Idéhistoriker Kjetil Jakobsen leverte en bredside mot norsk globaliseringsvegring under Morgenbladet-samtalen på Litteraturhuset sist fredag. Han er aktuell med boken Verdensborgerskapets idéhistorie, og synes det er påfallende at kosmopolitismen står så mye svakere her enn ellers i Europa:

– Norsk kultur har vært preget av den norske nyromantikken, fra Fridtjof Nansen og Knut Hamsun, hvor man med forakt vender det falske og overfladiske bylivet ryggen. Motsatt av hva som er tilfelle andre steder, er vi turister i byen og mennesker i skogen.

Sånn sett er vi dårlig tilpasset den nye, globaliserte og multikulturelle virkeligheten, mener Jakobsen, og legger til at dette får store konsekvenser for vår utenrikspolitikk, eksemplifisert ved EU-motstanden og det sterke fokuset på bistand:

– Spesielt nyromantiske sosialister har kompensert for sin motvilje mot å tre inn i den globale storbyen som deltager i overnasjonale kretsløp med en spesielt ihuga tiersmondisme (ideologi som sier at målet om å bekjempe fattigdom og undertrykkelse i den tredje verden stiller alle andre politiske og moralske hensyn i skyggen, red. anm.) – en utopisk drøm om alene å redde alle jordens fattige. Man er for moralsk og høyverdig til å delta i den europeiske hverdagen, men satser i stedet på den ene, frelsende gesten som skal overvinne verdens urett.

Han legger til at dette slett ikke bare gjelder venstresiden:

– Dette utgjør en grunnstruktur i norsk politisk diskurs, også på borgerlig side. Når jeg hører KrF-ere, Sp-folk eller SV-ere snakke utenrikspolitikk, må jeg tenke på en av kunstneren Vibeke Tandbergs fotomontasjer, den der hun ser seg selv som lege i Afrika, som frelsende heltinne med takknemlige fattigfolk for sine føtter.

«Kaldtvanns-Monaco». Kjetil Jakobsen tror Norges reelle posisjon i den globaliserte politikken er en helt annen enn den vi egentlig ønsker:

– Norge har endt opp med en tilknytning til Europa som ligner skatteparadisenes – Liechtensteins og Sveits'. EØS-avtalen ivaretar finanskapitalens interesser. Vi har byttet makt mot penger og trådt inn i et snyltende, økonomisk privilegert forhold til det europeiske fellesskapet. Noen ganger ser jeg for meg Norges fremtid som et slags kaldtvanns-Monaco, en klippe mot havet fylt med skandaleprinsesser, paparazzoer, sportshelter, casinoer, motbydelig rikdom og operetteaktige politiske institusjoner.

– Overdriver du ikke nå? Vi er vel en velferdsstat som utvikler oss ganske likt våre naboland, i store trekk?

– Det jeg snakker om, stikker dypere. Den strategiske samfunnsstyringen har nå flyttet ut til overnasjonale ekspertnettverk. Norge er riktignok et svært moderne samfunn, som er langt fremme på mange hold innen vitenskap, teknologi, industri og finans, og følgelig deltar vi med hell i disse nettverkene. Men vi gjør det så å si i det skjulte. I EU-landene fins det en kritisk offentlighet rundt disse elitenettverkene som styrer våre liv, de som bestemmer hvor ofte vi må få bilen kontrollert, hvor høyt bakterieinnhold vi kan ha i drikkevannet, hvor lenge våre digitale spor skal lagres, om politisk reklame på tv skal være tillatt, og så videre.

Jakobsen mener Norge står helt utenfor denne prosessen:

– I Norge kommer debatten i beste fall i etterkant, når beslutningene er truffet, dommen avsagt og det hypotetiske spørsmålet melder seg om man nå endelig skal si nei til et direktiv.

Bare familiepolitikk. At nordmenn flest synes å leve rimelig godt med dagens situasjon, forklarer han med at det norske demokratiet fortsatt har store kvaliteter:

– Politikerne er saklige, journalistene kritiske og det folkelige engasjement levende. Men for hva? Strides man om noe særlig mer enn retten til å administrere EUs direktiver? Mediene skriver Obama-administrasjonen og Stoltenberg-regjeringen. Det motsatte er mer treffende: Obama-regjeringen og Stoltenberg-administrasjonen.

Jakobsen frykter at Norge er i ferd med å utvikle seg til det han kaller et tosporsland:

– Delvis er vi et sofistikert, moderne samfunn som fungerer nærmest i hemmelighet på globaliserte arenaer, mens offentligheten og demokratiet kretser rundt en stadig tommere nasjonal politikk, der staten ikke har styring med stort annet enn den aller enkleste og mest primitive sosiale enheten: familien. All politikk blir familie- og likestillingspolitikk, og fylles opp med symbolmarkeringer i forhold til privatlivets moralske standard.

En global storby. Jakobsens perspektiv står dårlig til norsk politikks selvbilde, spesielt på venstresiden, der mange globaliseringsskeptikere og folk fra nei til EU-leiren mener de er de virkelige kosmopolittene. Morgenbladet spør Jakobsen hva han tenker om deres argumentasjon når de sier at de er opptatt av hele verden, og ikke bare vil bygge «en mur» rundt Europa?

– Så det internasjonale engasjementet skulle være sterkest i det europeiske landet hvor mediene prioriterer utenriksstoffet lavest? Resonnementet er en fornærmelse mot internasjonalistene i våre naboland. Og hvem er det som sier at EU er til for å bygge en mur mot resten av verden?

Han legger til at Norge, ved å stå utenfor EU, også faller utenfor deler av det globale samarbeidet:

– Det gjelder for eksempel for G20-gruppen, som foruten EU og de gamle G8-landene omfatter de store u-landene. G20 er kanskje det nærmeste man noen gang har vært en verdensregjering. EU og de 19 øvrige medlemmene representerer tre fjerdedeler av klodens befolkning. Men så lenge vi står utenfor EU, forblir dette en verdensregjering uten norsk deltagelse. Verden er blitt en global storby. Den som boikotter bydelsutvalget, får heller ikke plass i kommunestyret.

Europeisk forsprang. Slik Jakobsen ser det, har ikke norske politikere tatt den globale virkeligheten inn over seg:

– Verdensborgerskap og global styring er ikke lenger festtalebegreper, det er realiteter som tvinger seg gjennom med overraskende stor hastighet. Men når syv milliarder mennesker skal styre seg selv, er Norge i mange sammenhenger for lite til å bli representert på annen måte enn som et europeisk land blant mange. Globaliseringen har forrykket dimensjonene. Tyskerne, som er 82 millioner mennesker, snakker om at de er det nye Luxembourg. Og det er noe i det. I folketall står Tyskland til stormaktene Kina og India slik Norge gjør til Tyskland.

Idéhistorikeren mener Europa har et forsprang på andre regioner i verden, ettersom man gjennom århundrer har forholdt seg til felleseuropeiske institusjoner:

– Men over tid vil EU-lignende føderasjoner arbeide seg frem på alle kontinenter. Formalisert samarbeid mellom geografisk og kulturelt nærstående land er simpelthen den beste måten å bringe overnasjonal makt under demokratisk kontroll på.

Sterkere regioner. At det i et demokratisk perspektiv er lengre til Brussel enn til Oslo, betrakter han ikke som noe tungtveiende argument:

– Det er et godt prinsipp at beslutninger bør fattes nærmest mulig de som er mest berørt. Prinsippet bør brukes i forhold til nasjonalstaten. Jeg ønsker meg sterkere regioner. Norske styringsinstitusjoner hører til de mest sentraliserte i Europa. Fylkeskommunen er en vits, mens kommunene er for små til å øve noen vesentlig grad av selvstyre i et moderne samfunn. For eksempel burde en så særegen region som Nord-Norge ha en helt annen grad av kontroll med egne ressurser og kvaliteter enn tilfellet er i dag, når nesten alt styres fra Oslo, og altså nettopp fra Brussel, sier Jakobsen.

Les også Morgenbladet-samtalen på nett