Den danskfødte statsviteren Jytte Klausen, nå professor i sammenlignende politikk ved Brandeis University i USA har nylig utgitt The Cartoons That Shook The World, en bok som etter alt å dømme blir stående som standardverket om karikaturstriden. På nøkternt akademisk vis bidrar boken til å forklare hvorfor vi ennå ikke er ferdige med denne striden.

Kuppet tolkningen. Våren 2006 mottok jeg et brev fra en eldre muslimsk kvinne i Sør-Afrika. Hun var en av mange muslimske informanter fra mine to sosialantropologiske feltarbeid i millionbyen Cape Town, hvor om lag ti prosent av befolkningen er muslimer. Hun skrev for å fortelle at hun i februar 2006 for første gang i sitt liv hadde deltatt i et demonstrasjonstog. Hun hadde «grått for profeten» under demonstrasjonen som samlet titusener av muslimer i et sommervarmt Cape Town. Slik uttrykte hun et responsregister som knapt nok har vært hørbart i den norske og europeiske debatten. Og det er ikke tilfeldig.

Den danske forskeren Peter Hervik påpeker i sitt essay «Original Spin and Its Side Effects» i antologien Transnational Media Events: The Mohammed Cartoons and The Imagined Clash of Civilizations (2008) at den rammeforståelsen som gjør karikaturstriden til et spørsmål om ytringsfrihet ble etablert av den danske statsminister Anders Fogh Rasmussen allerede ved krisens utbrudd. I denne forståelsen er ytringsfrihet noe «vi» (sekulariserte, liberale og vestlige) har, og som «de» (muslimske, illiberale, og ikke-vestlige) ikke har. Det er derfor nødvendig at danske og europeiske muslimer «lærer å akseptere krenkelser», som initiativtageren til tegningene, Jyllands-Postens kulturredaktør Flemming Rose, uttrykte det.

Nektet å trykke. Det er et stort paradoks at Klausen, som selv synes spørsmålet om man er for eller imot karikaturene og publiseringen av dem har begrenset interesse, har havnet i konflikt med forlaget Yale University Press, som nektet å gjengi karikaturene i boken. Dette har ført til en nokså uvanlig erklæring fra forleggeren og forfatteren helt i begynnelsen av boken. Forlaget begrunner her sitt valg med at trykking ville kunne utløse ytterligere voldelige hendelser.

Ensidig debatt. Flemming Rose sammenlignet det å bruke karikaturer i kampen mot islamsk ortodoksi med motstanden mot kommunismen. The Cartoons That Shook The World fremhever at dette er en meningsløs parallell. For det er selvsagt ikke det samme å bevisst gå inn for å krenke en liten og marginalisert minoritet i Danmark som det var for regimekritiske dissidenter å utfordre de østeuropeiske kommunistpartiene i deres velmaktsdager. Nå er det vel grunn til å anta at Rose ikke på noen måte ville ha akseptert premisset for denne fremstillingen, gitt hans sympatier for amerikanske nykonservative ideologer som Daniel Pipes, som er overbeviste om at islam – og ikke bare radikale islamister – representerer en trussel mot hele den vestlige verden. Men det er nettopp spørsmålet om hvem som i dagens verden har makt og moralsk rett til å krenke andre (uavhengig av hvorvidt opplevelsen av krenkelse kan anses som velbegrunnet eller ikke) som tilsløres av det ensidige fokuset på ytringsfrihet.

Da Vinci. The Cartoons That Shook The World er forbilledlig kritisk. Forfatteren har lite sympati for de fleste av aktørene i det globale dramaet som karikaturstriden utviklet seg til. Foruten Flemming Rose og Kurt Westergaard kommer Anders Fogh Rasmussen og utenriksminister Per Stieg Møller, samt de fire imamene som tok initiativet til å globalisere protestene, dårlig ut av det. Westergaard begynte i april 2009 å selge nummererte reproduksjoner av karikaturen hvor profeten Muhammed fremstilles med en bombe i turbanen, og har sammenlignet tegningen med Leonardo da Vincis Mona Lisa. Det er høyst uklart om dette var ironisk ment. I etterkant av karikaturstriden har han samarbeidet om en bok med den høyreekstreme danske skribenten Lars Hedegaard, som ellers har utmerket seg ved å sammenligne danske muslimer med tyske naziokkupanter. Det er med andre ord flere enn filosofen Judith Butler i den helt nye antologien Is Critique Secular? som kan ha grunn til å stille spørsmålet om når og under hvilke vilkår ytringsfriheten antar karakter av en frihet til å hate.

Dårlig diplomati. Klausen viser hvordan danske myndigheter på grunn av særdeles slett diplomatisk håndverk bidro sterkt til å gjøre krisen verdensomspennende. Det var først etter at Fogh Rasmussen hadde nektet å møte representanter for de elleve ambassadørene fra muslimske land som i oktober 2005 sendte et brev hvor de uttrykte bekymring for «en pågående hatkampanje i danske medier og offentlige sirkler mot islam og mot muslimer» at egyptiske myndigheter bestemte seg for å mobilisere mot danske myndigheter i arabiske og muslimskdominerte fora, som Den Arabiske Liga og Organisasjonen av Den Islamske Konferansen (OIC).

«En dags raseri». Den egyptiske ambassadøren til Danmark, Mona Omar Attia, synes å ha blitt særlig provosert, og det var på hennes initiativ at en delegasjon bestående av imamer fra fire danske moskeer ble invitert til Kairo i Egypt i desember 2005. Som vi nå vet hadde disse fire imamene med seg et dossier som var «krydret» med angivelige fremstillinger av profeten som aldri hadde stått på trykk i noen dansk eller europeisk avis. Paradoksene i dette er mange, i og med at en av de nevnte imamene, Ahmed Abu Laban, tidligere hadde blitt utvist fra Egypt for sine politiske aktiviteter i tilknytning til Det Muslimske Brorskapet, og at en egyptisk dagsavis, Al-Fagr, i oktober 2005 faktisk hadde publisert karikaturtegningene, uten å møte protester verken fra egyptiske myndigheter eller fra den egyptiske befolkningen. I slutten av desember 2005 reiser så en lignende delegasjon til Beirut, hvor de møter sheikh Faysal al-Mawlawi, en nær medarbeider til sheikh Yusuf al-Qaradawi, som fra sin base i Qatar er en av den sunnimuslimske verdens fremste samtidige lærde, og en inspirator for Det Muslimske Brorskapets forgreninger i ulike land. Det var etter at al-Qaradawi i februar 2006 tok til orde for en «dag med raseri» mot karikaturtegningene at krisen eskalerte med ambassadebrenninger i Beirut og Damaskus, og demonstrasjoner over hele den muslimske verden.

Dårlig integrert. De fire danske imamene som organiserte protestene i Danmark fremstår i The Cartoons That Shook The World som en særdeles broket forsamling, og de representerte da også ifølge Klausen mindre enn én av ti danske muslimer. Den libanesiskfødte imamen Raed Hlayhel fra Århus tilhører den salafi-orienterte militante palestinske bevegelsen Fatah al-Islam, og er nå bosatt i Tripoli i Libanon. Nærmere et skoleeksempel på sviktende integrering kommer man ikke i og med at han knapt nok snakket dansk, karakteriserte kvinner som «Satans verk» i taler til sin moskéforsamling i Århus, og i fullt alvor syntes å ha trodd at paven i Roma var en naturlig ankeinstans for publiseringen av karikaturene. Den palestinskfødte imamen Ahmed Abu Laban, som døde i 2007, og som av dansk og europeisk presse fikk hovedansvaret for organiseringen av protestene, var derimot ifølge Klausen en nokså moderat islamistisk aktivist.

Myteknuser. Boken bidrar også til å punktere myten om at raseriet karikaturtegningene utløste var motivert av et generelt forbud mot avbildninger av profeten Muhammed i islam. Man kan bare hevde noe slikt ved å ignorere århundrer med visuelle fremstillinger av Profeten og hans følgesvenner i sjiaislam, og fremstillinger av Profeten med ansikt som en nimbus i sunni-islam. Denne myten bidrar dessuten til en problematisk avpolitisering av karikaturstriden. For, som sosialantropologen Talal Asad har påpekt i sitt bidrag til antologien Is Critique Secular? så anvendte religiøse ledere i den arabiske verden seg av en sekulær begrepsbruk i sine responser på karikaturene. Begrepet som ble brukt var isa'ah (krenkelse, fornærmelse), og ikke kufr eller tajdif, som er begrepene som ville ha vært brukt dersom det var det blasfemiske ved karikaturene man reagerte på. Det er en ytterligere understrekning av at vi bør forstå karikaturene og responsene på dem som dypest sett politiske handlinger.

Norge er en parentes i The Cartoons That Shook The World, men ikke ubetydelig. Klausen viser at den kristen-evangelikale avisen Magazinets beslutning om å reprodusere karikaturene i begynnelsen av 2006 representerte et viktig vendepunkt i eskaleringen av karikaturstriden. Det var nemlig først da at den tyrkiske rådgiveren til generalsekretæren i OIC, som representerer 56 land med en muslimsk befolkning på over 500 millioner, fikk det for seg at karikaturkrenkelsene var ledd i en organisert kampanje mot den muslimske verden.

Sivilisasjonskrig. The Cartoons That Shook The World er ikke feilfri. For eksempel forveksler boken ofte 2005 med 2006. Og det er mer enn bare pussig å beskrive al-Qaeda-tilknyttede selvmordsbombere i Pakistan som «frihetskjempere». Boken bringer oss heller ikke nærmere et svar på hva de muslimer som opplevde seg krenket av karikaturene faktisk ble krenket av. Sosialantropologen Saba Mahmood foreslår i Is Critique Secular? at det for pietistiske salafi-orienterte muslimer ikke er mulig å skille mellom ens forhold til fremstillinger av Profeten og ens begrep om selvet, men vedgår samtidig at dette ikke er gyldig utenfor pietistenes rekker. Filosofen Slavoj Žižek er derfor utvilsomt inne på noe når han i boken Violence (2008) lakonisk bemerker at ekte «fundamentalister ville gitt fullstendig blaffen i denne typen krenkelser»: når muslimer gråter for Profeten i protest er det også uttrykk for en globalisert verden hvor rammene for egen identitet oppleves som truet.

Så hvor står vi nå, tre år etter? The Cartoons That Shook The World demonstrerer at karikaturstriden faktisk har styrket de krefter i den muslimske verden som, i likhet med den vestlige verdens nykonservative, er overbeviste om at det vi står inne i nå er en huntingtonsk sivilisasjonskonflikt. Den Arabiske Ligas generalsekretær Amr Moussa og Al-Qadas Osama bin Laden er i likhet med Flemming Rose entusiastiske lesere av Samuel Huntingtons berømte bok Clash of Civilizations (1996). Karikaturstriden har tilskyndet OICs forsøk i FN på å få erklært krenkelser av religion som uttrykk for rasisme og bidratt til å plassere OIC i rollen som forsvarer av alle verdens muslimer, til tross for at mange europeiske muslimer er svært ambivalente til organisasjonen og dens saudiarabisk inspirerte agendaer.

Hvordan gikk det så med min eldre muslimske korrespondent fra Cape Town? Hun skriver fremdeles brev til meg. I likhet med svært mange andre muslimer har hun nemlig forstått at det ikke er alle ikke-muslimske europeere som mener at «vår livsform» best forsvares med infantile krenkelser i kombinasjon med liberal absolutisme.

Sindre Bangstad er førsteamanuensis ved Sosialforsk, Høgskolen i Oslo.