– Det er helt klart ingen menneskerett å få barn, forstått på den måten at dette er beskyttet av menneskerettslige konvensjoner. Samtidig er retten til familieliv beskyttet, og det skal altså en del til for at samfunnet skal kunne gripe inn for aktivt å hindre at folk får barn. Tvangssterilisering og tvangsabort hører det forrige århundre til. Det skal også gode grunner til, stort sett hensynet til barnets beste, å frata foreldrene omsorgen og ansvaret for et barn.

– Hva med dem som ønsker seg barn, men som ikke kan?

– Ufrivillig barnløshet er anerkjent som en tilstand hvor det er rimelig at det utvikles virksomme behandlingstilbud, og slike tilbud er utviklet i moderne medisin. Det kan være alt fra hormonstimulering til assistert befruktning, åpning av tette eggledere eller uthenting av sæd der dette er nødvendig. Metodene er blitt mer raffinerte og mer virksomme med tiden. Det nye i utviklingen er en fertilitetsindustri der kvinner i den fattige verden mot godtgjøring og krav om sunn livsstil, bærer frem barn for kvinner i den rike verden som ikke kan eller ikke vil gjøre dette selv.

– Og det er noe man har rett til?

– Man må skille sterkt mellom det at foreldre i utgangspunktet har en beskyttet rett til å ha omsorgen for sine barn, til det at barnløse har en rett til å få barn. For eksempel fastslår adopsjonsloven at kommende foreldres omsorgsevne skal vurderes. Det er vel ingen som ønsker en fri handel med barn, eller at det er en samfunnsplikt å være behjelpelig dersom personer uten omsorgsevne sterkt ønsker et barn. Beklager at jeg svarer så langt, men med en gang noe oppstilles som en såkalt menneskerettighet, så må synspunktene nyanseres.

– Nylig ledet du arbeidet med en offentlig utredning, NOU 2009: 5 «Farskap og annen morskap». Hva var bakgrunnen for rapporten og hvilke konklusjoner kom dere frem til?

– Bakgrunnen var at moderne reproduksjonsteknologi, det at folk lettere kan bevege seg fra et land til et annet, og at det er et «marked» der ute for å sikre etterlengtede barn, førte til at myndighetene ønsket å få vurdert disse utfordringene i sammenheng for å få råd om regler for fastsettelse av farskap, medmorskap, både for barn født her i landet, og barn født i land som tillater surrogatmorskap og andre metoder som norsk lov ikke åpner for. Vi gikk blant annet inn for å beholde pater-est-regelen som den er, selv om det foreligger forslag om å endre denne.

– Du var medisiner og jobbet som lege i mange år før du utdannet deg til jurist. Du har sagt at de to fagene, medisin og juss, er i konflikt med hverandre, og at det ikke er ditt prosjekt å megle mellom dem. Du har rett og slett skiftet side. Hva består konflikten i?

– Det er et stort spørsmål. Noen ganger går fagene fint sammen, andre ganger er det mer konflikt, som når jussen ønsker å lage gode regler som gjelder de langt fleste tilfellene, mens den medisinske etikken tilsier at hvert enkelt tilfelle skal behandles særskilt og individuelt. Medisin er et praktisk og empirisk fundert fag, mens jussen i utgangspunktet er normativ. Faren ved å blande de to fagene, er å gjøre unntakene til gjeldende norm for alle.

– Hvilket fag mener du spørsmålet om assistert befruktning sorterer under?

– Det er et spørsmål der medisinere faglig sett står helt sentralt. De utvikler avansert og virksom metodikk og kan nesten få til «det umulige». Men om metodene skal tas i bruk eller ikke fordi de oppfattes som for kontroversielle eller for uetiske, det er et politisk spørsmål. Om det skal gis regler på slike områder, må det jurister inn som eksperter på regulering. Men det er ikke juristene som skal bestemme. Lovgivningsspørsmål på etisk utfordrende områder tar Stortinget å ta stilling til.

– Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul har foreslått å utvide retten til assistert befruktning til også å gjelde enslige kvinner. Hun mener enslige kvinner som ønsker seg barn er diskriminert under dagens lovgivning. Er du enig i påstanden?

– Det skal bli spennende å se hva hun mener om enslige menns rett til assistert befruktning eller hvor diskrimineringsvernet tar slutt. «Diskriminering» er også et slagord med tyngde på samme måte som «menneskerettigheter», men ikke nødvendigvis med et presist innhold. Som leder av Likestillings- og diskrimineringsnemnda i fire år har jeg vent meg til slik upresis ordbruk uten at dette blir avgjørende for den juridiske vurderingen.

– Er det rimelig å sammenligne sæddonasjon med blodgivning, slik Rikshospitalet gjør?

– Det er alltid forskjell på det å gi og motta behandling som tar sikte på en sjøl, og det å gi og motta produkter som tar sikte på å skape et nytt individ. Dette er en etisk relevant forskjell. Folk som tar for lett på etisk relevante forskjeller, synes å oppfatte etiske problemer som logiske utfordringer, og det bærer ofte galt av sted.

– Er du selv blodgiver?

– Ja, men jeg har jobbet i Afrika som lege og hatt malaria og er derved uaktuell som blodgiver.

– Har du noen gang vurdert å donere sæd?

– Nei, men jeg har alltid vært for sæddonasjon med kjent donor, og mot anonym sæddonasjon, og ville hatt problem med et eget ønske om å vite om og hvem som eventuelt er «genetiske etterkommere». Kona og jeg har det bra med de to døtrene vi har.

– Tilbake til jussen. Et klassisk spørsmål i forbindelse med de farløse barna er hvem som skal betale for dem. Hvilke konsekvenser kan vi tenke oss at denne nye måten å produsere barn på vil få for bidragsordningen? Hva er den juridiske forskjellen på julebordsæd og donorsæd?

– Barn er for det første aldri «farløse». Det har vært sæd i en eller annen forbindelse ved befruktningen. Hvis vi snakker om mødre som ikke ønsker å ha en far til barnet sitt, eller har fått anonym donasjon i utlandet, er selve bidragsspørsmålet også et rent politisk spørsmål. I dag betaler staten bidragsforskott dersom det ikke er en far, medmor, stefar eller annen betalingsvillig person. Jeg oppfatter dette som både etisk og juridisk uproblemtisk.

– I Morgenbladets spalter ser vi at de som er for assistert befruktning argumenterer med rettigheter og livskvalitet, mens de som er imot argumenterer med identitet og etikk. Hvilken plass har rettighetssamfunnet for eksistensielle spørsmål?

– Ingen er vel mot assistert befruktning i seg selv, for eksempel dersom det hjelper et ektepar til å få barn. Så øker motstanden jo mer man «tukler med livet». Dette avspeiler at det er etiske og politiske spørsmål som ligger i bunnen, og da er det ingen grunn til å dra inn menneskerettigheter og andre «store ord». Det blir ofte et spørsmål om hvem som skal bestemme, som i abortspørsmålet, og om det skal trekkes grenser for det tillatelige. Og igjen: Ingen ønsker at foreldres ønsker om barn skal ha ubetinget gjennomslag dersom det utvilsomt er slik at de aktuelle personene vurderes som ute av stand til å ha omsorg for et barn. De fleste av oss befinner oss mellom to umulige ytterposisjoner.