Oldemor, du er med barn er den stadig unge Morten Wintervolds fjerde diktsamling og bok nummer i to Cappelen Damms nye serie «20 under 30». I samlingen videreutvikler forfatteren noen figurer og motiver han introduserte med boken I slekt (2005) i forbindelse med en refleksjon over poetens status som etterkommer. Å finne opp en funksjon og rolle til vår tids diktere fremstår som et av Wintervolds sentrale prosjekter. Tilblivelser og fødsler er tilbakevendende motiver i diktene, og Oldemor innledes nettopp med en fødselsscene hvor dikteren settes til verden som «tvungen tunge»:

Karnevalsfigur. Med «tvungen tunge» er dikteren forpliktet til å pludre, plapre og pipe «for pipets skyld!» i det som fremstår som et manifest for poeten som urokråke, spilloppmaker og karnevalsfigur: «sett pikk på paven, la ham peile / la ham preike, preik for presten». Wintervolds maniske bokstavriming er helt i tråd med manifestets fordringer: Poeten skal i første rekke lage lyd og støy i den dannede talen.

Kjøtt. Selv om Wintervolds pludring er aldri så fornøyelig, er de to høydepunktene blant Oldemors fire avdelinger preget av stringens og kompleksitet, særlig på motiv- og innholdsplanet. Et slikt høydepunkt er avdelingen «Nordavindens tropologi». Her videreutvikler forfatteren forestillingen om poeten som slektsforsker, først lansert som nedkjemper av den profetiske dikterfiguren i I slekt. Diktet skildrer og anerkjenner oldemors historiske fødsel og liv som dikteren og diktets forutsetninger. Dikteren leter med andre ord ikke etter noe slektskap mellom seg selv og fedre og frender i ånd, men forsker i kjøttets fellesskap. Bildelæren – tropologien – som forfektes fremstår langt på vei som tilsvarende jord- og bokstavnær. I denne slekten formidles ikke kjærlighetsbudskap gjennom ånd: «langs riksveien ut til det nordlige Atlanterhavet / står ei og anna trekirke / / men søker du spor / etter kjærlighet / gå til sommerfjøset // sjøl om nordveggen er blåst inn».

I realiteten.Også i «Rekviem over geirfuglen» dveler Wintervold ved historiske dikterroller. Dette komplekse diktet spiller ut noen kontrasterende forestillinger om naturen som fri og som underlagt menneskene, om litteraturen som fri og som underlagt sosiale betingelser. Diktet kan leses som en omskrivning av Baudelaires dikt «Albatrossen», hvor «himmelfyrsten» er et bilde på den visjonære poetens utenforskap i forhold til menneskene og samfunnet. I Wintervolds versjon har albatrossen lidd tilsvarende skjebne som geirfuglen, spist, utryddet og utstoppet: «se månen / fra geirfuglens synspunkt // det vakre ligger i seerens øyne / slik går sangen // seerens øyne ligger på sprit // i et syltetøyglass / på zoologisk museum i Køben». Diktets fremstilling av menneskenes fråtsing i det andre kjøttet, av fugleartens tragiske skjebne, «er ei påminning om realiteten» og skriver seg fra en dikter som har avvist eksilet til fordel for nettopp disse realitetene.

Lovende. Da I slekt utkom, ble Wintervold kritisert av Aftenpostens anmelder for forsinket polemikk mot oppfatningen om poeten som profet. Det finner jeg urimelig. Spørsmålet om hvorfor stadig nye generasjoner poeter i inn- og utland finner det påtrengende å posisjonere seg i forhold til denne dikterfiguren er da svært interessant! Jeg har ikke noe svar, annet enn at gesten naturligvis kan ses i sammenheng med fraværet av etablerte dikterroller og dikterfunksjoner overhodet. Med lanseringen av poeten som slektsforsker er det imidlertid åpenbart at profeten er overflødig. Som oldemors etterkommer er jo Wintervold fremtiden! «jeg melder / gjennom år og dag: // ‘oldemor, / du er med barn'». Selv om jeg oppfatter denne bemerkelsesverdige posisjonen som løfterik, ville ikke dikterprofetens gjenkomst vært meg imot, i hvert fall ikke som en av Morten Wintervolds figurer.