Aldri i menneskehetens historie har tilgangen på billige proteiner vært større. En gjennomsnittlig amerikaner spiser kjøttprodukter tilsvarende 21 000 dyr i løpet av livet. Titalls milliarder kyllinger, griser og storfe blir slaktet i industriell kjøttproduksjon hvert år. Stadig flere får øynene opp for det systematiske massedrapet som finner sted mot skapninger som verken kan snakke eller forsvare seg. Glem alt du har hørt om idylliske bondegårder, glade griser og e-i-e-i-o. Myter er vakre, men virkeligheten er det ikke. Det sies at krøllen på grisens hale indikerer lykke, men hva om den er kuttet av?

Tradisjoner. «Jonathan Safran Foer irriterer livet av meg, men han har rett,» skrev nylig den amerikanske kjendisbloggeren og amatørkokken Julie Powell, kjent fra filmen Julie & Julia, etter å ha lest Foers bok. Den unge jødiske forfatteren, som har to internasjonale bestselgere i backkatalogen, har skrevet en særdeles skremmende beretning om hvorfor han etter lang kamp mot egne smaksløker og familietradisjoner har sett seg nødt til å bli vegetarianer. Eating Animals går grundig til verks, dette er sakprosa på sitt aller mest engasjerende, personlige og veldokumenterte, med flere skjønnlitterære grep og visuelle virkemidler. Det er tydelig en bok som det har vært viktig å skrive.

Foer, oppvokst med en bestemor som overlevde holocaust og som derfor ikke kan få nok av fettholdig mat og store mengder sukker, begynner argumentasjonen med å knytte måltider opp mot familietradisjoner. Mat er kultur, kultur er forbundet med vaner, vaner er vanskelige å bryte. Én slik vane er å spise kjøtt. Da Foer ble far til sitt første barn, måtte han stille seg selv spørsmålene han inntil da systematisk hadde fortrengt: Hva innebærer det å spise kjøtt? Er dette en vane jeg vil gi videre til mine barn?

For å besvare det lar Foer mange posisjoner komme til orde. Han har skaffet seg førstehåndskjennskap til produksjonsforhold og bransjestatistikk. Her får både representanter for kjøttindustrien, den gode, tradisjonelle kalkunbonden, dyreaktivisten og veganeren som bygger slakterier, forsvare sitt virke. Med fire kjøttindustrier i fokus: fjærkre, fisk, svin og storfe, presenteres dyrenes liv fra fødsel til død. Etikk og filosofi møter praktisk kunnskap og refleksjoner omkring hvorfor noen dyr er likere enn andre, bortsett fra i Kina. For hvorfor ser vi på hunder som individer? Hvorfor ikke ha samme oppfatning av griser? For å pirre oss stiller han til rådighet en oppskrift på hund, wedding style. Om den er god? Foer er ikke i tvil: «Jeg har ikke smakt den selv, men noen ganger kan du lese en oppskrift og bare vite.»

Landbruksfabrikken. Undersøkelser viser at folk flest er enige om at dyr ikke skal måtte lide unødvendig. At dyrene mange spiser antagelig har gjort det, må derfor fortrenges. Det er blitt sagt at guder ble oppfunnet for at mennesket skulle ha noen å skylde på. En dårlig deal, ikke minst for offerlammet. I dagens massemarked er denne fornektelsen blitt permanent. En rumlende mage – og vi mister all vår menneskelighet på et øyeblikk. Mange forsvarer sin kjøttspising slik: Dyr dreper hverandre i naturen også, kjøtt er nødvendig for kroppen, det smaker godt. Når saken er tynn, blir argumentene ofte enda tynnere.

Det er ikke mer enn rundt åtti år siden den klassiske familiedrevne gården ble til dagens factory farm. Pioneren Celia Steele kjøpte ved en feil for mange høner, bestemte seg for å holde dem innendørs over vinteren, og vips var kjøttindustrien i gang. I dag kommer nesten alt kjøtt produsert i USA fra fabrikker som styres av gigantiske konserner. Foer er ikke motstander av kjøttspising i seg selv, til det er han for pragmatisk anlagt, men boken ender i en konklusjon som ikke kan misforstås: Slik dagens kjøttproduksjon opererer, der dyr er redusert til ting og enheter, er det etisk uforsvarlig å støtte opp om den. Mennesket kan, i motsetning til dyrene, velge å forandre sitt liv, det er blant annet denne egenskapen som har gjort arten vår så fremgangsrik. Det er ikke mer naturlig for mennesket å spise kjøtt, enn det er å reise til månen eller sjonglere med tre baller.

Svineinfluensa. «Jeg ble ikke vegetarianer for min egen helse, jeg ble det for helsen til kyllingene,» sa den jødiske nobelprisvinneren Isaac B. Singer. I likhet med en annen eminent forfatter, J.M. Coetzee, har han gått langt i å sammenligne menneskers systematiske overgrep mot dyr med slaveriet og holocaust. Også naboer til utryddelsesleirene sa at de ikke visste hva som foregikk. Leonardo da Vinci skrev at dyrelikene vi spiser gjør oss alle til levende gravplasser. I dag ville han ha tilføyd at de også gjør oss til søppelplasser. Nesten alle dyr som lever og ender sine liv i kjøttindustrien, er ødelagt av avl og genetisk manipulasjon og holdes i live ved hjelp av antibiotika. Industrien kalkulerer på forhånd med store dødstall for populasjonene, men profitterer likevel på praksisen fordi effektiviteten er så høy. Naturen er blitt et hinder som må overvinnes. Kraftfôr og kunstige døgnrytmer forvandler kyllingene til monstrøse kjøttballer på få uker. Den amerikanske høsttakkefesten, hevder Foer, er blitt en grotesk oppvisning i takknemlighet på fuglers bekostning. Dyrene på middagsbordene er som skremmende halloweenfigurer, stappfulle av stress og steroider: «Når vi spiser industrifremstilt kjøtt, lever vi bokstavelig talt av torturerte kropper. De torturerte kroppene blir mer og mer våre egne.»

I 2004 konkluderte flere FN-organer med at den viktigste risikofaktoren for pandemisk influensa, deriblant svineinfluensa, er økt etterspørsel etter animalske proteiner. Naturens humor er bokstavelig talt ganske syk.

Klima. Som i enhver frihetskamp trenger menneskeheten visjonære forbilder. «Ingenting vil bedre menneskets helse og øke sjansen for livets overlevelse på jorda mer enn overgangen til en vegetarisk diett,» sa Albert Einstein. 500 år tidligere skrev Leonardo da Vinci: «Jeg har fra ung alder avstått fra kjøtt, og den tid vil komme da mennesker som meg vil se på drap av dyr slik de nå ser på drap av mennesker.» Stående foran fisketanken i Zoologischer Garten i Berlin reflekterte Franz Kafka: «Nå kan jeg endelig se på dere i fred, jeg spiser dere ikke lenger.»

Vi er i krig med dyrene, og makten har aldri vært skjevere fordelt i en konflikt som alltid ender på tallerkenen. Det snakkes mye om klimaendringer, men det blir knapt nevnt at kjøttproduksjon bidrar 40 prosent mer til global oppvarming enn all transport i verden til sammen. Det er ikke lett å gi opp sin salami pakket i hermetisk plast, stemplet med Gilde og «godt norsk». Her i landet har Opplysningskontoret for kjøtt gjort en ypperlig merkevarekamuflering under logoen matprat.no. Nettsiden inneholder mange tips om fristende kjøttretter, men ikke ett ord om dyrevelferd eller etikk. Tilfeldig? Neppe.

Etter å ha vandret i månedsvis på flukt fra nazistene, ble Foers bestemor tilbudt et stykke svinekjøtt fra en snill bonde. Hun takket høflig nei, selv om hun var døden nær. Hvorfor? Noen ganger finnes det prinsipper viktigere enn hunger etter kjøtt: «If nothing matters, there's nothing to save.»