| Del denne artikkelen: |
 |
de dova
Då går du bort med din rikedom
och lägger dig ned
att sova
Nils Ferlin
Denne anmeldelsen er basert på en drøm jeg har hatt. Ja, det er verre enn som så; hele min tilværelse er faktisk basert på en drøm jeg har hatt. Denne drømmen, som ofte gjentar seg – faktisk hver eneste natt, skjønt det ikke alltid er natt når jeg sover – dreier seg med få variasjoner om at jeg farer rundt på forskjellige typer transportmidler. Som oftest tog og/eller fly, og det ender bestandig på et galleri eller museum eller noe, der det er vernissasje. Egentlig er det den samme drømmen jeg drømmer når jeg er våken.
Men når jeg sover, er det som oftest vanvittig mye folk til stede på disse utstillingene. Sånn er det ikke nødvendigvis når jeg er våken, men Kunstnerforbundet har en stri strøm av besøkende denne dagen. Og da har det faktisk gått noen dager siden åpningen, så dette er i seg selv en god prognose. Så er det jo noen av oss som liker å gruble over denne merkelige timingen, i kombinasjon med den like usannsynlige geografiske plasseringen. Kunstnerforbundet befinner seg et sted mellom Astrup Fearnley, der Bjarne Melgaard viser sin noe brutale retrospektive utstilling, og Stenersenmuseet, der man for tiden tar seg av den norske surrealismen. Det er den slags som kan få en voksen mann til å spane etter esoteriske tegn i tilsynelatende tilfeldige omstendigheter. Det kan nemlig se ut som Christer Karlstad opererer et sted der i midten, og ikke bare befinner seg der geografisk.
Lese. De av oss som har vært borti dette kunstnerskapet før, kjenner seg jo godt igjen. Det skumringslandskapet som pleier å oppstå rett før man våkner, der den drømmende vanligvis beveger seg i sakte film, er liksom allerede for lengst definert som Karlstads foretrukne oppholdssted. Noe av det ligger veldig nært en oppgradert surrealisme. Atter noe gir en merkelig bedøvende, søvndyssende effekt på linje med et heroinskudd foran en gammeldags barnebok. Og noe, om ikke alt, vekker en genuin ikke-verbal lengsel, umulig å formulere annet enn for en selv.
Så er jeg svak for dette, det innrømmer jeg gjerne. Noen vil sikkert, siden det er både figurativt og ordentlig malt slik at man ser hva det forestiller, si at dette er så kompakt ultrakonservativt at man mister både pusten og lysten, eller muligens peke på det faktum at dette ikke har beveget seg en millimeter siden forrige gang Karlstad stilte ut (på LNM for et par år siden), men det driter jeg i. Noen ganger er selve denne fremgangsmåten vel så radikal, nemlig – mannen opererer jo gud hjelpe oss alle narrativt, og de som liker å «lese» sine bilder, så å si, har mye å hente her. Mulig vi kan trekke frem e-ordet igjen, siden en viss patos er en avgjørende, fundamental komponent; men «emokonseptualisme» blir på mange måter feil etikett, det holder helt fint med bare «emo», hvis man velger å se dette isolert fra resten av den samtidige billedkunsten, utenfor den større konteksten.
Sove. Men kanskje det likevel har skjedd noe her siden forrige gang? Det er påfallende hvor mange vesener det er som sover i denne skogen vi så godt kjenner, men umulig kan orientere oss i. Reinsdyr, kaniner, noen elger, en bjørn, et ekorn og en jente, som ser ut til bare å ha falt sammen på den smale stien mellom trærne. I et annet bilde finner en mann en sovende dame i skogen. Som om drømmens aktiviteter hadde opphørt, og latt disse bildene stå som freudianske metakommentarer – for hvor ofte legger du deg ned for å sove i en drøm? Du sover jo allerede – det er jo derfor du drømmer, Einstein.
I det siste har jeg ikke hatt noen særlig kontroll over disse irrasjonelle tingene, hvis jeg nå en sjelden gang husker dem. Eller, omtrent like mye kontroll som jeg har over noe som helst, egentlig. Og jeg er saktens ikke sikker på om den ene tilstanden er mer eller mindre irrasjonell enn den andre. Men jeg mener jeg passerte denne utstillingen allerede mens jeg sov for to uker siden, sånn omtrent. Og det er nesten sånn man må forholde seg til dette: som noe man ante på forhånd, noe det ble varslet om når man var bevisstløs og en vennlig stemme hvisket i ens øre. Noe som minner deg om noe, men som du like gjerne vil oppdage betydningen av mye lenger frem. Noe du lærte som barn, men aldri noensinne vil skjønne omfanget av. Noe du kunne vært, hadde det ikke vært for at noen vekket deg opp et sted midt i. Men mer enn noe minner disse bildene om at absolutt alt dette stadig er innenfor rekkevidde. Min iskalde kynisme er forsvarsløs overfor slike impulser. Takk og pris.
Christer Karlstad
Good Night To All
Kunstnerforbundet. Varer til 7. mars
Publisert 19. februar 2010