– Og det er en endetidsroman, hvor riktignok ingen dør. Unntatt et par barn. Til gjengjeld blir det født mange. Du kan si at jeg gir og tar.

– Men endetidsaspektet er seriøst nok: Du holder muligheten åpen for at noe virkelig kommer til å skje, at mange kommer til å dø.

– Fem milliarder. Til å begynne med.

– Tross alvoret har boken en imponerende samling ordspill, referanser og internspøker. Mannen som trekker i trådene bak fasaden heter Biv Boeser, og «Böse» betyr slem og ond på tysk. Tilfeldig?

– Nei, nei. Biv baklengs blir også Vib, så navnet signaliserer jo bad vibrations. Det er heller ikke helt tilfeldig at stedet personene mine samles på heter Folkvang, som var Frøyas, altså den norrøne fruktbarhetsgudinnens bolig og dessuten navnet på lokalet på Kråkerøy hvor Gerhardsen sementerte antikommunismen i 1948. Men jeg tror ikke noe av dette er nødvendig for å ha fullt utbytte av boken.

Kjærlighetsbomber. Jern har en knallsterk start. Et barns død starter handlingen for leseren og for en av hovedpersonene.

– Det hele åpner med bloggen til Yasmina, som hun kaller seg, eller Gro, som hun egentlig heter. Gro er i en vanskelig livssituasjon. Hun har mistet barnet sitt i en ulykke som skyldtes at hun var uforsiktig, sto med barnevognen for langt ute i veien da det kom en bil. Deretter gikk også ekteskapet hennes dukken, og Gro gjør det folk faktisk gjør i vår tid: legger sitt private liv ut på en blogg. Så er det folk som leser denne sorgbloggen, og det er ikke alltid tilfeldig hvilke lesere man får på en blogg. I dette tilfellet blir Gro utsatt for det man kaller for love bombing: Flere forskjellige mennesker tar kontakt. De er imidlertid, viser det seg, alle knyttet til Boeser.

Innsnaringen av den sørgende, trengende, halvdesperate Gro er som å se et bilkrasj i sakte film. Det virker uunngåelig at Gro/Yasmina suges inn i fellen. Eggen har lenge vært interessert i å finne ut hvordan religiøse bevegelser verver medlemmer.

– Dette med love bombing oppsto på sekstitallet med bevegelsen Children of God, en nyskapning i det kristne miljøet som fusjonerte med hippietidens kjærlighetsbudskap. Dette er alvorlig og krevende arbeid: Jehovas vitner skal bruke to til tre tusen timer på å få ett eneste medlem i folden.

– Men din neste forteller, Ina eller Tina, har et helt annet utgangspunkt enn jakten på trøst og kjærlighet?

– Hun reiser til Folkvang fordi hun driver med en avhandling om nyreligiøse bevegelser. Det jeg håpet på da jeg begynte å konstruere dette religiøse samfunnet, var at det også skulle ha en viss appell til intellektuelle. Fordi Biv Boeser, som er lederen, kall ham gjerne guruen, taler like mye til tanken som til troen.

Skjemavelde. Den intellektuelle Ina/Tina fanges inn like grundig som den enklere Gro, «going native», som det heter i antropologien. Eggen farer ikke over denne prosessen med harelabb. Han lar Ina/Tina etter nøye vurdering komme frem til at sekten nettopp ikke er en slik sekt leseren forstår at det er.

– Du presenterer dem ikke som en «typisk» sekt.

– Nei. Blant annet fordi det de gjør ikke skader noen.

– Det er slik skade Ina advares mot av sin veileder, som av alle ting har et skjema om hvilke faresignaler man skal se etter … Hun finner ikke igjen nok av disse faremomentene til å ane uråd?

– Nettopp, og Folkvang-prosjektet handler da heller ikke om terroraksjoner eller andre ting samfunnet i utgangspunktet venter seg. Det er en overlevelsesstrategi, basert på frivillighet.

– Hvordan går det med avhandlingen?

– Etter hvert får vi noen prøver på den, og den blir jo særere og særere mens hun forsøker å rettferdiggjøre sine innsikter på et vis. Til slutt begynner hun å hevde at hele menneskeheten er en cargokult.

Opptørking. Symbolene er overalt i Jern. Den tyngste symbolikken stammer fra den svært alternative oldtidsspråkforskeren Zecharia Sitchins verden, hvor store deler av menneskeheten nettopp er en cargokult. Sitchin hevder at den sumeriske kultureksplosjonen var et resultat av utenomjordisk besøk på jorden, hvor besøkerne fikk gudestatus. Deres manipulering av menneskers DNA er signalisert ved DNA-dobbeltspiralen i form av en cargogjenstand, nemlig Hermes-staven. Resultatet av eugenikken ble en ny rase, en lysere, blondere.

Men for bokens tredje forteller, Ove, spiller metafysikken ingen som helst rolle: Han søker overlevelse i svært konkret forstand.

– Ove skal bare vekk. Han har lånt masse penger av litauisk mafia for å finansiere en dopdeal som gikk i vasken. Så han venter på å få knust kneskålene eller testiklene, eller, som det sies, en av hver for å gjøre det interessant! I det øyeblikket Ove rømmer, etter et hjelpeløst selvmordsforsøk, finner han en lapp, stappet ned i lommen en utekveld: «Avrusning?» Og et telefonnummer. Folkvang har mange metoder.

– Men i forhold til dopkjør og mafiajuling går det jo ikke så ille med Ove?

– For ham blir dette veien til å tørke opp og bli nykter, men også til å realisere et slags potensial. Han er veldig belest, men er altså et dophue. Og for all del: Også Gro vokser i løpet av denne perioden.

Fellesskap. I Jern virker det som om Eggen har frydet seg over å la menneskene få en lykkelig og utviklende tid i denne dommedagssekten, mot leserforventningene.

– Dette er et spørsmål om hva som trekker mennesker til religiøse bevegelser og innsikter. Et eksempel: Dersom islam var så ille for kvinner som mange vil ha det til, hvorfor finnes det da en halv milliard kvinnelige muslimer? Det er alltid sider vi ikke ser, som fellesskapsfølelsen. Gro får faktisk en ny start, nye utviklingsmuligheter til intellektuell fordypning. Hun leser Nietzsche! Riktignok blir nietzscheanismen hennes nokså vulgær …

– Du lar sekten følge opp personene nøye, de blir passet på, de gis jobber som synes spesielt tilpasset dem og deres livssituasjon.

– Ja, men: Når de først har avlagt DNA-test, da omplasseres de, sier Eggen.

Og hvorfor det? Det er vel ikke altfor mange katter som slipper ut av sekken nå: De biologiske og genetiske dataene viser seg bak fasaden å være det viktigste for den ekspatrierte sørafrikanske guruen Biv Boeser.

– Anelsen om retningen det går i, gjør lesningen ganske skummel?

– Selv synes jeg det begynner å bli skummelt allerede når de ber om bilder. For å få sett hvordan Gro ser ut, utnytter de hennes savn ved å be om et bilde av henne med datteren. Når hun får se bildet igjen i kartoteket, er barnet klippet bort. De skal fastslå hva slags etnisk type hun er, og om hun fortsatt er i fruktbar alder. Selv om spørsmålet om avkom jo dukker opp igjen.

– Rasebiologi, rett og slett?

– Nåvel, Biv Boeser sier at han ikke forlot Sør-Afrika fordi apartheid falt, men han sier jo også, som mange sørafrikanere for øvrig, at apartheid ikke var det alle andre i verden trodde, det gikk jo ikke å leve sammen, for «hyener og kveg kan ikke eksistere fredelig ved siden av hverandre». Da er han jo langt inne i den svarteste rasisme.

Rasistisk. Eller hviteste. Men det grønneste slipper heller ikke unna når Eggen skal beskrive guruen:

– Det er et like viktig trekk at Boeser er gammel Greenpeace-aktivist. Men det han sier er at Greenpeace «manglet en helhetstenkning om verdens egentlige problemer». Saken er at miljøbevegelsen også avskaller mange rare ideologier.

– Flere på Folkvang er besatt av det rene, som helt ren mat?

– Sammenhengen er der. Faktisk handlet også min roman Pynt om denne desperate jakten på det rene – i form av orden og klarhet. De rene linjer … det er noe totalitært også der. Den klassiske funksjonalismen handlet jo om nye omgivelser for «det nye mennesket». Alle de store bevegelsene vil skape «nye» mennesker: «Every generation a little better!»

– Eugenikk, altså styrt forplantning, avsløres som selve Prosjektet?

– Jeg har tenkt mye på den kulturkampdebatten vi har hatt i senere tid. Den som handler om i hvilken grad nye biologiske innsikter skal påvirke menneskebildet vårt. Enda mer interessant er gjennombruddet for DNA-testing på grasrotnivå: For en liten tusenlapp kan du få greie på veldig mye interessant om deg selv og ditt genetiske opphav. Saken er at de som ønsker å betrakte verden rasistisk, har fått mektige hjelpemidler til sin disposisjon. Dette krevde plass i en bok som Jern, sier Eggen.

Motoren i romanen er likevel den gradvise innlemmelsen av kropp og sjel i sektens mørke hjerte, system og formål.

– Fortellingen dreier seg rundt fire forelesninger av Boeser. Og det er klart: Når folk har gått fra å akseptere den første forelesningen til den fjerde, så har de tilbakelagt et langt stykke, mentalt sett. Jeg tenker her i en viss grad på hvordan for eksempel scientologikirken har sine nivåer, hvor innsiktene blir større jo lenger inn i systemet du kommer.

– Omgivelsene har klare holdninger som støttes av tabloidene?

– Ja da. Det er klart de er et «NAZISEXUFOFEMIKOLLEKTIV», haha. Men altså: Jeg begynte også i en ende, med å skulle skildre et underlig, kultisk, marginalt miljø. Men så fikk jeg blant annet gjennom konsulenthjelp mer grep om hvor mye som faktisk finnes der ute i virkeligheten. Og jeg ønsket sterkt at Jern skulle ta for seg det herskende kulturelle klimaet. Jeg er absolutt tilhenger av at romanen skal undersøke og stille diagnoser. Mye av forarbeidet har foregått ved The University of YouTube. Jeg legger ikke skjul på at dette også har vært morsomt!