Det er ikke godt å si hva som er størst: James Camerons ego, Avatars budsjett, eller glosene som blir brukt for å beskrive den. Det er intet mindre enn filmens fremtid som projiseres foran våre 3d-briller, har vi fått vite. I fire år har regissøren – som kalte seg «the king of the world» under oscarseremonien i 1998 (en parafrase fra hans megalomane Titanic, som samme kveld hanket inn elleve statuetter) – jobbet med sitt nye prosjekt. Avatar har et budsjett fem ganger så stort som den samlede norske filmstøtten. Få av disse dollarene ble brukt på scenografi, til tross for at filmen henter sin handling fra en utenomgalaktisk måne, uten nevneverdig likhet med vår klode. Mesteparten av filmen er nemlig skapt i en datamaskin. Selvlysende planter, fremmede dyr, merkverdige fjell og grønne vann: alt mellom himmel og jord på dette himmellegemet er enere og nuller i et eneste stort gigantisk regnestykke.

Dataspill. «Det er som en ekstremt kraftig dataspillkonsoll,» uttalte Cameron til The New Yorker da magasinet besøkte ham på filmsettet tidligere i år. Mesteparten av filmen er nemlig regissert gjennom en spesialkonstruert datamonitor som gjør det mulig for Cameron å styre alle kamerabevegelser og -vinkler i det datagenererte universet. Og det er ingen tvil om at den suksessrike regissøren har kost seg med det nye leketøyet. I Avatar står ikke kameraet stille ett sekund, men sendes i stedet rundt som en blanding av slynge og kasteball. Og med på den ferden er vi. Ikke underlig, kanskje, at noen er blitt fysisk uvel av erfaringen.

Rovjakt på ressurser. Men om Avatar er aldri så høyteknologisk, foregår mesteparten av handlingen i et helprimitivt samfunn. Året er 2154 og Jake Sully (Sam Worthington) er en rullestolbundet (rullestolen er den eneste teknologien i filmen som merkelig nok har stått på stedet hvil) ekssoldat som blir sendt fra Jorden til Pandora, en fruktbar måne i et fjerntliggende solsystem. Månen er kolonisert av oss mennesker (mer presist, et grisk gruveselskap) som har funnet store mengder av et viktig, men sjeldent mineral med det megetsigende navnet unobtanium. Problemet er at det også finnes en rekke farlige dyr på den frodige kloden, samt en menneskelignende rase (skapningene er riktignok tre meter høye med blå hud) som typisk nok har slått seg ned akkurat der mineralforekomstene er på sitt beste.

Undercover. Sullys oppdrag er å infiltrere disse na'aviene ved hjelp av en avatar – det vil si en kunstig oppfostret na'avi-kropp styrt av Sullys hjerneaktivitet via en svært avansert solariumseng. Det ligger en herlig ironi i at et lignende – om enn litt enklere – prinsipp brukes i motion capturing-teknologien som omgjør vanlige skuespillere til datagenererte na'avier. Slik tematiserer filmen på mange måter sin egen teknologi.

Uansett, det viser seg raskt at den forkrøplede soldaten har et fantastisk talent for denne «avatariseringen»: «For en flott hjerne!» stønner forskningslederen Grace (Sigourney Weaver) ved synet av Sullys superbe nervebaner. Dermed bærer det inn i skogen i den nye, tre meter høye og funksjonsfriske kroppen.

Etter en litt kjølig mottagelse, blir Sully raskt en del av na'avi-stammen. For om de ikke lar seg imponere av nervebanene hans, kan det synes som om «the force is strong with this one» og at «he is the One», for å sitere to filmer med en ikke helt ulik narrativ struktur. Enda bedre er det at høvdingens smellvakre og lettkledde datter får i oppdrag i å lære denne novisen opp i skogens og na'avi-livets viderverdigheter (haha, så klumsete og famlende han er i møtet med denne nye kulturen!).

Naturnostalgi. Det viser seg at na'aviene lever et liv i skjønn forening med naturen. Et primitivt naturfolk der teknologiutviklingen stanset ved pil og bue, men der de respekterer/forguder skogens kretsløp, lever i fredelig sameksistens, og har akkurat det de trenger. Sully lar seg selvsagt sjarmere av både livet og den vakre datteren, og får kjenne på et kraftig utbrudd av stockholmsyndromet.

Noe av det verste med Avatar er Camerons ekstreme romantisering av dette primitive samfunnet. Hva er det egentlig han vil si? At det beste for menneskeheten ville være å forlate moderniteten til fordel for en førsivilisatorisk tilværelse? Hvordan skulle han da kunne laget denne filmen? Som hulemalerier? Ingen mulighet til 3D da, i så fall.

Omtrent alt som menneskeheten har gjort galt de siste 400 årene får sitt pass påskrevet av Cameron: Kolonialiseringen av Afrika, utryddingen av indianerne, krigen i Vietnam, regnskogsnedhugging, krigen mot terror og den kapitalistiske økonomien. Riktignok er det en fire-fem representanter av homo sapiens som viser seg å være ok, men resten av oss er noen neokonservative, grådige og miljøfiendtlige jævler. Avatar etterlater ikke stort med håp for menneskeheten.
Den nye verden. Å lage et helt nytt og troverdig filmunivers krever en blanding av å være kontrollfrik, stormannsgal og ha en barnlig fascinasjon for sandkasselek. For å skape månen Pandora konfererte Cameron med biologer, astronomer og lingvister (det er skapt et helt eget språk til na'aviene). Det er umulig å se Avatar uten å bli imponert over detaljrikdommen og konsistensen i dette arbeidet. Dessuten er datagrafikken på et helt nytt nivå sammenlignet med tidligere filmer.

Men du lurer likevel aldri på om det du ser ikke er datagenerert. Kall meg gammeldags, men jeg synes fremdeles den virkelige verden er langt mer fascinerende og troverdig enn den virtuelle. Den franske filmteoretikeren André Bazin mente filmens viktigste egenskap var dens indeksikalitet, dens evne til å fange virkeligheten på et lysfølsomt materiale. Mon tro hva han hadde sagt om den heldigitale Avatar? Mister vi ikke noe essensielt når nærmest ingenting har en direkte sammenheng med virkeligheten?

Digitalt mareritt. Jeg gruer meg til teknologien som Cameron har brukt, blir mer rimelig og tilgjengelig for regissører med langt mindre talent: når man kan kjøpe ferdiglagde digitale univers, der bevegelsene til ansiktsløse skuespillere blir plassert inn i deres digitale avatarer. Når kameraet kan svinse rundt på regissørens befaling, og ingenting lenger trenger å følge fysiske lover. I det ser jeg ikke filmens fremtid. Jeg ser filmens død.