«Hadde det ikke vært for blod og puling, ville vi ikke vært her i Afrika,» sier en offiser i Claire Denis' mest kjente film Beau travail (1999). Slik forklarer han sin tilstedeværelse som kommandant i Fremmedlegionen i Djibouti. Vold, sex og Afrika går igjen som temaer i de fleste av den franske 61-åringens filmer, ikke minst hennes ferskeste, White Material (2009), der Isabelle Huppert spiller en steil kaffeplantasjeeier i et ikke navngitt afrikansk land på randen av borgerkrig. Sammen med et utvalg andre av Denis' filmer presenteres disse to på Tromsø filmfestival. Til uken vises dessuten flere av dramaene hennes på Cinemateket i Oslo. Morgenbladet møtte den særegne regissøren rett etter ankomst i Tromsø.

– Folk her i Europa forholder seg til det afrikanske kontinentet som noe mytisk. Enten drømmer man om den utemmete naturen, de ville dyrene, zuluer, og så videre. Man fantaserer om det spesielle ved å elske med en sterk og hemningsløs afrikansk kvinne. Med andre ord alt det legenden om Afrika inneholder. På den andre siden har du den medfølende holdningen til Afrika. Mange jeg kjenner vil så gjerne adoptere en afrikansk unge og sånt tull. De gir seg hen i denne veldedighetstanken i stedet for å prøve å forstå en annen kultur. Begge disse forestillingene baserer seg på klisjeer om Afrika som til en viss grad er dypt rasistiske. Når det kommer til fattigdom, har vi dessuten en jobb å gjøre i Europa. Det kan paradoksalt nok være lettere å være medfølende for noen i et fjernt og mystisk land. To kvartaler unna der jeg bor i Paris er det folk som lever i pappkasser midtvinters.

Egne erfaringer. Det er ikke tilfeldig at tre av Denis' ni spillefilmer har handling fra nettopp Afrika. Hun ble født i Paris, men levde i Kamerun størsteparten av barndommen, som datter av en stedlig representant for franske myndigheter. Hennes debutfilm Chocolat (1988) har klare selvbiografiske trekk og handler om en ung jentes oppvekst i en koloni i etterkrigstiden. Nevnte Beau travail følger en gruppe soldater i Fremmedlegionen som er stasjonert i Djibouti. I sine fremstillinger av de militæres trening og hverdagsliv fremstår den som en absurd, filmatisk ballett, komplett med Benjamin Brittens kraftulle opera Billy Budd på lydsporet (historien er dessuten inspirert av forelegget for operaen, Melvilles bok om matrosen Billy Budd som blir uskyldig anklaget av sin sjalu overordnete). White Material tar på sin side opp vår tids rester av kolonitiden.

– Familien i White Material er tredjegenerasjons kaffefarmere i Afrika. Hovedpersonen Maria er blind for farene for en borgerkrig, og makter heller ikke å se at hun er en inntrenger. Hun føler ikke at hun er annerledes på grunn av hudfarge, og innser ikke at hun oppfører seg som en koloniherre fra gamle dager. I sin naivitet tror hun at hun er en vanlig bonde som arbeider hardt for lite penger. Men sammenliknet med svarte bønder er de jo søkkrike!

Det nye Europa. Denis' forrige film 35 Shots of Rum (2008) handler om en svart, karibisk enkemann og togfører som lever i Paris sammen med sin studentdatter. Så godt som alle rollefigurene i filmen er svarte, selv om de ellers lever svært assimilerte liv i den franske hovedstaden.

– Både White Material og 35 Shots of Rum skildrer mennesker som hver på sin måte er outsidere?

– Jo, men på svært forskjellig måte. I 35 Shots ... skaper jobben en form for fellesskap. De er fra det franske Karibia, det vil si at de sees på som franske, ikke utlendinger. De har alle samme jobber og har en tendens til å holde sammen både fordi det er praktisk, og fordi det ikke er så lett å være avslappet sammen med hvite.

– Denne outsiderproblematikken er gjennomgående i filmene dine?

– Noen ganger blir jeg overrasket over at folk ikke ser at Europa har forandret seg fundamentalt, og jeg liker å gjøre det klart i mine filmer hvordan tilstanden er nå. Kulturelle forskjeller er blitt en del av vår virkelighet. Det er mer enn en tråd i filmene mine. Jeg vet ikke om jeg vil si jeg er oppslukt av tematikken, men jeg har mye erfaring med følelsen av å være fremmed fra min oppvekst i Afrika. Hvis jeg hadde jobbet som skulptør, ville dette vært materialet jeg hele tiden hadde vendt tilbake til. Å være en outsider er en viktig del av meg.
Stilsikker. Kanskje er det fordi hun begynte regikarrieren så sent (hun var 40 da debutfilmen Chocolat kom ut), kanskje er det fordi hun lenge jobbet som assistent for noen av de siste tiårenes mest utfordrende regissører (Jacques Rivette, Costa-Gavras, Wim Wenders og Jim Jarmusch). Uansett, Denis har en usedvanlig filmatisk selvsikkerhet som lar henne utforske uvanlige fremgangsmåter og stiler. Blant annet bruker hun sjelden det egentlige manuset i prøveperioden med skuespillerne. Manuskriptet deles i stedet ut rett før opptak for å unngå at ting blir for korrekt, for å holde døren åpen for slump og improvisering. Denis er heller ikke redd for å begrense dialogen til et minimum. Hun forteller heller med musikk og bilder.

Å se en Claire Denis-film kan dessuten være en forvirrende opplevelse. Den franske regissøren er glad i elliptiske strukturer (utelatelser av tidspartier, red. anm). Kronologi er mer unntaket enn regelen, og tidsnivåer føres sammen etter assosiasjonsmetoden. Kombinert med en uredd bruk av musikk gir det filmene et nesten abstrakt preg. Et sted der følelser og sinnsstemninger gis rikelig spillerom og alltid er viktigere enn fortellingens rasjonalitet.

– På en måte føler jeg at det er slik verden er. En ellipse for meg er som å hoppe ut av et vindu. Det er skummelt. Jeg liker den følelsen den gir meg når jeg ser på en film. Første versjon av manuskriptet er som oftest veldig klassisk fortalt, men blir sakte men sikkert mer elliptisk i senere versjoner. Jeg er fascinert av rytmen ellipsene skaper. Det blir melodisk.

Kvinnesyn. Lydsporet i Denis' filmer domineres da også av musikk. Det britiske bandet Tindersticks har spesialkomponert stemningsfull musikk til flere, men hun bruker også mye popmusikk og klassisk musikk.

– For meg er musikk og film svært nært forbundet. Jeg trenger musikk i skriveprosessen. Da jeg skrev 35 Shots of Rum, lenge før manuset var ferdig, visste jeg at jeg ville bruke Commodores Nightshift i en scene. Samarbeidet med Tindersticks fungerer likeens. Vi prøver å finne en rytme som passer filmen. Jeg gir dem noen få setninger, og så sender de tilbake musikk som hjelper meg videre med prosessen.

Kvinneandelen debatteres for tiden livlig i norsk filmbransje. Denis' hevder at mye av grunnen til at hun kom sent i gang som regissør, var at hun ville lage filmer som ikke var typisk kvinnelige.

– Kvinner skulle liksom lage filmer om incest eller om det å få barn utenfor ekteskapet. Men jeg har aldri vært tiltrukket av slike feminine temaer.

– Så du lager ikke feminin film?

– Jeg lager ikke klisjeen feminin film.