«Sjokkerende opplysninger om minoritetsproblemene i Norge» – slik lød en avisforside i 1958. Det er ikke innvandrere som er temaet, men samer. Den spenningen som ble forsterket i etterkrigstiden mellom samer og den øvrige befolkningen, eksisterer til en viss grad den dag i dag. Dette er budskapet i filmen Fjellfinnhua, som nylig hadde premiere på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Guro Saniola Bjerk står bak dokumentaren, og hun stiller et vesentlig spørsmål: Samene er blitt dårlig behandlet av den norske stat. Men er vi nå i ferd med å begå en ny urett, mens vi forsøker å skjule arrene etter den gamle?

Ny urett. Den «nye» uretten som er i fokus her, er samenes behandling av den øvrige befolkningen i Norge. Skal for eksempel en same ha utvidede rettigheter fordi samen står i samemanntallet, til tross for at begge har bodd på samme sted i mange generasjoner? Hva vil det si å være same? At man snakker samisk, eller at man har geografisk tilhørighet til samelandet. Er forfedrenes tilknytning til samekulturen det viktigste? Denne filmen løfter frem stemmene til de selvkritiske samene. Men det har ikke vært lett, noe Bjerk selv har fått oppleve. Hun jobbet som radiojournalist og brukte ordet «fjellfinnhua» på direktesendt radio. Betegnelsen oppfattes av samer som et skjellsord, og Bjerke ble stemplet som rasist.

Denne filmen er et viktig bidrag til den debatten som foregår i Nord-Norge, og som vi i sør vet lite om. Temaet er sensitivt og dagsaktuelt. Det er modig av Bjerke å lage denne filmen. Men hun kunne vært tydeligere i hvem hun retter sin kritikk mot. Temaene spriker i flere retninger. Det handler om identitet, rasisme, kulturarv og toleranse. Filmen antar at den norske stat ikke lenger behandler samene dårlig, og fokuserer på enkeltmennesker som ønsker at skillene mellom norske og samiske skal bli mindre. Og det vises til eksempler på hvordan befolkningen for øvrig blir dårlig behandlet av samer. Vi får ikke et helhetlig bilde av problemet, men et overfladisk blikk på mange dilemmaer.

Jeg, en same. En annen dokumentarfilm som også er aktuell er Min mors hemmelighet, som ble lansert på dvd i slutten av januar. Det er Ellen-Astri Lundby som ønsker å finne ut om moren hennes var same. Moren flyttet til Oslo da hun var 20 år, og har bodd i Oslo siden. Hun har holdt sin samiske identitet skjult eller vært unnvikende om den overfor datteren. Lundby reiser tilbake til morens fødested og snakker med morens nærmeste slektninger, en kusine av henne og en onkel. Mellom linjene skjønner vi at moren var same, men ingen av kildene sier det rett ut. Den dag i dag.

Denne er en rørende film om hvordan statens inngripen i samers privatliv har preget dem livet ut. Lundby har klart å fange på film den frykten en del samer ennå har for å kalle seg «same». Det slår en at få av oss i sør har forstått konsekvensene av fornorskningsprosessen.

Paralleller. Ser man de to filmene under ett, er parallellene til integreringsdebatten mange. Samiske barn ble straffet for å snakke samisk på skolen den gangen. I dag hører vi historier om lærere som reagerer når minoritetsbarn snakker sitt eget språk på skolen. Det var ikke bare forbudt med ikke-norske flagg på 17. mai; også samiske flagg var forbudt inntil Fabian Stang valgte å tillate alle flagg i 2009. Fornorskningen har mye til felles med assimilering, eller rettere sagt, det er akkurat det samme. Først i 1989 ble Sametinget opprettet, og det er ikke lenge siden samer ble anerkjent som urbefolkning. Den norske staten har kommet langt i anerkjennelse av samenes identitet, kultur og språk, delvis på grunn av internasjonale konvensjoner om urfolks rettigheter. Slike rettigheter har ikke innvandrere i Norge.

Jeg kunne også se paralleller til en annen konflikt, fra hjemlandet mitt Sri Lanka. Der bor tamilene i nord og øst, og singaleserne i sør. Det har vært borgerkrig i landet, og den politiske situasjonen er fortsatt ustabil. Mye av det samer har opplevd, har også tamilene opplevd i forhold til språk, kultur, identitet og fordeling av ressurser. Så hvorfor startet ikke samene krig?

Vi har hørt om Alta-aksjonen og Kautokeino-opprøret, men samene har aldri startet væpnet krig. Det kunne kanskje gått galt hvis det ikke hadde vært for oljepengene, men det snakkes fortsatt om selvstyre og selvråderett over samisk territorium. Og begge dokumentarene viser at spenningen mellom samer og den norske staten fortsatt er der. Derfor var det et paradoks at det var nettopp Norge som skulle megle mellom tamilene og singaleserne på Sri Lanka.

Majoran Vivekananthan er redaktør i avisa Utrop.

Publisert 05. februar 2010