– Det er absolutt en nøkkelsetning. Maria er en veldig selvbevisst person, bevisst på kroppen sin og på hvordan hun fremstår for andre. Hun har også et veldig godt blikk for omgivelsene, og observerer dem detaljert.

– Blikket gir henne både sterk lyst og sterk avsky?

– Jeg opplever at hun higer etter skjønnhet, etter ynde, og ikke bare på scenen. Det innebærer en bevisst avvisning av det stygge, det avskyelige.

– Hun sjekker seg selv hele tiden, ser i speilet under sex, tenker i ett sett på andres utseende og har Madonnas billedbok Sex som en favoritt?

– Maria er ikke så ulik Madonna. De har mange likhetstrekk, ikke minst frekkheten og nådeløsheten.

– Mens venninnen Line spør hvorfor ikke ting bare kan få være vakre.

– Jeg forstår Line som en ganske klassisk feminist, en kunstner med et kritisk blikk på objektivering av kvinner. Maria, som kanskje ikke kan kalles feminist, vet til gjengjeld absolutt hva hun vil.

– Marias objektivering av kroppen plasserer henne vel nesten blant fienden feministisk sett?

– Samtidig er det hun som har kontrollen, og den definerende posisjonen – der menn tradisjonelt har vært de som definerer kvinner. Maria objektiverer også menn. Litt uvant i litteraturen, kanskje.

– Hun er ballettdanser og skal danse rollen som Julie. Dette er også en kunstnerroman?

– Det er veldig viktig. Det å være kunstner i denne boken er å søke det skjønne, men jeg ser også hvordan denne kunstneren behandler sine omgivelser i sin higen etter kunstnerisk perfeksjon; den stakkars ektemannen må finne seg i hennes hensynsløshet og nådeløshet, for eksempel.

– Når ektemannen svarer med samme utroskapsmynt, får han en ørefik. Maria behandler ikke andre som hun selv vil behandles?

– Nei, ikke i det hele tatt. Hun er en ekstrem personlighet.

– Hun har også et maskinelt forhold til kroppen, hun avviser det hun kaller «new age-piss» og skulle gjerne tatt av kneet og satt på et nytt ...

– Det er slik hun er. Også det seksuelle er fysisk og maskinelt. Hun har ikke betenkeligheter med seksuelle forhold heller, hun tillegger dem ikke noen stor betydning. Hun er lite empatisk og ganske dårlig til å se konsekvenser, hun går helt opp i kunstnerrollen, og hennes forhold til meddanseren Antonio handler om at han «har en kropp som kan måle seg med hennes».

– Hovedpersonen i din første bok kjemper med tvangsforestillinger og mani. Er det en slags fortsettelse i Ynde?

– Det er helt klart noe manisk også med Maria. Men der hovedpersonen i Tvang var ekstremt angstfylt, livredd for å skade eller såre, er Maria den motsatte ytterlighet. Hun har null respekt og tar ingen hensyn. Så ja, de er litt like – og helt, helt forskjellige.