Debatten i kjølvannet av professor Willy Pedersens utspill om legalisering av cannabis her i avisen – og siden i en rekke andre medier i høst – er ikke av de letteste å engasjere seg i. Spørsmålet kjennes rett og slett ikke så viktig. Den til dels massive kritikken fra Pedersens eget miljø er imidlertid verdt å merke seg. Litt i utkanten av debatten om selve saken, har vi de siste ukene fått en diskusjon om forholdet mellom forskning og politikk. Problemstillingen er relevant også utenfor rusfeltet: Hva er egentlig et ideelt forhold mellom forskningsbasert kunnskap og politikk?

Den vanlige oppfatningen av at alkohol, tobakk og cannabis er omtrent like helseskadelige, er for eksempel beviselig feil. De fleste medisinere vil skrive under på at alkohol og tobakk er mye farligere. Det er de sosiale kodene som omgir rusmidlene som utgjør forskjellen. Alkohol og tobakk ligger innenfor det kjente og håndterbare. Vi har regler for hvor og hvordan de skal brukes og nytes, og vi vet omtrent hvor grensen for det aksepterte går. Når cannabis fortsatt oppleves som truende, skyldes det antagelig at vi fortsatt ikke vet nok om fenomenet.

Forbudet mot cannabis, må forstås som et tilfelle av signalpolitikk. På samme måte som vel ingen trodde man kunne forby prostitusjon gjennom sexkjøpsloven, er det vel heller ingen som har trodd at man fjerner et populært rusmiddel ved å forby det. Å insistere på at cannabis sorterer under politiet er en måte å dramatisere samfunnets normer på.

Det er ikke vanskelig å finne snusfornuftige argumenter for legalisering. Bare slik kan vi få bedre oversikt over hvem som bruker stoffet, hvor de får det fra, og i hvilken utstrekning de bruker det. Å bidra til denne kartleggingen er forskningens oppgave. Den politiske «krigen mot narkotika» foregår på et symbolsk nivå: «Bry deg – si nei til narkotika.» Det er lett å se at holdningen ikke løser problemet. Men det er også feil å undervurdere politikkens teatrale side: «Her går grensen, den skal du ikke krysse.»

De som er mest imot legalisering overser ordets dobbeltbetydning. Å legalisere betyr ikke bare å gjøre «lovlig», det betyr også å gjøre noe til gjenstand for loven. Å legalisere er ikke det samme som å si «fritt frem». Tvert imot. Det er kriminalisering som innebærer fri flyt, i et uoversiktlig terreng, utenfor det sivile samfunnets kontroll. Legalisering er en forutsetning for regulering.
MKS

Takk for besøket
Når avisen er på gaten, er Barack Obama på vei til København. La oss ikke nekte for at det var stas å ha ham her. Nobelkomiteen hedret Obama for hans bidrag til et bedre klima i internasjonal politikk, og ønsker å forplikte ham til å følge opp sine løfter, ikke minst om atomnedrustning. Spørsmålet er om nobelprisen er stor nok til å kunne binde eller styrke en mann som ikke bare er verdens mektigste, men som også rir på en global popularitetsbølge historien knapt har sett maken til. Faren er at prisen bare er stor nok til å tynge ham. Obamas nedtoning av Oslo-besøket antyder at han bærer på samme frykt.
FMR