– Skal du inn og låne lydbok?

– Nei. Jeg snakker fem-seks timer i telefonen hver dag, sier han.

Før han sier mer: La oss insistere på at dette er en kjempegod idé! Et bibliotek for trailersjåfører. Og da selvsagt et bibliotek med lydbøker. Smart beliggende på steder som dette, Høydalsmo kro langs E134 i Telemark, hvor kjøre- og hviletidene tilsier at den som kjører over Haukeli uansett må ha et stopp på tre kvarter, ja de som kommer vestfra har dessuten ikke sett en dass på fire timer, den siste var i Ølen, langt vest i fjordene.

Men altså: Er det ikke flott med lydbok i bilen? Jo, kjør i vei, det sier alle, både staten, Transportarbeiderforbundet og bibliotekbyråkratiet, for alle ønsker de seg den litterære trailersjåfør, ikke minst nå som vi lever i Leseåret 2010. Alle er for. De eneste vi ikke har hørt noe fra, er sjåførene. Hans Einar Faraas, for eksempel, han kjører fra Oslo til Haugesund med tilsetningsstoffer til betong.

– Jeg har hørt på lydbok, men det har vært sammen med guttungen, sier Faraas.

Han er totning, men ellers er det sjåfører fra haugesundskanten som kommer inn. Jeg hadde faktisk jekket meg litt opp for å snakke om lydbøker, for jeg trodde dette var karer som ville komme trampende inn og braute, men trailersjåfører er ikke bråkete, i alle fall ikke de som sitter her på Høydalsmo, dette er de stilleste guttene i klassen, og vi snakker så rolig at det går fint også med mye mat i munnen.

– Jeg har godt selskap i telefonen og i radioen. Jeg hører på alt som går på radioen,
sier Hans Einar Faraas.

– Ikke hørespillene?

– Nei, sier Faraas.

Klassikerne. Det første av veikrobibliotekene, eller «transportarbeiderbibliotekene», som Norsk Transportarbeiderforbund velger å kalle dem, åpnet i 2007 her på Høydalsmo. I fjor åpnet et nede på Furulund kro langs E18 i Stokke i Vestfold, og nå i januar fikk østerdalsfarerne sitt, ved landemerket Tiur'n i Elverum. Får vi åtte-ti slike ved viktige truckstopp, anser man at hele landet vil være dekket.

Torstein Grønstad har fått i seg noe mat og melder seg på i praten:

– Jeg tror uansett ikke det går an å høre på lange bøker når du kjører fjellet. Det blir for opphakket hva du får med deg når du sitter på femti tonn og skjener oppover veiene her.

Er vi havnet på feil bord? Vi kom så entusiastiske etter å ha hørt ryktene fra Sverige: «Veibibliotekene har hatt så stor suksess at sjåførene må stå på venteliste for å låne Jan Guillou og Liza Marklund,» skriver Transportarbeiderforbundet. Og en David Ericsson, forfatter og langtransportsjåfør, var nå i januar innbudt taler ved åpningen av biblioteket på Tiur'n: «At folk må stå på venteliste for lydbøker har ført til at det blir lånt klassikere som August Strindberg, Hjalmar Söderberg og Mark Twain. De ansatte på veikroene har merket at samtaleemnene rundt sjåførbordene mer har dreid seg om bøker man har lest, enn om bilen og de sterkeste motorene,» talte Ericsson.

Fri familie. På Høydalsmo har vi like fullt så langt måttet lirke. Men la oss endelig bli sittende, det er ruskevær og nydelig mat.

– Du vet det blir telefonen uansett, sier Farnås, midtveis i maten.

– Handsfree?

– Ja, ja. Det blir fem-seks timer i telefonen om dagen, vedgår han.

– Fem-seks timer?

– Ja, sjåførene i samme selskap snakker gratis med hverandre og med dem på kontoret.

– Mener du de radioene som står og spraker i styrhusene, en CB, en VHF eller hva det nå heter?

– Nei, mobiltelefon. Det er «fri familie» mellom alle som kjører for samme selskap. Du når ikke de andre med walkien, sier Farnås.

– Nei, men nordover er det fortsatt en del liv på talkien, sier en tredje sjåfør, som akkurat satte seg ned; han kom ut av en bil fra Johs Lunde.

Walkie eller talkie; i store transportselskaper som Johs Lunde kan det være mellom 500 og 1000 ansatte, blir vi fortalt, og dermed blir det ikke sånn at man sitter og jabber med den samme hele veien.

– Derfor er det blitt telefon. Det er telefon det er blitt, rett og slett, sier Hans Einar Faraas, oppsummerende.

Unni i bilen. Vi var akkurat i ferd med å vende oss til kroverten Thorleif Grimstvedt for å meddele ham at sjåførene sitter i telefonen og at hans idé om et lydbokbibliotek antagelig bare var god på papiret, og at svenskene snakker over seg, men da kommer det lyd fra den andre enden av bordet. Det er sjåføren Magne Hølland. Opp fra tallerkenen vil han ha sagt at han mener lydbøker i bilen er en god idé.

– Jeg har vært inne på tanken om å prøve biblioteket her på Høydalsmo.

– Det er bare å gå rundt hjørnet, på den andre siden av bygget. Nøkkelen ligger på Shell …

– Ja. Men jeg er medlem av en bokklubb, Cappelen, og der kjøper jeg lydbøker. Mest krim, jeg har hørt på flere av Unni Lindell i bilen. Problemet med å låne er vel at du må levere tilbake ganske raskt, og da er det ingen vits, for en bok varer jo ti til femten timer og du hører jo ikke så mye av gangen, i hvert fall ikke vi som kjører fjellet.

Men krovert og bibliotekeier Thorleif Grimstvedt forsikrer at lånetiden er lang og at bøkene kan postes hvor som helst fra, ja ideen har faktisk fenget så sterkt at Transportarbeiderforbundet har lagt inn en stabel ferdigfrankerte returkonvolutter for riktig å rydde unna enhver unnskyldning sjåførene måtte ha for ikke å låne.

Av krovertens lomme. Hundre trailere passerer Høydalsmo hvert døgn, og nå har kroverten tatt oss med bak. Det er en driftig mann, denne Grimstvedt: «Nå har jeg kjøpt veikro til deg,» fortalte han kona en dag i 2006. Året etter het det i referatet fra formannskapsmøtet i Tokke kommune at «Grimstvedt har bygd ut tilbodet til å bli eit fyrtårn mellom norske vegkroer».

– Jeg ble kjent med disse guttene som er sjåfører, og forsto at mange mangler skolegang, så jeg kontaktet Transportarbeiderforbundet for å få med både dem, biblioteker og forlag på å få læremidler som lydbøker. Mange av de helt unge kunne ta opp igjen fag, tenkte jeg, for det er mange av de unge som ikke har grunnskolen engang.

Men dette med skolelydbøker er det ikke blitt noe av. Det er i det hele tatt ikke store utvalget i biblioteket her.

– Kan vi få se utlånsprotokollen?

– Her ser du.

20 lån på fem måneder, det er alt. Men det er noe. Og forklaringen på at det ikke lånes mer, er åpenbar, ifølge Grimstvedt:

– Alle er fulle av velvilje, vi fikk penger til oppstart av ABM-utvikling, men så har ingen villet betale for drift og innkjøp, derfor blir utvalget dårligere. Det var mange flere som lånte den første tiden. Nå har de som vil låne vært gjennom utvalget her, sier kroverten.

Det som har skjedd er interessant nettopp i Leseåret 2010, hvor et helt apparat med mange nivåer av administrasjon er i sving for å finne tiltak som kan øke leselysten. Vi treffer bibliotekar Elin Normann på biblioteket nede i Dalen, senteret i Tokke. Hun er bindeleddet til kroa:

– Det første året betalte Thorleif lønnen min, altså kroverten. Men det fant jeg ut at var helt feil.

– Hva er det som behøves?

– Alt vi trenger er driftsmidler til et par timers arbeid i uken. Men det viktigste er å få penger til å kjøpe inn nye lydbøker. For tre tusen kroner i måneden vil vi kunne kjøpe inn ti nye titler. Det ville holde. Men vi må få dette så snart som mulig, for hvis utvalget blir dårlig, faller fort interessen for hele biblioteket, sier Normann.

Planen om et landsdekkende nett av veikrobiblioteker ser ut til å strande dersom ikke det offentlige finner ut av fra hvilken lomme man skal utbetale det som virkelig bare er småpenger.

– Du må gjennom kommuner og fylker og sentrale organer, men problemet i hele offentlig sektor er at du får penger til oppstart og ikke til drift. Etter Tiur'n har vi bestemt oss for ikke å åpne ett eneste bibliotek til før noen har funnet ut hvor driftsmidlene skal komme fra. En bibliotekar som er bortom kroa en gang ukentlig vil jo ikke koste mer enn mellom femti og hundre tusen i året, sier Geir Kvam i Transportarbeiderforbundet.

– Men jeg flyr ikke rundt med kollektbøssa mer!

Driften av ti biblioteker vil altså koste omtrent det samme som to biblioteksbyråkratistillinger, antar vi, samtidig som vi leser en pressemelding om Leseåret 2010. Vi hefter oss ved avsnittet «hovedaktører». Her inngår elleve instanser, deriblant «premissleverandør», som er departementet, «koordinator», som er ABM-utvikling, «sentrale deltakere», som er foreningene «!Les», «Leser søker bok» og «Norsk forfattersentrum» samt «tilskuddsmottakere», som er LO, KS, NHO, HSH. Ikke til å undres over at regjeringen denne uken har varslet omorganisering slik at nasjonale bibliotekoppgaver samles under Nasjonalbiblioteket. Styret i ABM-utvikling har trukket seg i protest. Men vi får håpe at et forvaltningsorgan mindre kan frigjøre penger til større utvalg på Høydalsmo.

Ettertanke. Men kobler vi feil her? Lærer man å lese gjennom lydbøker?

– Det gjør man ikke. Men mange sier de blir inspirert til også å lese, det blir en døråpner, sier Kvam.

– Er du helt sikker på at du ikke drømmer opp sjåfører som knapt finnes?

– Nå er dette i ferd med å bli kjent. På Tiur'n har det på tre uker vært like mye utlån som på to måneder på Furulund og Høydalsmo.

Og vi tar med fra Høydalsmo at selv Hans Einar Faraas, som jo ellers har selskap nok i radioen og telefonen, ser ett område hvor lydbok kan være tingen:

– Jeg tenker på Bratlandsdalen, opp fra Suldal, for der er det ikke dekning.