Året er 2023. Det er lørdagskveld. Tore Strømøy er tilbake på skjermen, han er blitt en eviggrønn programleder i NRK, slik Dan Børge Akerø og Tande-P i sin tid ble det. Hockeyfrisyren er grånet, ellers er han den samme. Fortsatt hjelper han innskrivere å finne mennesker de har mistet kontakten med, og får tårene til å renne unisont i tusener av norske hjem. Så langt er alt som før. Men i kveld er det en spesiell historie han skal fortelle – den første av sitt slag i Norge, men neppe den siste. «Som vanlig skal det handle om de nære ting: venner og familie – det aller viktigste,» åpner Strømøy, og mottar publikums applaus. «For et par måneder siden fikk jeg et brev fra Thea. Hun ble født i 2005, under omstendigheter som vi ikke ser på som så spesielle i dag, men som var mindre vanlige den gangen. Den biologiske faren til Thea er nemlig en mann som verken hun eller moren noen gang har møtt – en som donerte sæd til en sædbank, og på den måten gjorde et nødvendig bidrag for at Thea skulle komme til verden. Thea har hele livet lurt på hvem denne mannen er, og om han fortsatt lever …»

Dype røtter. – Jeg tror jeg hadde vært nysgjerrig nok til å gjøre noe slikt. Det hadde vært spennende, det. Og faren vet jo om muligheten for at det kan skje. Kanskje han ville synes det var koselig også, med tida, sier Tore Strømøy når vi snakker med ham i dag.
I Morgenbladet forrige uke overveide vår journalist om han skulle bli sæddonor, og ba blant annet en teolog og en filosof om råd. Denne uken har vi bedt om å få Tore Strømøy på tråden. I sitt arbeid med tv-suksessen Tore på sporet har han sett utallige sønner og døtre bli gjenforent med sine fedre. Han er ikke enig med avdelingsoverlege Johan Hazekamp ved Volvat medisinske senter, som i forrige ukes artikkel sier det er «en misforståelse å tro at donoren er barnets far» og utelukkende knytter farsrollen til den sosiale faren – han som er der for barnet i dets oppvekst.
Strømøy er positiv til loven fra 2005 som sier at barn av en sæddonor kan få vite donorens identitet når de fyller 18 år.

– Folk har behov for å vite hvor de kommer fra. Hvis ikke kan de føle seg historieløse. Det gjelder ikke bare barna til donoren, men leddene videre i slekten også. Det vil bli en gren av slekten hvor det er stopp. Jeg tror mange føler behov for i det minste å vite, selv om de ikke nødvendigvis tar kontakt. Vite hvor trekkene en har kommer fra.
– Du åpner programmet ditt med å si at det handler om «de nære ting: venner og familie, det aller viktigste». Hvorfor betyr familie så mye for oss?
– Jeg tror det er viktig å vite hvem du er, for å få ro med deg selv. Hvis du ser på et tre med dype røtter, står det stødigere enn et hvor røttene ikke stikker like dypt. Når du vet at du har mange bak deg, og vet noe om hva de har gjort, blåser ikke treet like lett over ende. Jeg skal ikke si at det gjelder alle, men mange står nok bedre rustet for livet.
– Tror du dette er et biologisk savn, noe de føler på kroppen, eller tror du det heller springer ut fra samfunnets idé om at en skal kjenne sin biologiske far?
– Jeg tror nok noe kommer av at en ser at andre har både mor og far. En har behov ikke bare for en myk og snill mor, men også for en sterk far som kan hjelpe en. Det å være far er sterke saker, skjønner du. En tror kanskje ikke det er så viktig, men det er det.
– Hva tenker du når forskere hevder at det biologiske opphavet ikke har så stor betydning?
– Jeg tror også at miljøet en vokser opp i har mest å si. En ser det med adopterte, som gjerne blir veldig like foreldrene. Men, så e det nåkka lell. Det er den forslitte frasen om at blod er tykkere enn vann. Det er ikke nødvendigvis for å finne en ny familie de som er adoptert søker det biologiske opphavet sitt, men for å vite. Og så kan en jo finne noen som er veldig lik en selv.

«Et bidrag». I en episode av Tore på sporet i fjor høst fulgte vi norske Åsmund på hans reise til Trinidad for å møte sønnen Chris, som han hadde fått 30 år tidligere, da han var sjømann. Omstendighetene tvang Åsmund til å forlate den gravide kjæresten. Sønnen vokste opp uten kjærlighet, og bodde i flere år på gata.
– Har den biologiske faren et ansvar for at det barnet han setter til livet får det bra?
– Han følte i hvert fall det, Åsmund, i dette tilfellet.
– Gjelder dette også hvis den biologiske faren er en sæddonor?
– Jeg synes kanskje de har et ansvar for å stille opp hvis ungene kommer for å møte dem. Men ikke for å oppdra ungene, det sier seg jo seg selv. Det har de jo ikke mulighet til heller.
– Har donoren ansvar for de problemene barnet kan få, rett og slett av å ikke kjenne den biologiske faren sin?
– Om donoren burde tenke på det, vet jeg ikke, men de som benytter seg av donorsæd, burde i hvert fall det.
Strømøy er opptatt av at foreldre som har benyttet seg av donorsæd bør være åpne om det overfor barnet, så tidlig som det lar seg gjøre. Som han sier: Det er ikke en artig opplevelse å få vite at du er resultat av «et bidrag fra en fyr».
– Hvis en får vite det tidlig, tror jeg ikke det er så farlig. Det er det du ikke vet, hemmelighetene, som drar deg.
– I løpet av 18 år hvor en ikke vet hvem den biologiske faren er, som tilfellet er med barn av sæddonorer, rekker det å bygge seg opp en del spenning?
– Jeg tror det. Og hvis det for eksempel viser seg at faren er død, kan det bli litt frustrasjon.

Vente hele livet. «Jeg har jo spekulert og tenkt mye på hvordan det har gått med gutten,» sier Åsmund i den nevnte Tore på sporet-episoden. Han rakk aldri å møte sønnen før han måtte forlate Trinidad. Når de endelig møtes, viser det seg at all bekymringen ikke har vært uten grunn. Sønnen har holdt på å gå til grunne i kriminalitet og narkotikamisbruk.
En sæddonor kan bidra til å sette opptil åtte barn til verden, og har ingen mulighet til å få vite noe om disse barna, som han er biologisk far til, med mindre de oppsøker ham. Han har ingen forpliktelser overfor barna, men heller ingen rettigheter. I verste fall kan han bli gående og gruble hele livet.
– Det er enklere den dagen noen ringer på, og en får vite at det har gått bra. Er en nervøs, må en i verste fall være det hele livet. Samtidig kan du jo si at de har valgt det selv. Jeg vil ikke felle en dom over noen. Jeg får ta meg av barna når de blir store og kommer hit, sier Strømøy og ler.
– Kunne du donert sæd?
– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Jeg er nok for glad i unger til at jeg kunne gitt dem fra meg totalt. Jeg tror ikke jeg hadde klart det, jeg ville sett dem vokse opp. Det er jo noe med at du som sæddonor gir bort den største gaven du kan gi – muligheten til selve livet. Du gir en del av deg selv. Jeg tror jeg måtte visst hvordan det gikk med det barnet, og ville sikkert også følt ansvar, uansett, sier Tore Strømøy.
– Ikke dermed sagt at det er noe galt med dem som gjør det. De gjør det jo for å hjelpe.