kanskje han, men spørsmålstegnet trengs.

Mange tenker likedan. Time Magazine kårer på sin siste forside 00-tallet til «Tiåret fra helvete», og sikter til tsunamien, finanskrisen, og – ikke minst – til alt herrene Osama bin Laden og George W. Bush har greid å stelle i stand.

Det siste går til kjernen: Religionenes – eller snarere religiøsitetens – gjenkomst som dominerende samfunnsfaktor. Osama bin Laden påberoper seg å representere muslimer, mens George W. Bush ble heiet frem av evangeliske kristne. Begge viser hvor godt religiøse anfektelser og vilje til makt og voldsbruk passer sammen.

Religiøsiteten siger på i minst to varianter som synes å forverre hverandre. Den ene er gjennom folkevandringer. Fattigere mennesker med muslimsk tro trekker mot den rike delen av verden, og gjør seg – naturlig nok – gjeldende. Her møtes de av majoritetssamfunn som mangler en klar identitet. De er ikke (lenger) klart kristne, og heller ikke (lenger) klart liberale. Eller sekulære, for den del.

Vestlige samfunn er blitt en underlig miks. Se bare på Norge: Særlig de siste årene har store skarer gitt seg hen i fantasier om healing, krystaller, auraer og engler, anført av folk som prinsesse Märtha og Bjarne Håkon Hanssen. Alternativmessen på Lillestrøm trekker årlig 10 000 mennesker, og den alternative litteraturen selger så mye at den snart er mainstream.

Et beslektet, men mindre fenomen er den økende troen på konspirasjonsteorier. Mennesker som ellers tilsynelatende er i vater, sender stadig ut alvorlig og insisterende e-post om at stripene vi ser etter flyene på himmelen ikke er hva vi tror de er, men derimot gass som myndighetene pøser ut for å skade oss, samt at influensavaksinen egentlig er en ond sammensvergelse for å knekke folkehelsen.

Det er nesten så man blir beroliget når man leser om folk som – gjerne etter å ha hørt på Bach – «kun» slutter seg til den utbredte troen på en fyr i Midtøsten som en gang sto opp fra de døde og begynte å påberope seg å være Guds sønn.

Troen på «noe mer» – et eller annet mer – brer om seg. Denne bølgen gir andre en naturlig impuls til å forstå og ta hensyn. Men det er forskjell på å lytte og å legge seg på rygg. Mest bekymringsverdig er hva medieforsker Jostein Gripsrud kaller «den galopperende religionsvennlighet som har utviklet seg i intellektuelle kretser». Rasjonalismen og de liberale grunnverdiene svekkes. Følgen er at moralister får vedtatt lovforbudet mot sexkjøp, som ikke ville hatt en sjanse på 1980- og 90-tallet. Siste skrik i oppfølgingen av dette forbudet, er for øvrig at politiet i Trondheim «i spesielle tilfeller» vil varsle sexkjøperens arbeidsgiver, noe justisminister Knut Storberget (Ap) støtter.

Et fornyet og styrket forbud mot blasfemi ble også nesten vedtatt. For ti eller tyve år siden ville selv KrF ha nølt med å legge frem et slikt forslag. I år ble det lagt på bordet av en rødgrønn regjering, men heldigvis trukket etter sterke protester i siste liten.

På samme måte er den forvirrede håndteringen av karikaturstriden et vaskeekte produkt av 00-tallet.

Det verdimessige kaoset fører til at vi som tilhører majoritetsbefolkningen i såkalt vestlige land ikke vet hvordan vi skal forholde oss til verken et økt innslag av «fremmede» eller hatet mot dem. I en folkeavstemning frembrakt av høyrepartiet SVP vedtok en folkeavstemning i Sveits denne uken et forbud mot minareter(!). Altså: Moskeer er greit, men de skal ikke ha tårn. Galskapen ga en av verdens fremste muslimske intellektuelle, Tariq Ramadan, en uønsket anledning til (i The Guardian) å gjenta en sammenheng han lenge har påpekt:

«I samme øyeblikk som europeerne står i en verden av globalisering og folkevandringer, og stiller seg spørsmålene 'Hvilke er våre røtter?', 'Hvem er vi?' og 'Hvordan ser fremtiden ut?', må de forholde seg til nye medborgere, nye hudfarger og nye symboler de ikke er vant til.»

Bølgen av religiøsitet med tilhørende fenomener kommer naturligvis ikke av seg selv. 1990-tallets minimalisme og ironi var det mange som ikke likte, og noe kan ligge der. Viktigere er det nok at nittiårene ga en fornyet tro på politikken, som så ikke viste seg bærekraftig. Hvor optimistiske var vi vel ikke i kjølvannet av Sovjetunionens fall og demokratiseringsbølgen i det som ble kalt Øst-Europa for tyve år siden? Også toppmøtene i Rio (1992) og Kyoto (1997) fremsto som en opptur. Med en bindende klimaavtale i 1997 kom politikerne tilsynelatende godt i gang med å takle en alvorlig trussel.

Ingen av løftene ble innfridd. Russland er igjen blitt autoritært, og i det som var Øst-Europa er erfaringene med snart tyve års frihet så som så. Klimatoppmøtet som starter i neste uke sliter fortsatt med å få i gang en reell takling av problemene. Osama bin Laden, George W. Bush og alle deres eskapader er nevnt. Finanskrisen også. Da hjelper det ikke så mye på det globale humør at det – i hvert fall inntil finanskrisen – er blitt noe bedre med demokrati og økonomi i en del u-land.

Slik kan vi si at Bjarne Håkon Hanssen symboliserer 00-tallet. Han tror på Snåsa-mannen, men ikke lenger på politikken.

Hva nå, blir det bedre på 10-tallet? Kan de religiøse svermeriene – eller det en bekjent av meg kaller koko-epidemien – falle tilbake til et mer håndterbart nivå?

Håpet ligger i politikken, vil jeg tro. Hvis sameksistensen mellom muslimer og andre sånn noenlunde følger best case-estimatene, hvis rasismen tvinges på retur, og hvis folk føler dette skjer delvis på grunn av politisk klokskap, så kanskje. Hvis finanskrisen går over, og folk ser at hovedgrunnen er politisk arbeid. Hvis det faktum at EU endelig, likevel, fikk Lisboa-traktaten i havn, fører til et bedre og mer effektivt EU. Hvis klimatoppmøtet overrasker positivt. Og hvis Obama viser seg å innfri en rimelig del av håpene folk har til ham, så kanskje.
Men de gangene jeg får et snev av optimisme, er en av mine nærmeste venner snar til å påpeke at utviklingen ikke uten videre tar hensyn til tiårsskifter. Hva om vi bare har sett begynnelsen? I så fall er det kanskje best å innse at man har tapt, gripe tak i en passende aura, og bruke den til noe positivt. I et intervju med Klassekampen sist lørdag kunne religionshistoriker Helene Næss skissere for meg ukjente og interessante sider ved new age (altså engler og krystaller m.v.):

«At verden hele tiden utvikler seg og står overfor en forandring, for eksempel, er jo en speiling av den politiske retorikken om de teknologiske forandringene vi står overfor,» sier Næss. Utmerket. Etter noen linjer om lineær tidsforståelse og transcendens, som gjør meg litt engstelig, er Helene Næss og jeg på nett igjen med det følgende:

«At blokkeringer og stillstand er negativt og fri flyt og åpenhet er bra – det høres jo nesten ut som EU.»