Den gamle hovedporten til Oslo kretsfengsel blir åpnet, og ut spaserer en mann med et smil om munnen. Utenfor står hans to kompanjonger og venter på ham. De har ikke vært samlet i mer enn noen minutter før den nylig frigjorte kjeltringen bedyrer: «Jeg har en plan!». Dette er ikke begynnelsen på en ny Olsenbanden-film, men derimot Tomme tønner, en komedie av Leon Bashir og Sebastian Dalén.

Selv om de to debutantene slik sender et slags takknemlig nikk til norsk films største humorsuksess, har Tomme tønner langt mindre til felles med den komiske kjeltringbanden som herjet kinoene på 70- og 80-tallet enn med Guy Ritchies Lock Stock and Two Smoking Barrels (1998) og danske I Kina spiser de hund (1999). Det er kanskje ikke all verden til idealer, og Tomme tønner er heller ikke all verden til film. Men den er laget av folk som helt tydelig synes det motsatte, noe resultatet bærer utmerket preg av.

Krim er kult. «Norge er det beste landet i verden for kjeltringer,» påstår hovedpersonen Ali (Leon Bashir) i den første scenen. Tomme tønner er selvsagt ikke ment som et seriøst innlegg i en kriminaldebatt, men regissørene lar uansett to kontroversielle standpunkter opplyse filmen. Det ene er at kriminelle i Norge har det altfor godt, fordi de nærmest ikke blir straffeforfulgt, samtidig som de blir forstått i hjel av en snillistisk kriminalomsorg («Jeg trenger ikke tre år i terapi for å skjønne hvorfor jeg stjeler,» ler Ali, og smadrer ruten på en BMW). Det andre standpunktet gjelder narkotikapolitikken, der det blir mer enn hintet om at en legalisering av harde stoffer ville senke både kriminaliteten og rusmisbruket. Som Kjetil Østli viser i sin ferske bok Politi og røver, har kriminologisk tankegods tradisjonelt enten sett på kjeltringer som moralsk avskum (som det er lite annet håp for enn å sperre inne så lenge som mulig) eller uskyldige ofre for nød, desperasjon og dårlige impulser (og som derfor må behandles og gis nye muligheter i stedet for å straffes). Både Østlis bok og Tomme tønner er derimot opptatt av å forstå kriminalitet som noe man trekkes mot fordi det er fornøyelig. Tusener av frivillig kriminelle og et utall krimkomedier kan jo ikke ta feil: Kriminalitet er gøy!

Klumsehumor. I Politi og røver beskrives videre to typer vinningskriminelle: et lite mindretall (som for eksempel David Toska) er tålmodige og villige til å bruke flere måneder, ja til og med år, på å planlegge et brekk ned til hver minste detalj. Ved et lite hint om at alt ikke vil gå etter planen, trekker de seg, avventer og begynner eventuelt på et nytt prosjekt. Men for det store flertallet kjeltringer er fristelsene for store og impulskontrollen for liten. De kaster seg på planer uten tanke for andre konsekvenser enn at de kan bli rike og få status (fete biler og deilige damer) i en fei.

Ali, Bobby (Farrakh Abbas) og Nicco (Anders Danielsen Lie) er av denne siste sorten. Nå har de bestemt seg for å slutte med småbrekk og ta steget opp dit hvor de store pengene er. På grunn av en plutselig sykmelding får de et uventet oppdrag av den ledende skikkelsen i Oslos underverden, «Dansken» (en sedvanlig skummelsjarmerende Kim Bodnia). Oppdraget er like absurd som det er enkelt: å stjele en utstoppet jaktfalk fra en villa. Det går selvsagt ikke helt etter planen for de (komisk?) klønete røverne.

Slapstick. Historien inneholder såpass mange lekne innfall, bihistorier og bikarakterer at den har god klaring til denne genrens største dødssynd: å bli stillestående og kjedelig. Akkurat da du trodde den tynne historien ikke kunne romme flere bifigurer, ryddes det plass til et dusin til. Nærmere 20 mer eller mindre kjente skuespillere, glamourmodeller og realitykjendiser er klemt inn i løpet av filmens snaue 90 minutter. Det krever om ikke en komplisert historie, så i hvert fall lynkjapp klipperytme.

Men Tomme tønner er ikke spesielt engasjerende av den grunn. Det er særlig to grunner til det. I fraværet av et interessant kriminalplott (det har åpenbart ikke vært et fokus under skrivingen av filmen), er det helt essensielt at de relasjonelle historiene fungerer. Men forholdet mellom de tre kompisene i sentrum av fortellingen klarer aldri verken å bli tilstrekkelig morsomt eller rørende. Filmen forsøker å introdusere et dilemma for Ali – er (de udugelige) vennene hans i veien, eller trenger han dem? – men det forsvinner i tåken av løse innfall. Det samme gjør den mildt sagt påklistrede kjærlighetsfortellingen mellom Ali og den vakre sprøytebussassistenten Jasmin (Jenny Skavlan). «Jeg trodde det kunne blitt noe mellom oss,» proklamerer Skavlan, mens hun forsøker å se så oppriktig ut som mulig. Hun er sørgelig alene om den overbevisningen.

Alt dette kunne blitt reddet inn hvis dialogen hadde vært mer språklig leken og oppfinnsom. Noen fine forsøk til tross, Tomme tønner er ikke spesielt sitatvennlig, og tyr i stedet til stadig mer overdreven slapstickhumor.

Freidig. En av genrens (i hvert fall slik den ble etablert i Pulp Fiction og Lock, Stock and Two Smoking Barrels) kjennetegn er et overdådig visuelt inntrykk med mange krankjøringer, ukonvensjonelle kameravinkler, kraftig fargekorrigering, samt mengder av slow motion. Og kameraoperatøren på Tomme tønner har virkelig fått kjørt seg. Det samme har dataprosessoren som har bearbeidet fargebalansen i postproduksjonen. Resultatet er litt som den overspoilede BMW-en til våre tre småkjeltringer: man vet ikke helt om det ser kult ut, eller om det bare er over the top.

Tomme tønner skal likevel ha heder og ære for å sprøyte en god dose upretensiøse impulser inn i to bransjer (krim og film) som begge er preget av selvhøytidelighet. Den gir inntrykk av å gi totalt faen, og dét er forfriskende og ikke så rent lite sjarmerende i seg selv. Filmen produseres av norsk films svar på b-filmprodusenten Roger Cormans American International Pictures: Euforia film. Selskapet produserte Tommy Wirkolas Død snø uten statsstøtte og kom fra det med fornøyde investorer. Også Tomme tønner er virkeliggjort uten skattebetalernes penger (i stedet har de involverte ofret store deler av lønnen sin i påvente av filmens besøkstall). Det er et tegn på en filmbransje i stor kommersiell utvikling at slike prosjekter kan virkeliggjøres uten snille onkler, og med reelle håp om overskudd. Likevel: Ordentlig profesjonelt blir det ikke før de involverte får utbetalt lønnen sin før første kinobillett er løst.