Nordisk tv-samarbeid
Forslaget om en felles nordisk tv-kanal er ikke nytt. Med jevne mellomrom har dette vært løftet frem av publikum og politikere de siste 20 årene, ikke minst med tanke på en bedre dekning av kulturstoff. Nye teknologiske forutsetninger og et språkpolitisk klima i endring, gjør at vi nå bør se på dette med nye øyne.

En viktig grunn til at man tidligere har valgt andre løsninger enn en felles kanal for det nordiske tv-samarbeidet, er at de nordiske landenes tv-seere prioriterer forskjellig. Eksempelvis har det vært hevdet, kanskje med rette, at interessen for norske filmer og tv-programmer har vært heller laber i Sverige og Danmark. Det å legge opp til et felles sendeskjema har derfor ikke vært mulig. I stedet for en felles kanal, valgte man å bygge opp et samarbeid basert på utveksling av programmer og felles produksjoner. Dette etablerte samarbeidet er godt og bør fortsette med full styrke, ikke minst med tanke på samproduksjon. Men dette samarbeidet gir ikke svaret på hvordan vi i det enkelte nordiske land skal kunne gi tv-publikummet en bredt anlagt og lett tilgjengelig flate for kulturstoff.

Tanken om en nordisk basert tv-kanal inspirert av den fransk-tyske Arte, er ikke basert på ønsket om at vi skal sitte og titte på hverandres tv-programmer i Norden, men snarere at vi sammen skal kunne realisere noe vi hver for oss ikke makter. Da NRK2 ble startet, var tanken å lage en kulturkanal. Det ble med tanken. De andre nordiske landene sliter også med å finne gode løsninger.

Der hovedinnvendingen lå før, nemlig i forhold til det nordiske publikummets ulike ønsker, kommer teknologien oss nå til unnsetning. Dagens teknologi gjør det mulig å variere programflatene fra land til land ut fra nasjonal tenkning om hva som er etterspurt. Arte har eksempelvis ikke samme sendeskjema i Tyskland og Frankrike. Neste generasjon tv-tilbud gir publikum mulighet til å velge mellom de ulike programmene og når man vil se dem.

Når man bruker begrepet «tv-kanal», ser mange for seg en stor virksomhet med mange ansatte og store kostnader. Det er ikke det jeg tenker meg. En nordisk kulturkanal kan bygges opp som en ren formidlingsinstans, et nettsted, så å si, som redigerer og tilgjengeliggjør allerede eksisterende programmer. Altså ikke noe nytt offentlig finansiert pengesluk, men et felles nordisk grep der skandinaviske språk går om hverandre der dette er mulig og naturlig.

Hva om vi i Norden forsøkte å koble oss opp til Arte, og fikk til en samarbeidsavtale der de nordiske landenes allmennkringkastere kunne bygge ut et tilbud som ga oss den nordiske utgaven av denne kanalen? Antagelig ville dette også bygge broer fra Norden og ut til viktige formidlings- og produksjonsmiljøer i Europa.

Merk: Utgangspunktet ved denne korsveien er altså ikke den instrumentelle politiske tilnærmingen der det egentlige målet er nordisk samarbeid, og der man finner på tiltak for å styrke dette. Dette er snarere politikk sett nedenfra. Vi tar det skandinaviske språkfellesskapet i bruk for å realisere noe vi hver for oss ikke makter på egen hånd. Dette er et viktig poeng. Skal vi komme videre i det nordiske samarbeidet, må det nemlig ligge drivkrefter i bunnen. Det handler om publikums ønsker og markedsmekanismenes muligheter.

Det skandinaviske språkfellesskapet er i denne sammenhengen en ressurs vi ikke har utnyttet fullt ut. Med et marked på 20–25 millioner mennesker sier det seg selv at mulighetene er vesentlig flere enn det vi eksempelvis makter basert på Norges vel 4,7 millioner innbyggere. Fremtidens medietilbud, enten det har sin opprinnelse i de tradisjonelle tv-kanalene eller i redaksjonelle nettsteder (nettaviser), vil handle om publikums ønske om spissede tilbud med redaksjoner som bistår med å rydde vei i jungelen av tilbud. Mange av oss opplever allerede i dag denne tendensen gjennom vår tilnærming til radiolytting. Vi har radioen skrudd på en bestemt kanal fordi kanalens profil faller sammen med egne interesser. I dag diskuterer vi ønskene fra den delen av publikum som vil ha et bredere anlagt kulturtilbud. Fremtiden vil vise at felles nordisk tilnærming også kan tenkes å gi et marked for andre interessefelter. Hva med en nordisk næringslivskanal, for eksempel?

Også endrede kulturpolitiske utfordringer vil ha betydning for hvordan vi forholder oss til mulighetene i det skandinaviske språkfellesskapet. Språket er definerende for vår viktigste kulturelle fellesarena, og dermed avgjørende for at vi også i fremtiden skal ha en god kulturell hjemmebane å utvikle oss på. En viktig problemstilling i dette er hvordan vi bidrar til at «norsk» også i fremtiden kan være et bærende språk på alle samfunnsområder. Her utfordres vi av engelsk, eksempelvis innenfor forskning, internasjonalt orientert næringsliv og så videre. Språk kan ikke vedtas, det kan bare brukes. Vi kan altså ikke basere oss på snever politisk styring, men snarere bygge på de mulighetene språket som markedsskaper gir. En skandinavisk tilnærming øker våre muligheter dramatisk. Så vidt vites er seks til åtte prosent av det norske publikummet faste NRK P2-radiolyttere. Det vil si i beste fall snaut 400 000 mennesker, et grunnlag som gir enkle svar på hvilke økonomiske ressurser som kan settes inn, det være seg offentlige eller private. Vi kan tenke oss at et nordisk Arte vil kunne få tilvarende oppslutning, noe som ville gitt et potensielt publikumsgrunnlag på anslagsvis 1,7 millioner mennesker. I tillegg kommer at sannsynlige offentlige bidrag ville kunne deles på fem land.

Hvis du ikke allerede har gjort det, gå inn på Artes nettsider. Jeg tror du vil finne noe som gir mersmak, det gjorde i alle fall jeg.

Olemic Thommessen er stortingsrepresentant, kultur- og mediepolitisk talsmann for Høyre