Et vanlig utsagn fra alle de som insisterer på at rap var bedre før: «Når var sist gang du hørte et gjennomført hiphop-album?» For så vidt et betimelig spørsmål. Men det beviser også at de leter på feil sted. Hiphop var i utgangspunktet ikke albummusikk, og kanskje var den såkalte gullalderen med klassiske hiphop-album mer en slags unntakstilstand enn en norm som man på død og liv skal leve opp til eller forsøke å gjenskape. Selv liker jeg å påstå at det kommer nesten like mye bra hiphop ut i dag som da jeg var tretten. Det kommer bare så utrolig mye dårlig hiphop ut i tillegg. Så man må vite hvor man skal lete. For eksempel kan det ofte være langt mer interessante ting å finne blant uoffisielle gatealbum og mixtapes som internett flommer over av.

Fra sør. Nykommer Freddie Gibbs har for eksempel fått mye oppmerksomhet i det siste, med en rekke slipp i samarbeid med den godt besøkte bloggen The Smoking Section. Gatealbumet/mixtapen Midwestgangstaboxframecadillacmuzik har en tittel som ublygt trekker paralleler til Outkasts debutalbum Southernplayalisticadillacmuzic. En sammenligning han ikke kommer så heldig ut av. Jo da, det er organisk varme og livegitarer i produksjonen, men musikalsk sett ligger dette nærmere Dr. Dre post-2001 enn klassisk Organized Noise [produsentene bak Southernplayalisticadillacmuzic, red.anm.]. Det er heller ikke så lett å få øye på hva som skiller Gibbs fra tusen andre håpefulle hood-rappere med en tynn ferniss av ettertenksomhet.

Fittepreiket blir litt dominerende, ikke fordi noen som kjenner sjangeren vil ta moralsk anstøt, men rett og slett fordi vi kjenner altfor mange artister som gjør den biten bedre. En velprodusert og behagelig lytteopplevelse er det likevel, men strengt tatt er det eneste som gjør Freddie Gibbs unik, fødebyen: Gary, Indiana. Er det den ekstreme oppmerksomheten rundt alle Michael Jacksons biografiske detaljer som har lagt veien åpen for en rapper fra samme fødeby? Det er en syk verden.

Brother Mouzone. Og apropos dét. Mannen bak det beste gjesteverset på Gibbs' tape, Atlanta-gutten Pill, fikk mye oppmerksomhet (helt inn i The New Yorkers spalter!) med lavbudsjettsvideoen til forrige mixtapes «Trap Goin Ham», med sin dokumentariske, kornete, bekmørke skildring av gateliv uten antydning av glamour eller forherligelse. På 4075: The Refill viderefører nøkkelkutt som «Pain In Their Eyes» og «We Don't Even Know» mye av den samme skildringen av ghettolivet som dypt tragisk i sin essens. Faktisk et annerledes perspektiv i samtidig rap, og for å være litt kynisk: ekstremt salgbart for forstadsboere som nettopp har sett The Wire for tredje gang.

Men Pill har mer å by på. For det første er han en ekstremt dyktig rapper som høres like komfortabel ut på minimalistiske sørstatstrommer som på mer østkyst-orientert samplebasert produksjon. Og fremfor alt vet han å variere tematikken, her finner du alt fra fittepreik (som han for øvrig gjør langt bedre enn Gibbs) via nevnte gatelivsskildringer til høyst overbevisende kjærlighetserklæringer til avdøde rappere, musikk som medisin – og Anita Baker!

Årets album. Det er likevel to langt mer anonyme rappere som står bak det som kan være sesongens beste mixtape, kanskje til og med årets album. ST og Clover utgjør G-Side, en rapduo som ikke flyter over av de der onelinerne du spoler tilbake for å høre tre ganger på rad. Men til gjengjeld leverer produsentene deres, Block Beattaz, de mest fascinerende rapbeatsene du har hørt i år. Det er maksimalisme som gjelder på Huntsville International, kombinert med en evne til å få ting som på papiret ikke skal funke til å låte perfekt: tranceaktige arpeggiosynther, emogitarer, og de flaueste syngerefrengene på år og dag.

Tematisk handler det som så ofte før om veien ut av ghettoen, fra narkosalg til platesalg, men med den lille vrien at redskapet her er internett og blogger. Låter flaut, ja, minst like klamt som de mange telefonsvarerbeskjedene og lignende fra diverse europeiske rapbloggere (inkludert norske DJ Giraffo!) som binder låtene sammen. Men oppriktighet er jo per definisjon dritflaut. Og nettopp oppriktighet er den største styrken til G-Side, ved siden av den fantastiske produksjonen. Må høres, rett og slett.

Pill
4075: The Refill
Internett. 2009